Arendalsuka 2026 er over. Mens makteliten pakker sammen, sitter det private næringslivet igjen med en dyp uro. Det vi er vitne til for tiden, er et Arbeiderparti i åpenbar panikk. Venstresiden jobber på spreng for å slå ned på enhver uavhengig kritikk av politikken som føres. Det er forstemmende og ulidelig å være vitne til. Men den økende politiske aggresjonen er i virkeligheten et svakhetstegn, slik jeg ser det. Det viser at kritikken treffer når politikken er svært nær en dårlig Kiwi-reklame – du vet, som jobber på spreng for kundene. Særlig.

Arbeiderpartiets maktmodell bygger på en enorm offentlig sektor. En enorm offentlig sektor er i mine øyne ikke tilfeldig. For når over 33 % av arbeidsstyrken i Norge mottar lønnen sin fra stat eller kommune, er nok strategien å sikre partiet en lojal velgermasse som blir direkte økonomisk avhengig av at staten forblir stor. Men modellen slår sprekker. Når den økonomiske politikken svikter, den private motoren som skal betale for gildet kveles av formuesskatt og økt skattetrykk, og Oljefondets sjef, Nicolai Tangen, advarer åpent om at fondets glansdager kan være over, må Arbeiderpartiet trekke opp enda en «elefant» fra hatten.

Arbeiderpartiet tyr til sitt eldste maktverktøy: å skremme innbyggerne inn i rekkene. Nå flyttes nemlig krigsretorikken helt inn i klasserommene til barna våre. Krigshissingen skal gnis inn. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har akkurat gått ut og erklært at det er «helt nødvendig» at norske skoleelever får opplæring i krigsberedskap og verneplikt på timeplanen.

Dette handler ikke lenger bare om at voksne skal lagre vann og hermetikk; nå skal selve frykten institusjonaliseres i skolen. Det er en ansvarsfraskrivelse av de sjeldne, slik jeg ser det. Europa har gjeld opp over ørene, og det norske forsvaret er tappet etter tiår med nedrustning (les Stoltenberg). Fryktretorikken i skolen brukes kynisk for å flytte oppmerksomheten bort fra en historisk svak krone, tap av nasjonal råderett til EU, og en forfeilet energipolitikk. Redde mennesker søker mot det kjente, og jeg antar at Ap håper at frykten skal fungere som et politisk lim. Sitt politiske lim.

Men vi ser det stigende marerittet for Arbeiderpartiet. Som foregår på meningsmålingene. Unge menn vender ryggen til partiet. De har fått nok av statlig overstyring, en identitetspolitikk som svært nær håner dem, tåkeprat og en politikk som kveler skaperkraften. Og når unge menn viker, vet strategene utmerket godt hva som skjer. De unge kvinnene vil følge etter. Biologien, hverdagen og ønsket om å stifte familie er et kraftig urinstinkt. Dynamikken mellom mann og kvinne samt behovet for en trygg, økonomisk fremtid for neste generasjon veier tyngre enn partilojalitet til Arbeiderpartiet.

Skal vi snu skuta inn i smulere farvann, må vi slutte å oppdra barna våre i frykt, og i stedet begynne å feire skaperkraften. Vi må gi gründere og selvstendig næringsdrivende den statusen de fortjener i samfunnet. Det er tross alt gründerne, de som tar personlig risiko og bygger bedrifter fra grunnen av, som finansierer velferdsstaten. Uten dem blir det lite å fordele.

Norge trenger ikke mer statlig tvang og krigsretorikk. Vi trenger visjoner, strategier og gode målsetninger på 10 og 50 år. Gode selvgående lederne må gjenskapes og lojaliteten må på nytt gjelde borgerne i stedet for EU. Lavere skatter for småbedriftene må innføres og en gjenreising av respekten for de sanne samfunnsbyggerne er en dyd av nødvendighet. Og vi vet, ja alle «elefantene» vet, at en kontrollert slankekur må gjennomføres av det offentlige byråkratiet.

Aggresjonen fra venstresiden viser bare én ting: at motkreftene er i ferd med å vinne terreng. Det hjelper lite at toppolitikere, mektige fagforeningsledere, høytlønnede byråkrater, subsidiejagende lobbyister og abdiserte journalister langer ut en knyttneve. Vi vet at de opererer i et lukket kretsløp av kameraderi og nettverksbygging. De risikerer aldri sine egne penger. For dem er statsbudsjettet en utømmelig honningkrukke som brukes til å kjøpe politisk popularitet og trygge karrierer.
Å se sannheten i hvitøyet er ikke deres greie. Men det kan bli vår skjebne.