Ytringsfrihet betyr ikke retten til å slippe kritikk, men retten til å møte kritikk med ord. Ingen politiker, redaktør eller institusjon skal ha makt til å definere en lovlig motstander ut av offentligheten.

Gaute Børstad Skjervø er bekymret for tilliten til norsk presse. Derfor går AUF-lederen til angrep på et medium han misliker, bestrider dets legitimitet som journalistikk og etterlyser at NRK, VG, Dagbladet og Aftenposten skal «ta et større oppgjør» med det.

Det er en bemerkelsesverdig demokratiforståelse.

For hva er egentlig problemet Skjervø forsøker å løse?

Document er et redaktørstyrt medium. Hans Rustad er medlem av Norsk Redaktørforening. Document omfattes av Pressens Faglige Utvalgs selvdømmeordning og kan – og er blitt – felt etter Vær Varsom-plakaten. Norsk Redaktørforening har tidligere behandlet nettopp kravet om å støte Rustad ut og svart prinsipielt at medlemskap ikke opphører fordi et medium felles i PFU. Foreningen påpekte også at det ville svekke selvdømmeordningen dersom redaktører ble ekskludert på dette grunnlaget.

Medietilsynet har dessuten vurdert Document etter de ordinære kriteriene for produksjonstilskudd og konkludert med at publikasjonen oppfylte vilkårene. Formålet med ordningen er nettopp å fremme mediemangfold og støtte medier som representerer alternativer til ledende medier.

Skjervøs problem er altså ikke at Document befinner seg utenfor det presseetiske systemet.

Problemet hans er at Document befinner seg innenfor systemet og likevel mener noe annet enn ham.

Der blir uttalelsen interessant.

Hvem skal få kalle seg journalist?

Vær Varsom-plakaten begynner ikke med et krav om politisk anstendighet slik AUF definerer den. Den begynner med at ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnleggende for demokratiet, at en fri og uavhengig presse er blant demokratiets viktigste institusjoner, og at pressen har et særlig ansvar for at forskjellige syn kommer til uttrykk.

Skjervø snur prinsippet på hodet.

Han spør ikke hvordan flere synspunkter kan komme frem.

Han spør hvorfor noen av dem får komme inn.

Han reagerer ikke først og fremst på konkrete presseetiske overtramp og henviser dem til PFU. Det ville vært den institusjonelt ryddige fremgangsmåten. Han angriper selve legitimiteten: Hvorfor får disse menneskene «utgi seg for å være journalister»? Hvorfor får de være med i Redaktørforeningen? Hvorfor skal de få pressestøtte? Hvorfor tar ikke de store redaktørene «oppgjør» med dem?

Dette er ikke først og fremst presseetikk.

Det er grensekontroll av offentligheten.

Og det demokratiske problemet oppstår i samme øyeblikk som en ledende politiker begynner å mene at politisk uønsket journalistikk bør miste sin institusjonelle legitimitet.

John Stuart Mill ville gjenkjent feilen

Skjervøs modell beveger seg motsatt vei:

Vi har de seriøse mediene.

Vi har den ansvarlige journalistikken.

Vi har de akseptable grensene.

Og utenfor står dem som ikke egentlig burde få kalle seg journalister.

Men hvem skal trekke denne grensen?

AUF?

NRK?

VG?

Staten som deler ut pengene?

Et panel av mennesker som allerede befinner seg innenfor den offentligheten de skal beskytte mot konkurrentene?

Det er nettopp her demokratiets gamle spørsmål melder seg:

Quis custodiet ipsos custodes?

Hvem vokter vokterne?

Milton møtte Skjervøs argument allerede i 1644

John Milton skrev «Areopagitica» mot det engelske systemet for forhåndsgodkjenning av trykksaker. Begrunnelsen for sensuren var selvfølgelig heller ikke at myndighetene hatet sannheten.

Sensuren skulle beskytte samfunnet mot dårlige, skadelige og villedende skrifter.

Det er alltid slik sensuren presenterer seg.

Ingen sensurmyndighet i historien har introdusert seg med ordene:

«Vi frykter at folk skal tenke selv.»

Den sier:

Vi beskytter sannheten.

Vi beskytter fellesskapet.

Vi beskytter utsatte mennesker.

Vi beskytter tilliten.

Vi beskytter demokratiet.

Det interessante er derfor ikke hva portvokteren sier at han beskytter.

Det interessante er hvem han ønsker rett til å stenge ute.

Intellektuelt slekter Skjervøs argument derfor mindre på Mill enn på den gamle lisensieringsmentaliteten Milton gjorde opprør mot: forestillingen om at offentligheten trenger autoriserte portvoktere som skiller legitim tale fra illegitim tale før borgeren selv får gjøre vurderingen.

Teknologien forandrer seg.

Refleksen gjør det ikke.

Tocquevilles flertallstyranni

Alexis de Tocqueville så en annen fare i demokratiet.

Undertrykkelsen behøver ikke komme fra kongen.

Den kan komme fra det sosialt og politisk respektable flertallet.

Et samfunn kan ha full ytringsfrihet på papiret og likevel utvikle et klima hvor bestemte oppfatninger medfører så store sosiale og profesjonelle kostnader at de langsomt forsvinner fra det offentlige rom.

Da trenger man ikke sensurere avisen.

Det holder å gjøre den respektløs.

Man trenger ikke forby journalisten.

Det holder å frata ham betegnelsen journalist.

Man trenger ikke forby oppfatningen.

Det holder å definere den som hets, ekstremisme, desinformasjon eller noe annet som flytter spørsmålet fra:

«Er dette sant?»

til:

«Hvorfor tillater vi at dette blir sagt?»

Og akkurat denne overgangen er demokratisk farlig.

Når argumentet ikke lenger skal møtes med argument, men med spørsmål om motpartens rett til å befinne seg på arenaen, har man forlatt den åpne samtalen og begynt å diskutere adgangskortene.

Orwell ville sett språket

George Orwell lærte oss å se etter hva politisk språk gjør med tanken.

Legg derfor merke til formuleringen «utgir seg for å være journalister».

Det er retorisk effektivt.

I én setning er motparten fratatt sitt yrke.

Deretter blir det lettere å stille neste spørsmål:

Hvorfor skal de være medlemmer av Redaktørforeningen?

Så det neste:

Hvorfor skal de motta støtte?

Og til slutt:

Hvorfor skal de etablerte mediene behandle dem som legitime deltakere?

Først endrer man betegnelsen.

Deretter endres statusen.

Så kan behandlingen endres.

Språket går foran makten.

Det er derfor frie samfunn må være særlig skeptiske når politikere begynner å definere hvem som er «ekte» journalister. Det finnes allerede en presseetisk ordning for å bedømme journalistiske overtramp. PFU er opprettet nettopp for å vurdere klager mot norske medier, og klagene behandles etter Vær Varsom-plakaten.

Skjervø trenger ikke finne opp en politisk domstol ved siden av den.

Havel ville stilt et annet spørsmål

Václav Havel ville neppe først spurt om Document er sympatisk.

Han ville spurt hva slags samfunn vi får dersom makten får definere hvilke opposisjonelle stemmer som er respektable.

Dét utgjør en viktig forskjell.

Ytringsfriheten eksisterer ikke først og fremst for meninger som Gaute Skjervø liker.

De trenger ingen beskyttelse.

Ytringsfriheten viser sin verdi først når den beskytter stemmen som får politikeren til å stramme kjeven.

Det er også derfor argumentet «hets mot muslimer» må håndteres konkret. Dersom Document publiserer noe som bryter loven, finnes domstolene. Dersom mediet bryter presseetikken, finnes PFU. Dersom en artikkel inneholder faktiske feil, dokumenterer man feilene. Dersom argumentene er dårlige, tilbakeviser man dem.

Det er slik et demokratisk menneske møter en avis han misliker.

Man argumenterer.

Man dokumenterer.

Man klager.

Man skriver tilbake.

Man starter en bedre avis.

Det man ikke gjør, er å stille seg på Norges største kringkastingsarena og spørre hvorfor den ubehagelige konkurrenten får lov til å bære journalistens kappe.

Det virkelig avslørende øyeblikket

Det mest interessante i Skjervøs utspill er kanskje at programlederen påpekte den åpenbare innvendingen: Dersom staten avgjør hvem som fortjener mediestøtte på denne måten, kan staten ende med å belønne noen medier og straffe andre.

Skjervøs svar var:

«Tull.»

Men det er ikke tull.

Det er selve problemstillingen.

Produksjonstilskuddet fordeles etter kriterier administrert av Medietilsynet. Dersom disse kriteriene erstattes eller suppleres med politikernes vurdering av hvem som driver «seriøs» journalistikk, hvem som fører «kampanje» mot en bestemt politikk, eller hvilke grupper som opplever seg utsatt for «hets», er ikke støtten lenger bare en mediepolitisk ordning.

Da kan den bli et politisk disiplineringsinstrument.

Det betyr ikke at ethvert medium har noen gudgitt rett til statsstøtte.

Det betyr at kriteriene må være generelle, forutsigbare og politisk nøytrale.

Forskjellen er fundamental.

Staten kan etablere regler for støtteordningen. Staten bør ikke opprette meningsgrenser for den.

Det paradoksale AUF

Her finnes også en historisk ironi.

AUF tilhører en politisk tradisjon som gjerne forteller historien om arbeiderbevegelsen som kampen mot maktkonsentrasjon, autoriteter og samfunnets etablerte portvoktere.

Arbeiderpressen oppstod nettopp fordi den etablerte offentligheten ikke representerte alle.

Man bygde sine egne aviser.

Sine egne organisasjoner.

Sine egne møteplasser.

Sine egne kanaler rundt maktens portvoktere.

Tenk om datidens politiske og økonomiske elite hadde svart:

Hvorfor får Arbeiderbladet utgi seg for å være journalistikk?

Hvorfor tar ikke de seriøse avisene et oppgjør med disse kampanjejournalistene?

Hvorfor skal et medium som angriper samfunnets grunnleggende økonomiske orden behandles som legitim presse?

Skjervø burde kjenne igjen argumentet.

Det var bare den andre siden som brukte det.

Demokratens prøve

Skjervøs uttalelse gjør ham ikke til fascist, kommunist eller diktator. Slike historiske etiketter ville være intellektuelt late.

Men argumentet hans tilhører en gammel autoritær tradisjon.

Det er portvokterens tradisjon.

Lisensgiverens tradisjon.

Den paternalistiske forestillingen om at noen må beskytte offentligheten mot feil mennesker, feil medier og feil tanker.

Milton advarte mot den.

Mill avkledde den.

Tocqueville viste hvordan den kunne oppstå også i demokratiet.

Orwell viste hvordan språket forbereder den.

Havel viste hvorfor borgeren må nekte å underordne seg den.

Og den demokratiske testen er egentlig svært enkel:

Forsvarer du også retten til å tale for den du mener tar fullstendig feil?

Hvis svaret er nei, forsvarer du ikke ytringsfriheten.

Du forsvarer retten til å være enig med deg.

Gaute Skjervø står selvfølgelig fritt til å mene at Document er en elendig avis. Han kan kritisere hver eneste artikkel den publiserer. Han kan dokumentere feil, skrive tilsvar og oppfordre mennesker til ikke å lese den.

Det kalles demokrati.

Men i det øyeblikket en ledende politiker begynner å spørre hvorfor avisen får kalle seg journalistikk, hvorfor redaktøren får være medlem av presseorganisasjonen og hvorfor etablerte medier ikke går sammen om et «oppgjør», bør varsellampene blinke.

For demokratiet kjennetegnes ikke av at de riktige menneskene får tale.

Det kjennetegnes av at Gaute Skjervø ikke får bestemme hvem de riktige menneskene er.