Når skadede arabiske klan­medlem­mer stadig oftere havner på sykehus etter en skyting eller en kniv­stikking i Berlin, rykker politiet massivt ut til akuttmottaket både for å sikre området og innhente bevis, avslører en sykepleier som jobber ved et akuttmottak i den tyske hovedstaden, overfor Die Welt.

Som en konsekvens av disse operasjonene går det gjerne flere timer før sykehuset kan ta imot nye pasienter, refererer den tyske avisens innenrikspolitiske redaktør Uma Sostmann. Pleieren, som har jobbet ved det aktuelle akuttmottaket i ti år, er redd for å få trøbbel på jobben, og uttaler seg derfor anonymt.

Innleggelsen av klanmedlemmer skaper en veritabel unntakstilstand, sier «Felix»:

Hos oss har politiet heldigvis alltid vært raskere til å komme frem enn de pårørende. Da kommer det 15–20 politibiler med hundrevis av politifolk, og i fem til ti minutter hører man ikke annet enn sirener. Alt blir avsperret, ikke bare sykehusområdet, men hele gater, av til også neste T-banestasjon. Det gjør temmelig stort inntrykk. De sjekker nøye på forhånd hvem som kan kjøre inn hvor, stopper biler og gjennomfører personkontroller.

Politiet er normalt tilstede før mange andre i klanen rekker til det skadede medlemmet, som gjerne er ledsaget av to-tre andre.

Det tar som regel ikke lang tid før 20, 30, 40 familiemedlemmer dukker opp foran sykehuset. De har egne Telegram-grupper der de holder hverandre oppdatert, og ønsker på en ofte aggressiv måte å markere sin tilstedeværelse: «Vi er her; vi støtter våre folk – og dere kan forberede dere på noe hvis det skjer dem noe.» I disse kretsene er det vanlig at mødrene og kvinnene skriker høyt og svært dramatisk. Dette høye støynivået er en stressfaktor både for personalet og for pasientene. På sykehuset lar dette seg håndtere til en viss grad; på innsatsstedet er det betydelig vanskeligere.

Pleiernes verste mareritt er at klanmedlemmet dør på sykehuset.

Det høres kanskje ondskapsfullt ut, men vi er glade hver gang den skadde dør på stedet og ikke hos oss. Stresset som politifolkene må tåle i slike tilfeller er enormt: Siden det vanligvis ikke er noen igjen fra den fiendtlige klanen, blir politiet og redningspersonellet angrepet: «Hjelp ham da! Gjør noe!» – og kvinnene sitter ved siden av og skriker som om de ble spiddet.

Pleierne blir nervøse ved tanken på at politiet ikke vil kunne tre støttende til, forteller «Felix».

I hvilken grad kan vi stole på at vi får støtte hvis vi en gang må forsvare oss? Hittil har vi alltid vært så heldige at det ikke har skjedd noe verre, men kanskje husker dere kameraopptakene fra nyttårsaften, da en pleier ble slått bevisstløs på et annet sykehus? Slike ting skjer også.

Mange klinikker tilbyr kurs i selvforsvar eller deeskalering. Men jeg er ikke særlig begeistret for dette. Mange kurs prøver å «profesjonalisere» farlige situasjoner på en måte som fører til en slags omvendt gjerningsmann-offer-rolle. Hvorfor skal jeg tilpasse meg en situasjon som skyldes at motparten min ikke har lært å oppføre seg ordentlig?

«Felix» vil være anonym overfor klanmedlemmene.

Jeg har ikke brukt navneskilt på akuttmottaket på flere år, fordi jeg ikke ønsker å kunne identifiseres. Vi tar forholdsregler: Når to arabiske gutter må behandles, sender jeg ikke to jenter inn, men minst én mann. I slike tilfeller prøver jeg også å holde kolleger med jødiske etternavn utenfor.

Den som måtte driste seg til å snakke om hva slags klientell som skaper disse problemene, får straks kjeft av systemet.

«Det må man ikke si slik; det er for generaliserende», heter det da. Det er kanskje riktig – men med andre grupper har vi ganske enkelt ikke disse vanskelighetene. At vi ikke kan ta opp dette, er et problem. Jeg blir stadig beskyldt for rasisme. Kollegaer fra helsevesenet og politiet forstår hva jeg mener. I visse kretser i Berlin regnes dette temaet imidlertid som sosialt uakseptabelt.

Selvfølgelig henger problemene med klanmedlemmer sammen med innvandringspolitikken. Og politikken har utvilsomt unnlatt å sette klare grenser, særlig i Berlin.

Men selv ønsker ikke «Felix» å gjøre det til en innvandringsdebatt, og han er nøye med å ta avstand fra AfD.

Pleiere på den aktuelle akuttavdelingen i Berlin blir sjelden lenge i jobben, opplyser Die Welt.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som e-bok.