Drap på en familiefar og en videregående-elev, utgifter i milliardklassen, hat mot dansk kultur og undergraving av samholdet – fem aktuelle saker demonstrerer nok en gang den totalt feilslåtte utlendingspolitikken.

Vi er riktig mange som har fått nok av utlendinger som er fiendtlige overfor Danmark. Tålmodig­heten vår er brukt opp. Ferdig. Slutt! Vi vil ganske enkelt ikke ha dem her i landet.

Hvorfor er de ikke for lengst kastet ut av landet, og hvorfor har de i det hele tatt kommet hit? Dét er det – minst – ti grunner til.

1. Belønning av forakt

Jo mer forakt for Danmark en person uttrykker offentlig, desto sterkere ser det ut til at hans forhandlingsposisjon blir. Den somaliske fleksjobberen Mohamed Abdi Kahn krever 3,5 millioner kroner av den danske staten for å reise hjem til Djibouti, samtidig som han kaller Danmark et islamfiendtlig og sykt samfunn.

Vi har vanskelig for å takle innvandringsproblemene, fordi våre institusjoner er bygget for borgere som anerkjenner spillets regler, ikke for dem som bevisst utnytter dem. Det er ikke noen innebygd mekanisme i den offentlige debatten som straffer denne formen for uforenlighet mellom ord og krav. Tvert imot: Jo mer oppsiktsvekkende avvisningen er, desto mer taletid og forhandlingsvekt får den som kommer med avvisningen.

2. Rettigheter vendt mot vertslandet

Da Inger Støjberg i B.T.s podcast spurte om Kahn i det hele tatt var takknemlig for det Danmark har gjort for ham, svarte han nei. Han er, sa han, takknemlig for de europeiske menneskerettighetene, som beskytter ham mot Danmark.

Et rettssystem som opprinnelig ble bygget for å beskytte borgeren mot statens overgrep, brukes her til å legitimere en åpen konfrontasjon med det samme landet som har gitt beskyttelsen. Rettighetene fungerer ikke lenger som et rammeverk for et felles medborgerskap, men som et vern utlendinger kan påberope seg mot det nasjonale fellesskapet.

3. Illusjonen om samtalen

Altfor mange tror at enhver uenighet kan løses gjennom argumenter, hvis vi bare snakker nok sammen. Denne antakelsen ble utfordret da DRs «Deadline» inviterte en representant for Hizb ut-Tahrir (HuT) inn i studio. Den islamske organisasjonen oppfordrer alle muslimske videregående-elever i Danmark til å holde fast ved sin identitet som muslimer og avvise dansk kultur. Abdi Kahn har på samme måte skrevet at Koranen er viktigere enn alle menneskelige lover, inkludert dansk lov.

Vi har altså såkalte samtalepartnere som på forhånd erklærer seg løst fra den lovgivningen samtalen skal munne ut i. Da er selve forutsetningen for debatt borte.

4. Det liberale demokratiet som et unntak i historien

Mange snakker også om demokratiet som om det var en naturtilstand som mennesket vender tilbake til, hvis det bare får lov. «I enhver muslim bor det en liberal demokrat som venter på å bryte ut når undertrykkeren forsvinner».

I virkeligheten er demokratiet en skjør og historisk uvanlig konstruksjon som krever aktivt forsvar for å bestå. Den selvfølgeligheten som vår styreform omtales med, er i seg selv en del av problemet, fordi den gjør oss blinde for hvor lett den kan undergraves fra innsiden.

5. Kapring av språket

Et språk som opprinnelig ble utviklet for å frigjøre individet, brukes til det motsatte formålet. Den populære sangeren Isam B. har forsvart nikaben som et feministisk valg med den begrunnelsen at menn gjerne vil se kvinnen, og at hun derfor bør dekke seg til.

Byrden legges på kvinnen, ikke på mannen, som ikke kan kontrollere blikket sitt. Det er også HuTs strategi. Et språk om rettigheter, identitet og selvfølelse kapres for å rekruttere unge inn i en antidemokratisk bevegelse og for å overbevise naive dansker.

En kuriositet: Serien «Tingbjerg-eksperimentet» viste at de muslimske kvinnene foraktet woke-kolonistene, fordi de flyttet så tett innpå at de kunne se inn i andres leiligheter. Det var ellers fristedet der kvinnene endelig kunne kaste den forhatte nikaben.

6. Symptomet forveksles med årsaken

Når innvandrere begår dødelig vold, retter reaksjonen seg mot det myndighetene kan kontrollere, snarere enn mot dem som utøver volden. Forbud mot «puttefester» og storskjermarrangementer foreslås som svar på drap og vold, mens fokus på utvisning av de kriminelle uteblir.

7. Den manglende kategorien

Da Pelle Dragsted fra Enhedslisten skulle forklare hvorfor Hizb ut-Tahrir må bekjempes, kalte han organisasjonen reaksjonær og høyreorientert. Men islamisme er en kollektivistisk ideologi, og den minner ikke så lite om venstrefløysosialisme.

Tilsvarende innebærer pan-islamismen et radikalt brudd ikke bare med den verdslige grunnloven, men med selve nasjonalstaten og folkestyret. Altså nettopp det som den konservative høyresiden ønsker å bevare. Venstresiden mangler dermed et begrepsapparat for en motstander som ikke passer inn på den klassiske høyre-/venstreaksen. Trusselen må først oversettes til kjente fiendebilder før den kan gjøres politisk akseptabel.

Som komikeren Brian Mørk treffende skrev på X: «Pelle Dragsted kan både skape problemet, benekte problemet og i etterkant legge skylden for problemet på dem som advarte mot problemet.»

8. Den universelle feiltolkningen

Islamismen skal forstås ut fra Huntingtons sivilisasjonsparadigme som uttrykk for en radikalt annerledes, antivestlig sivilisasjon. Men den progressive venstresiden ser islamisten i det Ryan Smith har kalt et universalistisk offerbilde, nettopp som et marginalisert menneske som gjennom inkludering og dialog kan gjøres progressivt.

Det er derfor logisk at det nettopp er venstresiden som historisk sett har hatt det tetteste samarbeidet med islamistiske aktører, blant annet Enhedslistens oppstilling av Asmaa Abdol-Hamid. Den sivilisatoriske konflikten undervurderes gang på gang, fordi den optiske rammen den betraktes gjennom, kun kjenner til individer og undertrykkelse, ikke rivaliserende samfunnsordener.

9. Den trojanske hesten

Faktum er at venstresiden allierer seg med islamisme, den såkalte gaucho-islamismen, og totalitære strømninger. Enhedslistens mangeårige samarbeid med terrorbevegelsen DFLP, som har bånd til Hamas, er ett eksempel. I tillegg har nettopp venstresiden og de liberale forsvart en innvandringspolitikk som slipper islamister inn i landet og gjør det enkelt for dem å forbli islamister, slik den tidligere islamisten Yaqoub Ali har påpekt.

10. Ytringsfrihetens dobbelte bokholderi

Forsvaret av ytringsfriheten brukes forskjellig, alt etter hvem som snakker. I B.T.-podkasten beskyldte Abdi Kahn Støjberg for hykleri: Hun forsvarer ytringsfriheten når det gjelder å kritisere profeten Muhammed og islam, men vil ifølge ham frata andre den samme friheten når de kritiserer Danmark. Han gikk videre og kalte Støjbergs innstramninger på innvandringsområdet for systematisk diskriminering.

Ordet diskriminering blir her snudd på hodet, slik at det ikke lenger beskriver den som bryter normene, men den som håndhever dem. Tilsvarende er toleranse ikke lenger et krav rettet mot den som lytter, men mot den som ytrer seg. Det underforståtte er: Man må ikke krenke muslimer.

De ti tesene viser at vi mangler språk og institusjoner som kan håndtere fiender av dansk kultur som ikke anerkjenner spillereglene. Derfor forblir konfliktene uløste.

Når tar tålmodigheten slutt?