Straffesaken i Hedmarken og Østerdal tingrett på Hamar tirsdag, der to mindreårige jenter står tiltalt for grovt skadeverk etter å ha anstiftet brannen ved Løten ungdomsskole i august i fjor, ble som kjent forsinket fordi forsvarerne sa at deres klienter ikke ville forklare seg med Document til stede i retten.

Hamar Arbeiderblads referat av denne «saken i saken» vitner om at forsvarer Mette Yvonne Larsens argumentasjon var uhyre svak:

– Jeg har ingen tillit til det mediehuset, eller hva man skal kalle dem. De er dømt i PFU en rekke ganger. Jeg har ingen tillit til at Document ikke vil gjengi navn og detaljer. Min klient kommer ikke til å forklare seg så lenge de er til stede, sa hun til dommeren.

Larsen anfører at Document er felt – eller «dømt», som er hennes foretrukne formulering – en rekke ganger. Men det gjelder praktisk talt alle store medier. Det er helt innlysende at hun ikke ville ha forsøkt å holde VG eller NRK på gangen med et slikt argument. Det er ensbetydende med at hun synes det er OK at domstolen forskjellsbehandler medier.

Så hun tillater seg den luksus å vise antipati, noe hun også gjør med etterslengen «eller hva man skal kalle dem». Hvor dypt synes en advokat i en alvorlig straffesak at det sømmer seg å synke? Ville hun tenkt det var greit om vi benyttet formuleringen «advokaten, eller hva man skal kalle henne»? Eller synes hun at hun selv er hevet over andre?

Det som for uinnvidde kan se ut som et gyldig premiss, er det heller ikke: Larsen frykter at Document ville offentlig­gjøre de tiltaltes navn ved tilstedeværelse i retten. Men hvorfor skulle tilstedeværelse eller ei være utslagsgivende for en sånn beslutning? Navnene på de to tiltalte er kjent for mediene uansett, Document inkludert. Men det ville aldri falle oss inn å offentliggjøre dem når domstolen selv uttrykkelig har forbudt dette. Larsen insinuerer altså at Document ikke respekterer norsk lov.

Dommeren syntes kanskje ikke han hadde noe valg idet trusselen om ikke å forklare seg kom, for dermed å sende samtlige medier på gangen under de tiltaltes forklaringer. Dette er heller ikke uproblematisk, da forsvareren i praksis driver en form for utpressing av retten som denne ikke bør finne seg i.

Lagmannsretten bør ha en enkel oppgave når den skal behandle medienes anke over utestengelsen.