Arbeiderpartiet klager stadig over at folk har mistet tilliten til dem.

Det er ikke rart. Partiet har i årevis oppført seg som om kritikk er noe man fjerner, ikke noe man svarer på.

Sist ute nå er Gaute Skjervø. Da den avtroppende AUF-lederen ble konfrontert med kritisk dekning han ikke likte, var svaret hans å la være å imøtegå den. Svaret var å kalle det «en skandale for norske medier» at Document er medlem av Redaktørforeningen, og han oppfordret NRK, Aftenposten, Dagbladet og VG til å kaste oss ut. Ikke ett ord om hva som faktisk sto i sakene våre. Bare et forsøk på å fjerne stemmen som stilte spørsmålene, ved å klassifisere det som hat.

Dette er ikke en engangshendelse. Det er AUF og Ap’s refleks når virkeligheten blir ubehagelig.
Så har vi toppsjiktet: Thorbjørn Jagland, tidligere Ap-statsminister og partiets store internasjonale gallionsfigur i tiår etter tiår, er siktet for grov korrupsjon knyttet til Jeffrey Epstein. Terje Rød-Larsen, en annen sentral Ap-skikkelse, er siktet for medvirkning til det samme. Saken har i praksis forsvunnet fra nyhetsbildet i sommer, mens Jagland selv har vært utilgjengelig for offentligheten i flere måneder. Ingen krever at han skal stå til rette for noe som helst i det offentlige rom, slik en vanlig borger ville måttet gjøre om han var siktet for det samme.

Oslo 12.02.2026
Thorbjørn Jagland, sammen sin advokat Anders Brosveet, forlater boligen på Frogner mens Økokrim ransaker den.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Der har du forklaringen i et nøtteskall. Når partitoppene selv blir tatt i noe alvorlig, blir det stille. Når noen utenfra kritiserer partiet, blir det bråk, og bråket handler aldri om realitetene i kritikken, bare om hvem som våget å fremsette den.

Vanlige folk merker denne dobbeltmoralen på kroppen. De ser hvordan innvandringspolitikk som Ap selv har vært med på å forme, gir seg utslag i gjengkriminalitet og utrygge nabolag. De ser hvordan utenlandske gjerningsmenn får straffer som knapt henger sammen med skadene de har forårsaket. De ser hvordan 115.000 nordmenn står i matkø, mens politikerne spiser snitter. De ser hvordan syke og eldre ikke blir prioritert, og de ser hvordan man som nordmann mer og mer blir en annenrangs borger i eget land.

Høyere matpriser, høyere drivstoffpriser, høyere … alt. For Arbeiderpartiet er svaret alltid mer skatter og avgifter.

Det er derfor ikke tilfeldig at sinnet er rettet mot Arbeiderpartiet. Det er fortjent. Et parti som svarer på ubehagelige spørsmål med taushet, og på kritisk presse med utestengelse, kan ikke samtidig klage over at folk slutter å stole på dem.

Arbeiderpartiets største problem er at de i sin egen arroganse og selvgodhet ikke vil anerkjenne kritikk fra seriøse medieaktører som Document. Vi har en stadig større leserskare, og det å avfeie alle velgerne som leser oss som hatefulle, er ikke noe sjakktrekk.

Da skaper man splid i folket, og dét er ikke et regjeringsparti verdig.