Erling Marthinsen 
Britene er tvunget til å ta imot irregulære migranter og la dem søke om asyl, mens Spania kan utvise titusener av migranter fra Ceuta og Melilla på noen få dager.
Behandlingen av asylsøknader kan ta mange måneder, og hvis asylsøknaden avslås, må man forvente at migrantene anker. Selv de som har fått endelig avslag på søknadene, ender gjerne opp med å bli værende, siden det er vanskelig å sende migranter tilbake til hjemlandet uten samtykke.
Mange briter spør seg: Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke vi bare utvise alle illegale migranter som kommer i småbåter over Kanalen?
Også i andre EU-land har krisen i Ceuta og Melilla skapt reaksjoner. Flere EU-land krever sterkere og mer resolutt vern av yttergrensene for å hindre lignende hendelser. Italia var først ute med å suspendere Schengen-avtalen med Spania i en måned.
Spanias raske reaksjon ser ut til å ha inspirert Reform UK. Søndag lovte Zia Yusuf at partiet vil bruke Royal Navy til å avskjære migrantbåter i Den engelske kanal dersom Reform UK kommer til makten, skriver The Telegraph.
I det meste av Europa fastslår folkeretten at migranter og flyktninger skal gis mulighet til å fremme en asylsøknad – slik tilfellet er når båter fulle av migranter krysser Den engelske kanal fra Frankrike til Storbritannia.
Men når det gjelder Ceuta og Melilla, er situasjonen annerledes. I 2015 innførte Spania nye regler for eksklavene. Loven førte til at spanske myndighetene raskt kan utvise migranter, uten å gi dem mulighet til å fremme asylsøknader.
Denne løsningen, som kalles «pushbacks», er generelt forbudt i de fleste EU-land, selv om Hellas og Ungarn har tatt metoden i bruk fra tid til annen.
Reform UK hevder at planen deres, som de kaller «Operasjon Fortress», vil være fullt ut i samsvar med folkeretten.
Innenriksminister Shabana Mahmood mener dog at det er «vanskeligere» å håndtere overfartene over Kanalen, og at det ikke hadde vært mulig å etterligne den spanske tilnærmingen. Blant annet har Spania felles grense med Marokko, og de to landene har også en avtale om retur av illegale migranter, mens det ikke eksisterer en lignende avtale mellom Frankrike og Storbritannia.
Unntaket er avtalen signert i juli 2025 av tidligere statsminister Keir Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron. Men den såkalte én inn-én ut-avtalen vil ikke redusere antallet migranter.
Storbritannia trakk seg ut av EUs Dublin-forordning – som i teorien gir medlemslandene rett til å sende migranter tilbake til det første medlemslandet de ankommer – da Brexit trådte i kraft ved utgangen av 2020. I det meste av tiden siden da har det ikke vært noe rettslig grunnlag for å sende migranter fra Kanalen tilbake til det europeiske fastlandet.
Britene er fortsatt medlem av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som til stadighet setter kjepper i hjulene hvis den britiske regjeringen forsøker å stramme inn sin migrasjonspolitikk.
Spania får kritikk av «the usual suspects»
Den spanske loven om eksklavene i Nord-Afrika fastsetter at «utlendinger som oppdages ved Ceutas og Melillas territoriale grense mens de forsøker å krysse den ulovlig, kan avvises for å forhindre deres ulovlige innreise til Spania».
Loven har fått kritikk av såkalte eksperter på folkerett og ikke-statlige organisasjoner, som hevder at den i praksis legaliserer tilbakesendingspolitikken.
The European Council on Refugees and Exiles (ECRE) uttalte:
«Å avvise mennesker ved grensen, er et alvorlig brudd på forpliktelsen til å gi tilgang til den internasjonale beskyttelsesprosedyren og til å respektere non-refoulement-prinsippet. Dette innebærer et brudd ikke bare på det spanske rettssystemet, men også på europeiske forskrifter og de internasjonale traktatene som Spania har ratifisert.»
Også Hellas, som i årevis har opplevd en migrasjonskrise, har fått kritikk for å gjennomføre såkalte pushbacks. The European Centre for Constitutional and Human Rights (ECCHR) opplyste at migranter hadde blitt «tvangsreturnert i gummibåter over Evros-elven, tilbake til Tyrkia», og at «andre ble stoppet i båter nær den greske kysten før de ble tauet tilbake til tyrkisk farvann eller tvunget om bord på oppblåsbare flåter og dratt ut i Egeerhavet».
Ungarn får kritikk for alt av EU-ledelsen i Brussel. Også andre EU-land er blitt kritisert av ECCHR.
«Grenseregimet mellom Spania og Marokko har fungert som et forsøkslaboratorium for pushbacks, og andre EU-medlemsstater, som Ungarn, Kroatia, Hellas, Bulgaria og Polen, har kopiert denne praksisen med vilkårlige, automatiske tilbakesendelser.
Grensekontroller og pushbacks har også økt kraftig ved Europas indre grenser, for eksempel mellom Frankrike og Italia. Noen stater forankrer disse praksisene i nasjonal lovgivning, noen utsteder halvformelle dokumenter i hurtigbehandlingsprosedyrer, og noen iverksetter uformelle tiltak uten noen form for dokumentasjon.»
Blant befolkningen i EU-sonen er det en økende motstand mot lover og regler fra Brussel som forhindrer medlemslandene i å styre sin egen utvikling. Men i tillegg til påleggene fra Brussel er det interne politiske konflikter om innvandringspolitikk i de fleste land i Vest-Europa. Det store spørsmålet er derfor om folkets mening lenger har noen betydning i unionen.
Dessuten: Selv Spania lar mindreårige få bli, og i denne omgang vil rundt 7000 slike få oppholdstillatelse i landet. Med kommende familiegjenforeninger vil konsekvensen bli titusenvis av aksepterte migranter til Spania.
