Theodor Kittelsen, «Soria Moria slott».

Trolig er Theodor Kittelsen (1856–1914) en av Norges mest originale billed­kunstnere. Han var en ivrig tegner i oppveksten, både i å skildre personer og i å karikere situasjoner. Evnene var så tydelige i kunstnerisk retning at han fikk støtte av bemidlede folk til profesjonelle studier på kunstens område. Malerisk sett ble han skolert i datidens naturalisme, men skjønte etter hvert at det var en for snever «billedramme». Kittelsen mente selv at han var en «super­naturalist» med et vidsyn på natur og folkeliv som ga eventyrlige motiver.

Kittelsen gjorde seg også noen tanker om det kunstneriske blikk, det ekte kunstneriske blikk. Han hevdet at de fleste kunstnerne i samtiden, som malte naturalistisk, ikke så naturens egentlige fylde og magi. De bare forflatet det de så, eller ikke ville se, nemlig det sjelfylte livet i naturen. Det var derfor han kalte seg super­naturalist og dermed poengterte den dimensjonen i naturen som ga kunsten estetisk mål og mening.

Og det ble mye kunstnerisk fordypelse i natur­stemninger, eventyr og humor­motiver gjennom et langt liv, som ikke ble på så mange år. Han døde i 1914, 58 år gammel. I løpet av det relativt korte livsløpet satte Kittelsen allikevel kunstneriske spor etter seg i det norske kulturlivet, på høyst ulike nivåer. Spesielt ved å skape bilder som synliggjorde magien og mystikken i den nasjonale eventyr­tradisjonen. Supplert med satiriske tegninger i egen og andres publikasjoner.

Jeg har besøkt Blaafarve­værkets utstillinger ved flere anledninger, også denne gangen, men hovedmålet ved mitt besøk lå litt lenger unna: midt inni skogen og høyt opp i åslandskapet. Det dreier seg om Kittelsen-museet, som ble høytidelig åpnet av Kong Harald V i mai 1993. Det er Blaafarve­værkets Kittelsen-samling som er museets faglige og kunstneriske base, som jevnlig blir utvidet med nye innkjøp.

Samlingen har nå fått fast plass ved Kobolt­gruvene. Her lever den et tidløst liv med fokus på Kittelsens kunstneriske virke i datid og ettertid. En fyldig billed­katalog med sentrale verker gir berikende støtte i vårt visuelle møte med Kittelsens kunstneriske livsverden. Vårt lille utvalg bilder til denne teksten er hentet fra katalogen, som gir god oversikt der og da, samt en varig veileder i ettertid.

Det mest idylliske bildet i dette utvalget er «Dompap i morgengry» (1903), der vi ser en lubben morgenfugl på bjørkekvist, foran et kjølig vinter­landskap hilser en lysgylden demring velkommen. Maleriet «Trollfuglen» (1895) henter oss inn i mørkere stemninger. Her er det ikke noe «Soria Moria» i det fjerne, bare rester av et dagslys som forsterker uhyggen i den mørke skogen og den svarte trollfuglen.

«Dompap i morgengry» (1903)

«Trollfuglen» (1895)

Mer anskuelig uhygge og dramatikk møter oss i «Skogtrold». Her er det en modig mann som tar kampen opp mot monsteret, et uhyre med trær på hode og kropp, men ubeskyttet mage, der mannen gir trollet et banesår. Selv om «Nøkken som hvit hest» (1909) er et skogsmotiv med mørke og monstre i vannkanten, er ikke motivet så skrekk­innjagende. Det er noe med den svevende flukten som gir den hvite hesten i skogsmørket en lett og lysende karakter. Tradisjonelt antar nøkken ulike «naturformer», også hos Kittelsen. Hans «Nøkkerose», med blomst og blad, som flyter på den stille vannflaten dundrer ikke av dramatikk, selv om farene slumrer under vann og i luften.

«Skogtrold»

«Nøkken som hvit hest» (1909)

«Nøkkerose».

Kittelsen-museet vekker stadig mer interesse hos publikum. Det er et museum som ikke bare utvider vårt blikk for en særegen kunstner og hans historiske betydning. Museet har også en daglig leder, Kari, med godt humør og stor omsorg for besøkende gjester. Etter en lang og svingete biltur gjennom et tett og stigende skogsområde trenger man faktisk å møte et menneske med faglig vidsyn og generøs omtanke. Her kan man føle seg hjemme, i et fritt­liggende museumsbygg som innbyr til visuell glede og fordypende verkstudier.

Museets høytliggende plassering åpner også for utsyn mot et vidstrakt landskap med naturgitt skjønnhet. Men i det fjerne ser vi intet Soria Moria-slott. Naturlig nok. Det er jo der vi nå befinner oss, i Theodor Kittelsens kunstmuseum. Etter et langt liv har jeg altså kommet til mitt Soria Moria-slott, som kunstneren skildret på en symbolsk måte i sitt berømte maleri med samme tittel.

For vi bærer jo alle på et Soria Moria-slott i fantasien. Kittelsens maleri setter oss på sporet. Ikke som virkelighets­skildring, men gjennom en eventyr­fortelling om unggutten som søkte den magiske skjønnheten i natur og folkeliv. Nå finnes det mange Kittelsen-bilder i større samlinger og private hjem. Han hadde en stor produksjon der han skildret dyr og fantasi­vesener, illustrerte eventyr og lokale historier. Han var et oppkomme av skapende fabuleringer, med en Soria Moria-fantasi som ingen annen norsk kunstner kan måle seg med.