Valgkampen handler om høyre mot venstre. Men hva om den virkelige skillelinjen ikke finnes der i det hele tatt? Er sosialdemokratiet eneste alternativ?

Til tross for åtte partier på Riksdagen mangler Sverige et konservativt alternativ. Uansett hvilken stemmeseddel velgerne legger i urnen, fører veien til slutt tilbake til den samme politiske idéverdenen – sosialdemokratiet.

Så det är lika bra att sluta drömma
Det går åt helvete i alla fall
För om man drömmer om Paris
Hamnar man på något vis
Likt förbannat i Hudiksvall

Setningen er hentet fra sangen Pessimistkonsulten av Ronny Eriksson, og teksten er en klassisk nordsvensk, ironisk konstatering av at livet sjelden blir slik man hadde tenkt seg.

Men den kunne like gjerne beskrive tilstanden i svensk politikk: Det spiller ingen rolle hva man stemmer på, man havner på et eller annet vis like forbannet i sosialdemokratiet.

Nylig hjemkommet fra USA, og med seks uker igjen til valgdagen, tvinges jeg nok en gang til å konstatere at Sverige mangler et konservativt parti.

Det finnes ingen svensk motpart til Republikanerne, intet parti å stemme på for den som går inn for individuell frihet, begrenset statsmakt, fri markedsøkonomi, lov og orden og tradisjonelle verdier.

Den arenaen står øde og tom. Til tross for at vi i dag har åtte partier representert blant Riksdagens 349 medlemmer.

Så hvilke idealer står egentlig de svenske riksdagspartiene for?

Etter et århundre med sosialdemokratisk styre, avbrutt av mindre innslag av (ekte eller påstått) borgerlighet, har det svenske politiske teppet blitt forvandlet til et ryeteppe i røde nyanser. De forskjellene som finnes på den politiske skalaen handler mest om hvordan sosialismen skal tolkes og praktiseres.

Visst finnes det ytterligheter: På den ene siden Vänsterpartiet, som kjemper for at antidemokratiske kommunister, antisemitter og islamister som hater politiet, skal få plass i Riksdagen.

Vänsterpartiet i Malmö ropte «Hele Malmö hater politiet» under Pride-paraden. Foto: Skjermdump Riks

På den andre siden Sverigedemokraterna, som tro mot sin vane satser på å provosere sine motstandere med ulike muntre påfunn og spissformulerte utspill, supplert med valgplakater som lukter av danseband og 70-tallets glansporno.

Foto: Skjermdump Facebook/Sverigedemokraterna

Men hva finnes bortenfor det?

Socialdemokraterna fører valgkamp på arabisk og lover åpne grenser, strafferabatt for kriminelle og mer støtte (også til illegale migranter) for å flørte med sine nye kjernevelgere, nå som de gamle har dødd eller blir voldtatt på sykehjemmet.

Foto: Skjermdump Facebook/Socialdemokraterna

Miljöpartiet drømmer våtmarksvåte drømmer om en tilbakevending til et førindustrielt samfunn, der varetransport og israelske innovasjoner er blitt erstattet av lastesykler og grøtomslag.

Miljøpartister på Pride-festival. Foto: Skjermdump Facebook

Centerpartiet vet ikke hva de vil oppnå, annet enn at de må fortsette å erstatte de gjødselluktende bøndene på landsbygda med soyalatte-velgere i indre by. Hvordan det nå skal gå til.

Tidö ledes av Moderaterna, som under Reinfeldt forlot høyrepolitikken og nå har gjort det til sitt modus operandi alltid å kikke nervøst mot venstre – i år balanserer M sine forslag om mer lov og orden ved å gå til valg med løfter om halverte busspriser og doblet antall «gratis» (det vil si skattefinansierte) IVF-forsøk. Høres ikke det sosialdemokratisk ut, så si?

Kristdemokraterna lar Ebba flørte med alt og alle, unntatt sine kjernevelgere. Gjerne Pride, kjønnsskifter og abort, kombinert med S-tilpasset kritikk av M og SD. «Hva som skjer på valgnatten? Det tar vi da.» Det gjelder å holde alle dører åpne.

Liberalerna kan ikke svare på hvor de hører hjemme, men vet at de vil oppnå liberal frihet (noe som plasserer dem i Tidö-gjengen) ved å innføre mer tvang (en løsning hentet fra klassisk sosialisme). En L-merket versjon av F*cking for virginity?

Foto: Skjermdump Facebook/Liberalerna

Men Sverigedemokraterna da? Er ikke de garantistene for et gjenoppstått Sverige, slik de lover på valgplakatene? Men like nervøst som Kristersson kikker mot Andersson, kikker Åkesson mot Kristersson. Alt for å optimalisere sjansene for ministerposter dersom Tidö – mot alle odds – skulle vinne valget. «Vi holder en lav profil nå, men kan nok skru opp igjen etter valget», som en sverigedemokratisk kommunepolitiker uttrykte det.

Og SDs politikk? Den såkalte «høyreekstreme» visjonen om sosial trygghet, økonomisk vekst og sysselsetting er i virkeligheten copy paste av sosialdemokratiske idealer under Tage Erlander. Men det er det jo ingen som vil vedkjenne seg, aller minst Socialdemokraterna selv.

Hvis Socialdemokraterna er nysosser, så er Sverigedemokraterna gammelsosser.

Og apropos nysosser, så ville det vært interessant å høre diskusjonene som (eventuelt) føres bak lukkede dører mellom S, L og KD. Et forsiktig blikk i krystallkulen tilsier nemlig at S heller tar støtte fra disse enn fra kommunister og hasjnisser.

Summa summarum: Det spiller ingen rolle hvilken fløy som offisielt styrer Sverige – alt vi kan velge mellom er ulike nyanser av rødt.

Faktum er at Sveriges Riksdag består av åtte nyanser av sosialdemokrati, og ingenting tyder på at det kommer til å se annerledes ut når mandagen gryr den 14. september.

For konservativt innstilte velgere gjenstår bare sofaen, eller å velge det minst dårlige alternativet.

Hvordan var det nå Ronny Eriksson uttrykte det?

Så det är lika bra att sluta drömma
Det går åt helvete i alla fall
För om man drömmer om Paris
Hamnar man på något vis
Likt förbannat i Hudiksvall

Eller på Sveavägen 68.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.