Ola Svenneby har rykket ut på Facebook for å forsvare Gaute Skjervø. Høyres andre nestleder bruker store deler av teksten på å beskrive truslene Skjervø har mottatt, før han konkluderer med at behandlingen av den avtroppende AUF-lederen er «rett og slett uakseptabel».

Det tror jeg ingen er uenige i. Ingen – verken politikere, samfunnsdebattanter, journalister eller privatpersoner – skal motta trusler mot seg selv eller familien sin. De ansvarlige bør selvfølgelig straffes. Kritikken mot Skjervø handler imidlertid om at han brukte posisjonen sin som AUF-leder til å gå til angrep på Document fra NRKs studio.

Hos Svenneby forsvinner dette nesten fullstendig inn i fortellingen om Skjervø som offer. Før han kommer til det Skjervø faktisk gjorde, har leseren allerede fått høre om truslene, familien hans, bakgrunnen hans som Utøya-overlevende og tradisjonen med AUF-ledere som er blitt utsatt for hets. Alt dette er alvorlig, men ingenting av det svarer på kritikken.

Utøya 30.07.2026
Panelsamtale på Utøya med finansminister Jens Stoltenberg og Robert Stoltenberg under AUFs sommerleir.
Foto: Terje Bendiksby / NTB

Svenneby bruker også seg selv som målestokk. Han skriver at han, med ett unntak, aldri har vært i kontakt med offentlige myndigheter fordi presset mot ham er blitt for stort. Det samme tror han ikke gjelder noen av lederne i Unge Høyre. Dermed blir Skjervø igjen fremstilt som det største offeret, mens reaksjonene fra høyresiden er de urimelige.

Sammenligningen stopper beleilig nok ved Unge Høyre. Svenneby hadde bare trengt å snu hodet litt lenger mot høyre. Simen Velle og familien hans ble ganske nylig truet på livet. Truslene var så alvorlige at PST åpnet etterforskning. Også Sylvi Listhaug har levd med grove trusler over flere år. Svenneby trenger altså ikke lete særlig langt for å finne politikere på borgerlig side som også har vært utsatt for alvorlige trusler. Og ettersom saken handler om Document, og ikke om Unge Høyre eller Høyre, kunne han kanskje også undersøkt om det har vært like rosenrødt og trusselfritt hos oss.

Oslo 05.09.2025
FpUs leder Simen Velle og FrP-leder Sylvi Listhaug under i Debatten når NRK arrangerer valgkampens siste partilederdebatt på Carls i Oslo fredag kveld.
Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Arbeiderpartiet snakker stadig om sinnet mot dem, som om dette oppstår av seg selv i kommentarfeltene, før algoritmene og «ytre høyre» gjør resten. Støre har selv advart mot det som omtales som «Ap-hatet», og store deler av partiet virker overbevist om at raseriet skyldes at de er Arbeiderpartiet. Svært sjelden stiller de det mer ubehagelige spørsmålet: Kan det være politikken deres folk er rasende på?

Det er tross alt Arbeiderpartiet som har sittet med regjeringsmakten mens vanlige mennesker har kjent konsekvensene av politikken deres på kroppen. Det var Støre-regjeringen som inviterte Taliban til Norge og brukte 3,5 millioner skattekroner på et eget privatfly til delegasjonen. De samlede kostnadene ble anslått til rundt syv millioner kroner. Siden har Epstein-avsløringene rammet personer med sterke bånd til Arbeiderpartiet, blant dem tidligere statsminister og Ap-leder Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen. Begge etterforskes nå, sammen med Mona Juul, for mulig korrupsjon. Alle tre nekter straffskyld.

Oslo 22.01.2022
Taliban på vei til Norge i et privatfly for å ha samtaler om humanitær bistand og politiske, utdannings- og økonomiske spørsmål.
Foto: Talibans talsperson / Twitter / NTB

Og dette er bare toppen av isfjellet. I flere år har Arbeiderpartiet ført en politikk stadig flere opplever som fullstendig feilslått, enten det gjelder økonomi, avgifter, innvandring, kriminalitet eller prioriteringen av skattebetalernes penger. Det er folk flest som hver eneste dag må leve med konsekvensene, mens de samme politikerne står på TV og undrer seg over hvor all misnøyen kommer fra.

Ingenting av dette forsvarer én eneste trussel. Men det viser hvorfor det blir for enkelt å avfeie alt som «Ap-hat». Vanlig politisk sinne kan ikke puttes i samme sekk som hets og trusler hver eneste bidige gang det rammer venstresiden. Gjør man det, slipper politikerne samtidig å forholde seg til sin egen rolle i å skape den avmakten de nå advarer mot.

Oslo 28.07.2025.
Statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg under valgkampmarkeringen til Arbeiderpartiet på byens tak på Youngstorget.
Foto: Geir Olsen / NTB

Det er denne avledningen Svenneby nå bidrar til. Det Skjervø faktisk sa og gjorde, forsvinner til fordel for en diskusjon om reaksjonene mot ham. Dermed blir Skjervø igjen offeret, de som svarer ham blir problemet, og Arbeiderpartiet slipper nok en gang å spørre seg hvorfor så mange mennesker er så opprørte.

Heller ikke Svennebys gjengivelse av Skjervøs utspill er særlig gjenkjennelig. Han skriver at Skjervø bare har «løftet en debatt» om Documents tilknytning til Redaktørforeningen, kommentarfelt og algoritmestyrte sosiale medier. Kritikken fremstilles nærmest som om Skjervø bare stilte noen vanskelige spørsmål og deretter ble møtt av en urimelig høyreside.

Dét er en svært pen omskrivning av det som skjedde. Skjervø kalte det en skandale at Document mottar pressestøtte, stilte spørsmål ved Hans Rustads medlemskap i Norsk Redaktørforening og ba norske redaktører vurdere om de kunne «stå inne for» det. I etterkant har han tonet det hele ned til at han bare «etterlyste svar».

Men dette er det ikke politikerne som bestemmer.

Kjetil Rolness er neppe den første man vil mistenke for å løpe Documents ærend. Han har videredelt Svennebys innlegg og skriver at han selv foreslo å ekskludere Hans Rustad fra Redaktørforeningen i 2021. Begrunnelsen han ga den gangen, har imidlertid ikke stått seg særlig godt med tiden. Likevel reagerer også han på at Skjervø opptrer som «overredaktør» og skal fortelle hvem som får lov til å kalle seg journalist. Vebjørn Selbekk skrev om det samme i helgen.

Det er hele poenget. Man kan mislike Document, kritisere journalistikken vår og til og med mene at Hans Rustad ikke burde være medlem, uten å forsvare at en politiker bruker posisjonen sin til å legge press på mediene. Slike spørsmål avgjøres etter Redaktørforeningens egne vedtekter og prosedyrer, ikke av AUF-lederen eller andre politikere. Som Rolness skriver, må den åpne og ærlige debatten ha plass til både Skjervø, Rustad og flere til.

Også pressestøtten forsøker Skjervø å gjøre til et spørsmål om politisk velvilje. Document mottar støtte fordi Medietilsynet har vurdert at vi oppfyller kravene i regelverket. Skjervø får det til å høres ut som om staten etter eget forgodtbefinnende deler ut millioner til en publikasjon han mener sprer hat. Han kan arbeide politisk for å endre regelverket, men han kan ikke late som om støtten er en gave som burde trekkes tilbake fordi han misliker journalistikken vår.

Svenneby forteller også at han personlig kjenner Skjervø som «svært trivelig, morsom og med et åpent sinn», og at Skjervø aldri har beskyldt ham for å være rasist, ekstremist eller for å bidra til radikalisering på ytterste høyrekant.

Det er sikkert hyggelig for Svenneby, men det sier lite om hvordan Skjervø behandler meningsmotstandere han faktisk oppfatter som fiender. Han har ingen problemer med å omtale mennesker som farlige, høyreradikale eller mørke krefter, uten å være villig til å møte dem i debatt. Når de samme menneskene reagerer og kritiserer utsagnene hans, omtales det plutselig som en aggressiv personkampanje.

Oslo 08.09.2025
AUF-leder Gaute Børstad Skjervø under Arbeiderpartiets valgvake på Folkets Hus under stortingsvalget 2025.
Foto: Javad Parsa / NTB

På Facebook skriver Skjervø at Document og to av våre medarbeidere publiserte mer enn 15 innlegg om ham på to dager. Jeg har ikke regnet på det, men vi har utvilsomt brukt plattformene våre til å svare på anklagene hans. Flere av innleggene inneholder klipp, slik at folk selv kan høre nøyaktig hva han sa. Når en politiker går til angrep på arbeidsplassen vår fra NRKs studio, kan han ikke forvente at vi skal sitte stille og ta imot.

Det vi har bedt om hele veien, er at Skjervø møter oss til debatt. Journalist Espen Teigen har gjentatte ganger forsøkt å få ham til å stille opp. Flere andre norske medier har også prøvd å legge til rette for en samtale. Skjervø vil gjerne snakke om Document på NRK, på Facebook og gjennom andre medier, men han vil foreløpig ikke snakke med Document.

Svenneby avslutter innlegget med å etterlyse en saklig debatt. Der er vi helt enige. Det er nettopp det vi har forsøkt å få til.

Truslene mot Skjervø er alvorlige, men de gir ham ikke fritak fra kritikk. Det gjør heller ikke forsøket på å presse en politisk meningsmotstander ut av pressefellesskapet mindre alvorlig. Hvis Svenneby virkelig ønsker den saklige debatten han etterlyser, bør han begynne med å beskrive det Skjervø faktisk gjorde.

Invitasjonen vår står fortsatt ved lag. Gaute Skjervø kan når som helst møte oss til debatt.