Når myndighetene planlegger hvem som skal kobles fra strømnettet før de sørger for kraftverkene som gjør utkobling overflødig, er det ikke lenger bare kriseberedskap. Da er knappheten innarbeidet i selve styringsmodellen.

Et ansvarlig samfunn forbereder seg naturligvis på katastrofer. Sykehus øver på masseskader uten å ønske krig. Brannvesenet planlegger evakuering uten å planlegge brannen. Men det finnes en avgjørende forskjell mellom å forberede seg på en uforutsett hendelse og å administrere de forventede konsekvensene av en politikk man selv har valgt.

Det er denne forskjellen Tyskland nå visker ut.

Landet avvikler regulerbar kraft, elektrifiserer stadig større deler av samfunnet, planlegger økt strømforbruk i industri, transport, oppvarming, hydrogenproduksjon og datasentre – og utvikler samtidig systemer for å bestemme hvilke bedrifter som skal redusere produksjonen når kraften ikke strekker til. Rekkefølgen avslører realiteten: Man bygger ikke først et robust energisystem og utarbeider deretter en beredskapsplan. Man gjennomfører transformasjonen først og lager rasjoneringssystemet mens man venter på at den nødvendige kraftproduksjonen kanskje skal komme senere.

Den tyske nettoperatøren Amprion formulerer problemet uten politiske omskrivninger. Selskapet fastslår at forsyningssikkerheten vil falle betydelig, at den fastsatte sikkerhetsstandarden kan brytes allerede før 2030, og at Tyskland trenger nærmere 40 gigawatt ytterligere styrbar kraftverkskapasitet innen 2035 – tilsvarende effekten fra rundt 40 store kraftverk. Regjeringens plan om rundt 12 gigawatt regulerbar kapasitet dekker bare en mindre del av behovet. Amprion peker samtidig på forsinkede investeringer, en aldrende kraftverkspark og manglende politisk gjennomføring.

Bundesnetzagentur sier at strømforsyningen fortsatt kan være sikker – men nettopp under forutsetning av at det bygges mer regulerbar kapasitet, at reserver opprettholdes og at forbruket gjøres mer fleksibelt. Sikkerheten er altså ikke en egenskap ved det systemet som allerede finnes. Den er betinget av investeringer og inngrep som ennå ikke er på plass.

Dette er ikke en ukjent naturkatastrofe. Det er en varslet kapasitetsmangel.

Dermed får ordet «planlagt» en mer presis betydning. Det trenger ikke finnes et hemmelig rom hvor noen har vedtatt å mørklegge Tyskland. Det er tilstrekkelig at konsekvensene er kjent, at advarslene foreligger og at kursen likevel opprettholdes. Når en regjering fortsetter å fjerne bærebjelkene etter at ingeniørene har beregnet sammenbruddsfaren, er ikke resultatet lenger en ren tilfeldighet. Det er en akseptert konsekvens.

En sammensvergelse trenger hemmelige møter. Et system trenger bare at alle belønnes for å gjøre det samme.

Friedrich Hayek kalte forestillingen om at sentrale myndigheter kan overskue og styre samfunnets kompleksitet, for den fatale innbilningen. Ingen planlegger besitter kunnskapen som er spredt mellom millioner av produsenter, arbeidere, investorer og forbrukere. Men dagens europeiske styringsklasse har tatt denne innbilningen ett skritt videre. Den forsøker ikke lenger bare å planlegge produksjonen. Den planlegger knappheten.

Når produksjonen ikke svarer til behovet, blir ikke konklusjonen nødvendigvis at tilbudet må økes. I stedet skal etterspørselen kontrolleres, prioriteres og reduseres. Fabrikken blir ikke betraktet som samfunnets produktive grunnlag, men som en belastningsprofil. Arbeideren blir et energiforbruk. Hjemmet blir en fleksibilitetsressurs. Fri produksjon erstattes av administrativ tildeling.

James Burnham beskrev fremveksten av et samfunn styrt av en administrativ klasse som verken eier produksjonsmidlene eller selv utfører produksjonen, men som kontrollerer institusjonene rundt den. Denne klassen lever av regulering, rapportering, sertifisering, koordinering og forvaltning. Den mister ikke sin stilling når industriproduksjonen synker. Tvert imot kan problemene skape behov for enda flere planer, tilsyn, støtteordninger og styringssystemer.

For stålverket er energikrisen en eksistensiell trussel. For forvaltningen er den et nytt saksområde.

Hannah Arendt beskrev byråkratiet som et herredømme utøvd av «ingen». Ikke fordi ingen bestemmer, men fordi ansvaret er fordelt mellom så mange institusjoner at ingen enkelt aktør kan holdes ansvarlig for helheten. EU vedtar målene. Nasjonale regjeringer gjennomfører dem. Domstolene håndhever dem. Direktoratene utarbeider forskriftene. Nettoperatørene varsler om konsekvensene. Industrien pålegges å tilpasse seg. Når systemet svikter, kan alle vise til at de bare har fulgt sitt mandat.

Ingen besluttet angivelig avindustrialiseringen. Likevel blir industrien borte.

Jacques Ellul ville ha gjenkjent neste stadium: Teknikken gjør det politisk utenkelige administrativt gjennomførbart. En digital sikkerhetsplattform fremstår nøytral og rasjonell. Den registrerer bedrifter, kartlegger forbruk og muliggjør raske utkoblinger. Men i det øyeblikket apparatet eksisterer, blir rasjonering lettere å forestille seg, lettere å beslutte og lettere å normalisere. Det som tidligere ville vært betraktet som et nasjonalt sammenbrudd, kan nå omtales som laststyring.

Språket bedøver forståelsen. Strømmangel blir «fleksibilitet». Produksjonsstans blir «forbruksreduksjon». Nedleggelse blir «omstilling». Importavhengighet blir «europeisk markedsintegrasjon». En bedrift som ikke lenger kan produsere lønnsomt, er ikke blitt offer for feilslått politikk; den har angivelig mistet sin fremtidsrettede konkurransekraft.

Tallene lar seg vanskelig omskrive. Fra februar 2022 til mars 2026 falt produksjonen i Tysklands energiintensive industri med 15,2 prosent. Mer enn 53.000 arbeidsplasser forsvant fra disse næringene. Samlet industriproduksjon falt med 9,5 prosent i samme periode, og tysk industri hadde i 2025 sitt tredje år på rad med redusert verdiskaping. Enkelte måneder viser oppgang, men de endrer ikke det strukturelle nivåfallet.

Dette er heller ikke nødvendigvis avkarbonisering. Europa slutter ikke å bruke stål, aluminium, kunstgjødsel, kjemikalier, sement og glass fordi produksjonen flyttes ut. Varene produseres bare andre steder, ofte med lavere miljøkrav, før de fraktes tilbake. Utslippene forsvinner fra det europeiske regnskapet, mens Europas industrielle kunnskap, arbeidsplasser, forsyningssikkerhet og strategiske selvstendighet forsvinner i virkeligheten.

Tyskland importerte netto 21,9 terawattimer elektrisitet i 2025. Handel over landegrensene er normalt og kan være økonomisk fornuftig, men den kan ikke erstatte nasjonal og europeisk effektberedskap. Alle land kan ikke samtidig basere sin forsyningssikkerhet på at naboen har overskudd når vinden stilner, kulden kommer og forbruket topper seg.

Bak dette ligger også noe dypere enn feil energipolitikk. Nietzsche beskrev det asketiske idealet: tilbøyeligheten til å gi avkall, lidelse og selvfornektelse en egen moralsk verdi. I vår tid er materiell overflod blitt mistenkelig. Billig energi oppfattes ikke lenger først og fremst som grunnlaget for menneskelig frigjøring, men som en fristelse som må begrenses. Å bruke mindre, reise mindre, varme mindre og produsere mindre fremstilles som moralsk fremskritt.

Dermed har knappheten fått en etisk glorie.

Et samfunn som tidligere målte fremgang i evnen til å produsere mer med mindre menneskelig slit, måler den nå i evnen til å redusere innbyggernes handlingsrom. Energiens oppgave var tidligere å frigjøre mennesket fra naturens begrensninger. Nå skal mennesket tilpasses energiens tilfeldige tilgjengelighet.

Det gamle industrilandet Tyskland ble ikke bygget på håpet om at været skulle samarbeide. Det ble bygget på forutsigbar kraft, kjemisk kompetanse, metallurgi, maskinbygging, langsiktige investeringer og en kultur som anså produksjon som en sivilisatorisk prestasjon. Siemens, BASF og Krupp ble ikke reist på laststyring, negative strømpriser og tre dagers varsel om produksjonsstans.

Et samfunn som ikke lenger forstår dette, har mistet forbindelsen mellom energi og sivilisasjon.

Den demografiske utviklingen forsterker tendensen. Innen 2035 vil omtrent hver fjerde tysker være 67 år eller eldre. Befolkningen i arbeidsfør alder vil synke, og de offisielle fremskrivningene viser at selv høy innvandring ikke uten videre kan lukke gapet etter de store årskullene som går ut av arbeidslivet.

Et aldrende samfunn kan bli mer opptatt av å fordele og bevare enn av å bygge og skape. Det kan miste sin fremtidsvilje. Når færre har barn, færre arbeider i industrien og stadig flere lever innenfor statlige eller institusjonelle systemer, blir den konkrete forbindelsen mellom dagens investeringer og morgendagens samfunn svakere. Da kan abstrakte mål få forrang fremfor den materielle infrastrukturen som kommende generasjoner faktisk skal arve.

Arnold Toynbee mente at sivilisasjoner bryter sammen når den skapende minoriteten blir en dominerende minoritet. Den slutter å løse samfunnets utfordringer og begynner i stedet å kreve lydighet overfor sine egne dogmer. Legitimiteten opprettholdes ikke gjennom resultater, men gjennom moralske påbud.

Det er dette Europa risikerer. Den styrende klassen leverer ikke billig energi, industriell vekst, sikre grenser eller demografisk fornyelse. Den tilbyr i stedet stadig mer avansert administrasjon av forfallet. Hvert nederlag blir begrunnelse for mer av den politikken som skapte det. Når energien blir knapp, skal markedet styres mer. Når industrien svekkes, skal den subsidieres mer. Når befolkningen mister tilliten, skal informasjonen kontrolleres bedre. Når planene mislykkes, skyldes det alltid at transformasjonen ikke har gått raskt nok.

Den større strukturen er derfor ikke nødvendigvis en hemmelig verdensregjering. Den er farligere fordi den er synlig og institusjonalisert: en blanding av ideologisk absolutisme, administrativ egeninteresse, pulverisert ansvar, moralsk selvfornektelse og en elite som i liten grad rammes av konsekvensene av sine egne beslutninger.

Krisen blir ikke nødvendigvis skapt for å innføre kontroll. Men når krisen først oppstår, brukes kontroll som løsning. Og fordi kontrollapparatet vokser på knappheten, oppstår det heller ingen sterk institusjonell interesse i å gjenopprette overfloden.

Veien ut krever at rekkefølgen snus. Ingen regulerbar kapasitet må avvikles før minst tilsvarende fysisk og driftsklar kapasitet er på plass. Forsyningssikkerhet må måles i tilgjengelig effekt under de verste timene, ikke i installert nominell kapasitet gjennom et gjennomsnittsår. Kjernekraft, vannkraft, gasskraft, kullreserver, lagring og andre regulerbare løsninger må vurderes teknologinøytralt. Industripolitikk må begynne med energi, ikke med støtteordninger som kompenserer for at energien er blitt for dyr.

Fremfor alt må Europa gjenoppdage at overflod ikke er en synd. Rimelig og stabil energi er ikke et hinder for sivilisasjonen. Den er sivilisasjonens forutsetning.

Kjøp boken på Document Forlag