Det gjenstår å se om Berlins tallrike LGBTQ-falanks vil trekke noen nyttige lærdommer av Abdul Ballouts angrep på et LGBTQ-opptog 25. juli, som resulterte i at en kvinne ble drept og 29 ble skadet. Politiet har for en gangs skyld snakket klart og tydelig og kalt gjernings­mannen, som ble drept etter en konfrontasjon med politiet dagen etter, en islamsk terrorist. Man trenger altså ikke lenger å spekulere i Ballouts motiv.

Som Carl R. Trueman påpeker i First Things, er det siste terror­angrepet enda et eksempel på at den identitets­politikken som har vært venstresidens kjennetegn i flere år, på et tidspunkt må bryte sammen under vekten av sine egne indre motsetninger.

De første reaksjonene på ugjerningen tyder imidlertid ikke på det. I stedet for sinne ble innbyggerne møtt med den velkjente advarselen om at angrepet ikke måtte sette dem opp mot hverandre – som om det ikke var terroristens handling som skapte splittelse, men reaksjonene.

Identitetspolitikken forbyr imidlertid at man fordømmer ugjernings­menn hvis de tilhører en privilegert gruppe – og i egenskap av å være muslim har folk som Abdul Ballout lenge nytt godt av den opphøyde offerstatusen som det offisielle Tyskland har utstyrt dem med.

Den politiske klassens svar på muslimske grusomheter er derfor aldri at statsmakten må sette seg i respekt og bekjempe den ideologien som motiverer terroren. I stedet vender den seg mot de borgerne som har fått nok av islams herjinger, i første omgang ved å frata innbyggerne et språk som overhodet lar dem beskrive fenomenet.

Som Trueman bemerker, er den post­modernistiske identitets­politikken et nett som er beregnet på å fange motstandere, tvilere og kritikere som nekter å gå om bord på vår tids Titanic. Identitets­politikerne med sine medier og eksperter vil ikke diskutere med slike elendige mennesker. De skal utestenges og undertrykkes med alle midler. For når politikk reduseres til å beskytte spesielt begunstigede, må ethvert hensyn til landets ve og vel, til folkestyret, ytringsfriheten og likhet for loven og i retts­utøvelsen vike.

Mønsteret sees i land etter land: Mennesker som går inn for de tradisjonelle verdiene og den kulturen som har båret den vestlige sivilisasjonen gjennom generasjoner, blir nådeløst forfulgt.

Spørsmålet er imidlertid hvor lenge den herskende klassens hittil vellykkede bestrebelser på å splitte innbyggerne i uforenelige grupper og sette dem opp mot hverandre, kan vare.

En stund til vil vi kanskje oppleve at medlemmer av LGBTQ-bevegelsen tar på seg muslimsk hodeplagg og agiterer for Hamas – altså en organisasjon som i Gaza har innført dødsstraff for homoseksuelle handlinger. Men man skulle tro at det ideologiske ekteskapet mellom sex­aktivistene og de hellige krigerne før eller siden må ende med skilsmisse.

Men hvordan har det overhodet kommet til en så lite velvalgt allianse? Det kan, som Trueman påpeker, bare forklares med den negasjonens ånd som har lagt seg som et teppe over den vestlige verden, og som kan spores tilbake til den såkalte kritiske teorien, som for mange tiår siden vant innpass på vestlige universiteter og derfra spredte seg til mediene og kulturlivet. Den kritiske teorien ser det som sin oppgave å bryte ned det som finnes, uten å bry seg om hva som skal komme etterpå.

Hva vil skje med samfunnet vårt når identitets- og stamme­tenkningen har avløst enhver følelse av et folkelig fellesskap, og det går opp for stadig flere at de ikke kan oppnå noe gjennom demokratiske valg? De kan stemme som de har vett til, men den postmoderne ideologien har et så fast grep om alle samfunnets institusjoner og den offentlige samtalen, at demokratisk motstand er forgjeves.

Hva blir konsekvensen av den planlagte nedbrytningen av samfunnet? I takt med at flere innser at visse grupper nyter en særlig status og beskyttes av statsmakten, uansett hvilke ugjerninger de begår eller planlegger, har borgerne ikke lenger noe valg: De må søke sammen i sine egne identitets-segmenter, for det finnes ingen andre som kan beskytte dem.

Når pakistanske grooming-gjenger i England gjennom årtier har kunnet utnytte 250.000 hvite jenter fra underklassen, mens myndighetene bare har sett på fordi de ikke ville bli kalt rasister, blir engelske foreldre nødt til å treffe foranstaltninger for å beskytte de barna som myndighetene ikke vil beskytte. Og når vi nå opplever muslimsk dominans­adferd i danske skoler, blir danske foreldre nødt til enten å oppdra barna sine til motstand eller ta dem ut av de offentlige skolene.

Slik er veien mot borgerkrigen, som er den naturlige konsekvensen av negasjons­politikken og den planlagte samfunns­oppløsningen, som har vært konsekvensen av EUs og de globalistiske regjeringenes handlinger i flere tiår.

De importerte med begeistring millioner av fremmede, hvis mål var å undergrave Vesten, men har aldri forklart hva som skal skje når vår gamle kultur har gått i oppløsning. Men de kommer til å innse at de kanskje kunne ødelegge, men neppe hadde tilstrekkelig styrke til å demme opp for de naturlige konsekvensene.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.