Det begynte med et utslett. Det gjør alltid dét. En liten, tørr forhøyning i huden på pekefingeren. Jeg hadde neppe brydd meg noe om det hvis det ikke klødde. Men det gjorde det. Da jeg befant meg i Thailand og var godt kjent med forholdene, valgte jeg å oppsøke et av landets mange svært moderne og serviceinnstilte sykehus. De fungerer som private legesentre i Norge, som Volvat Medisinske Senter (for dem som er lokalkjent i Oslo), bare i betydelig større målestokk. Ingen ventetid. Rett inn til spesialisten (hvilket de ikke kan tilby på Volvat).

Det er imidlertid et lite men. Uansett hva som feiler deg, tar de blodtrykket ditt først. Selv om du bare skal til tannlegen og pusse, må blodtrykket måles. Det hjelper ikke å protestere, det ignorerer de på en besynderlig gretten måte. Ikke ta blodtrykk?!? Det er kanskje det dummeste de har hørt. Hvor har du vært de siste 50 årene, gamlefar? De er besatt av blodtrykk. Fikk de viljen sin, ville de tatt det allerede på parkeringsplassen, i heisen, i hver etasje. Skal vedde på at det jobbes med å innføre blodtrykksmåler i drosjene også. Thaiene lever for blodtrykk.

Uheldigvis for meg er ikke blodtrykk en øvelse jeg er spesielt glad i. Jeg blir kortpustet og engstelig, skuldrene trekker seg opp, halspulsåren begynner å dunke, og under apparatets endeløse blipp blipp blipp-nedtelling kjemper jeg med nebb og klør mot hyperventilering.

Dette gruet jeg meg til da jeg vandret gjennom den enorme, hotellignende og svært travle sykehus-lobbyen og presenterte meg ved mottaket. Ganske riktig. Først blodtrykk. De hadde rigget opp en provisorisk målestasjon helt inntil skranken, et kjøkkenbord med respatex-overflate og en enkel stol med løst ben. Skrankesøster pekte på stolen. Det var bare å sette seg.

Da var den blide sykepleiersken der med én gang, festet ringen rundt overarmen til gamlefar og pumpet i vei. Displayet pekte rett ut i lobbyen, så alle kunne se, og det var folksomt, faktisk så folksomt at jeg i praksis satt inne i køen og ble skumpet til. Ikke ideelt. Jeg forsøkte å puste sakte, men skvatt hver gang en eller annen dyttet til meg, og damen i mottaket stilte meg samtidig svært personlige spørsmål med utestemme. Jeg gjorde best i å besvare dem hurtig, ellers ble de gjentatt med økende stemmevolum. Jeg ante katastrofe.

Plutselig smalt det. Det var som om tiden stoppet. Stillheten inntraff, og alle så på meg. Gummiringen hang i sørgelig forfatning nedover overarmen. Den hadde punktert.

Sykepleiersken var den første til å reagere.

– Å! sa hun. – Å! Veldig høyt blodtrykk!

– Du må prøve igjen, protesterte jeg. – Det må være en feil.

– Nei, svarte hun. – Det er aldri skjedd før, du er veldig syk.

Jeg insisterte. Ble forstyrret av en bevegelse bak meg, og oppdaget enda en sykesøster. Hun ville ta tempen min.

– Ikke her! sa jeg bestyrtet.

– Nei, i øret, sa hun.

Jeg hadde ikke feber. Pulsen virket normal. Og der dukket en tredje sykepleier opp, med ny blodtrykksmåler. På’n igjen. Nå hadde jeg virkelig publikum. De sto i en ring rundt meg. Spenningen var til å ta og føle på.

Denne gangen holdt ringen. Gleden var kortvarig. Ny europeisk rekord i blodtrykk. Sykepleiersken gispet. Jeg reiste meg. «Hvor er hudavdelingen?» «Nei! Nei! Du kan ikke gå med det blodtrykket!» sa hun. En mann kom ilende til med rullestol; han hjalp meg på plass. «Hva skal dette bety?» spurte jeg. «Du skal ikke på hudavdelingen, du må til en hjertespesialist.» «Men jeg har bare et utslett som klør!»

Slik gikk det til at jeg ble buksert tvers igjennom folkehavet i lobbyen i en rullestol. En norsk stemme utbrøt: «Er ikke det der Yan Friis? Han ser sannelig ikke bra ut!» Så var vi i heisen. Jeg følte meg dårlig. Og gammel.

Hjertemottaket var særlig interessert i å høre om mine reiseforsikringer. Så viste de meg et ark hvor det sto hva røntgen og EKG kostet. «Er du villig til å betale dette?» «Ja», sa jeg, «men kan jeg ikke få snakke med legen først?» «Nei», sa de. «Legen nekter å se deg før du har undertegnet.»

Så bar det av sted (i rullestol) ned i røntgenkatakombene, og så opp igjen og inn på et rom hvor jeg ble lagt på en benk for EKG – med fullt innsyn fra den folksomme ventehallen – og påført elektroder som ploppet av igjen i ett kjør mens jeg ble tilsnakket som om jeg var en døende olding, og sannelig begynte blodtrykksmaskinen å pumpe igjen. Det var jo flere minutter siden sist. Nye sterke tall. De mumlet.

En time senere ble jeg endelig rullet inn til legen. Han så uvennlig på meg og sa: «Du har smerter i brystet, skjønner jeg?» «Nei, jeg har et utslett som …» «Nei, brystsmerter, står det her!» «Men jeg har ikke dét, og dessuten får jeg høyt blodtrykk fordi jeg er stresset og redd.»

Blikket hans ble enda smalere. «Så du er redd? Er du redd for å dø?»

Mens jeg tygde på dén, begynte blodtrykksmåleren å blåse seg opp igjen. Det er ikke riktig å måle blodtrykk på den måten», sa jeg spakt. «Skal du lære meg jobben min?» spurte legen. Nei, jeg skulle ikke dét.

Å ta blodtrykk når pasienten får kjeft, er sjelden lurt.

«Vi må legge deg inn. 24 timers overvåking. Hvor er du forsikret?»

Innlegges? Det ville jeg slett ikke. Da begynte legen å skjelle meg ut, og mens jeg ble utskjelt, og tok igjen med et spakt forsøk på utestemme, startet blodtrykksmålingen for femte gang.

«EKG-en er helt normal. Vi er nødt til å overvåke deg i 24 timer.» Jeg så på den lille EKG-remsen. Ti pulsslag, det var ikke ti sekunder en gang. Jeg visste at jeg måtte komme meg ut. Legen kokte; de burde tatt blodtrykket hans. «Det er på egen risiko», truet han. Han så storfisken glippe, og dermed også titusener av kroner.

Jeg slapp ikke ut før jeg hadde hentet og betalt (dyrt) for alle pillene legen mente det var av stor viktighet at jeg tok (og som skulle vise seg å være hodepinepiller med motsatt virkning; de ga deg hodepine i stedet for å fjerne den). De insisterte på at jeg måtte rulles ut. Jeg reiste meg som Lasarus da vi kom ut av heisen. Endelig overstått.

Marerittet kostet meg godt over tusen kroner og et par døgns agoni. Man vet jo aldri. De kunne jo ha rett.

To dager senere sluttet utslettet å klø. Moralen i historien er jeg neimen ikke sikker på.

Men jeg ville jo bare ha en salve for dette utslettet!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!