Jeg har alltid hatt sympati for det stadig tilbakevendende opprøret mot den kalde, formalistiske modernismen, mot bygninger og skulpturer som ikke lenger taler til mennesket, men bare til seg selv. Kritikerne kaller det ikke lenger stygt, de kaller det sjelløst, følelsestomt og menneskefiendtlig.

Det er ikke fordi jeg har et nostalgisk ønske om søyler, gesimser og naturtro realisme, men når jeg går turer i byer og parker, får jeg altfor ofte fornemmelsen av at her er det en bygning, der er det en skulptur, som vender ryggen til meg som betrakter den.

Filosofen Ortega y Gasset ga denne fornemmelsen et navn for hundre år siden: kunstens avhumanisering. Eller «Menneskets fordrivelse fra kunsten», som er tittelen på en av hans kjente bøker.

Den moderne kunsten, skrev han, vender seg bort fra det levde livet, fra gjenkjennelsen og følelsen, og dyrker i stedet den rene, utilgjengelige formen. Der den eldre kunsten søkte å røre, å speile våre gleder og sorger, søker den nye kunsten det motsatte: å holde beskueren på avstand, å gjøre verket til en gåte som kun de innvidde kan løse.

Den menneskelige skikkelsen, den gjenkjennelige følelsen, forsvinner til fordel for linjen, materialet, den rene abstraksjonen. Mennesket – med sin lengsel etter å speile seg, å føle noe – blir lukket ute fra verket. Fordrevet fra kunsten, som om det var et land som ikke lenger vil kjennes ved sine egne innbyggere.

Beskueren står igjen utenfor glassruten og kikker inn på en fest han ikke er invitert til, mens kunstneren selv, innviklet i sitt eget formspråk, knapt synes å merke at noen står der ute i kulden.

I en park i nærheten av en skole hvor jeg en gang jobbet, står en kald og mørkegrønn skulptur som jeg alltid har betraktet på avstand. Den utstråler noe utilnærmelig, livløst. Det er som om skulpturen er fanget i en uendelig forvrengning. De vridde båndene minner om ukjente skapninger, fanget i metall.

Skulpturen gir inntrykk av et fremmed objekt som ikke hører hjemme her, men som likevel er trengt inn i vår verden. En tyst og ubevegelig skygge i skolens frodige park.

Men så, på en usedvanlig varm og solrik dag, var skulpturen plutselig fylt med lys og liv. Skolebarn hadde rett og slett klatret opp i den, inntatt den.

Det var noe sterkt oppmuntrende ved synet av barna som lekte i den modernistiske skulpturen.

Den var blitt et magisk objekt, en skjult skatt som kun barna hadde tilgang til. Barnas energi strømmet gjennom de kalde metallbåndene som om de tilførte skulpturen en puls.

Jeg betraktet scenen på avstand og gledet meg over leken og latteren deres. Neste år, tenkte jeg, vil ikke barna leke i skulpturen lenger. Da er de vokst fra den.

Men skulpturen forblir den samme, år etter år. Tung og uforgjengelig.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!