Migranter krysser grensen til den spanske eksklaven Ceuta fra Marokko den 30. juli 2026. Foto: Antonio Sempere / AP / NTB.

Skal tro hvor Mojtaba Khamenei er blitt av? Noen sier de har sett ham gjemt bak et slør ved farens begravelse. Andre er sikre på at han var blant LGBT-aktivistene med Hamas-flaggene i Amsterdam. Atter andre mener at han har infiltrert de barbariske invasjonene i Ceuta. Det er plausibelt, gitt at IS-terroristene som lagde blodbad i Paris og Brussel, benyttet migrasjonsrutene på Balkan.

Hadde de spurt meg, kunne jeg ha fortalt hvor Khamenei befinner seg. Mojtaba Khamenei, som jo har en ganske bra eiendomsportefølje i London, gjemmer seg under nikaben som Khadija Patel, den 17 år gamle «engelske» jenta fra Bolton som nylig var i Overhuset i London, der hun mottok «British Citizenship Award» for «empowering young women». En pris for kvinners frigjøring til Taliban?

We're delighted to announce that one of our incredible volunteers at KRIMMZ Youth Club in Bolton, Khadija Patel, was this week awarded with the British Citizen Award!

She received the award at the Palace of Westminster in recognition of her work empowering young women. 👏🎉 pic.twitter.com/0M0wQNVMnX

— Lancashire FA (@LancashireFA) July 24, 2026

Ja da, Khamenei bak nikaben er en spøk, selv om hvem som helst kunne skjult seg bak den – til og med Pedro Sánchez på besøk i Ceuta før han returnerte til luksusvillaen sin på Lanzarote for å oppdatere sommerens playlist på Instagram.

Men fotografiet er skremmende alvorlig og rommer Vestens fremtid.

Hendene som overrekker prisen til Khadija, tilhører middelaldrende briter, de siste arvingene etter en anglo-keltisk tradisjon som fremdeles sitter ved maktens taburetter i Westminster, og de smiler åpent. Prisvinneren antas å smile bak nikaben. Og det er nettopp i det asymmetriske smilet at man kan lese hele lignelsen om Vesten.

Fotografiet fanger det nøyaktige øyeblikket der makten overrekker nøklene til fremtiden til noen som ikke deler hverken visjonen om den eller minnet om fortiden.

En stund til vil det fortsatt finnes engelske typer som smiler i Westminster mens de deler ut priser til dem som demografisk sett er i ferd med å erstatte dem. Men så vil også de gamle som deler ut prisene, ganske snart være ikke-britiske.

I Nicaragua har Daniel Ortega nylig bestemt at det ikke lenger skal avholdes valg i landet. Det er selvfølgelig en skam. Men hva er vitsen med valg hvis vi gir folk som ønsker å erstatte demokratiet med sharia, adgang til dem?

Mer enn 570 kandidater med bånd til en sekterisk islamsk agenda som støttes av en islamistisk pressgruppe, The Muslim Vote, vant viktige seire i 58 kommunestyrer i Storbritannia samt to ordførerposter i de engelske lokalvalgene 7. mai.

«For å gi en idé om saken, betyr det at mer enn én av ti kandidater som er valgt inn i de engelske kommunestyrene, er en representant for en muslimsk sekt», sa Emma Schubart, forsker ved Henry Jackson Society, som var først med å publisere tallene. Totalt ble 5066 kommunestyremedlemmer valgt.

Så hvorfor fortsetter man å bable om «integrering»? Når du selv er i mindretall, hvorfor i all verden skulle noen ønske å integrere seg med deg og dine «verdier»?

Integrasjon forutsetter et tyngdepunkt. De som kommer, tilpasser seg ikke når dette tyngdepunktet forsvinner, de påtvinger seg. Og det gjør de rett i. Ingen dominerende kultur «integrerer» seg med sine forgjengere når den først har tatt plassen deres.

Noen av våre godhetsposerende revisjonister hevder nå at Ceuta ikke tilhører Spania fordi den ble erobret i 1415. Skal vi da be tyrkerne om å gi Konstantinopel tilbake til de kristne? For de erobret den jo i 1453.

Wir erleben eine islamische Invasion. Ihre Soldaten kommen ohne Waffen, weil sie wissen, dass das Abendland sich nicht mehr verteidigt; sie brauchen keine Waffen. Keine Waffe zu tragen (und sie sich bei Bedarf in Europa zu beschaffen), ist ihr trojanischer Schlüssel zu den… pic.twitter.com/KN0fo9G3Pk

— Julian Reichelt (@jreichelt) July 31, 2026

Den tyske journalisten Julian Reichelt (eks-Bild) oppsummerer klart: «Soldatene deres kommer uten våpen, for de vet at Vesten ikke lenger forsvarer seg. De trenger ikke våpen. På denne måten fullfører de sitt mål om erobring og underkastelse gjennom demografisk overtakelse. Hvis vi fortsetter å tro at det er eventyrere med individuelle motiver som kommer, gjør vi en selvmorderisk feil. Det kommer en hær fra Muhammed som føler et indre og hellig kall om å utslette vår svake kultur».

I mellomtiden informerer den spanske journalisten fra Ceuta oss: «Her kan vi se tusenvis av kvinner og barn som emigrerer på jakt etter et bedre liv». Foruten masochisme må progressivismen også være rammet av synsforstyrrelser.

Gad Saad har rett: «For første gang i historien har en sivilisasjon bestemt seg for at den mest opplyste dyden er å overgi seg uten å yte noe som helst motstand mot tapet av egen kultur, egen arv, egne kvinner og egne barn. Selvmordsempatien vil bli Vestens undergang».

For the first time in recorded history, a civilization has decided that the most enlightened virtue is to surrender its culture, heritage, women, and children without putting up any defence. Suicidal empathy shall prove to be the demise of the West.

— Gad Saad (@GadSaad) July 31, 2026

Læreren ved den engelske skolen som viste en karikatur fra Charlie Hebdo i klasserommet i en samfunnsfagtime, lever fortsatt i skjul. Ikke skjult som Khadija bak nikaben, men skjult i betydningen med nytt hjem og ny identitet for ham selv og hele familien.

I mellomtiden pågår det en massiv demografisk utskiftning i England, avslører nye offisielle tall.

Bolton, byen til Taliban-jenta som ble hedret i Westminster, ligger i Greater Manchester – ja, det samme området som den nye britiske statsministeren, Andy Burnham, kommer fra, med «manchesterismen» som den italienske venstreavisen La Repubblica har hyllet.

I 2021 oppgav 47,0 prosent av innbyggerne i Bolton å være «kristne» (en nedgang fra 62,7 prosent), mens 19,9 prosent oppga å være muslimer (en økning fra 11,7 prosent i forrige tiår).

Disse tallene er Vestens fremtid.

I Bolton skrives det barnebøker om hvor fantastisk det er å gå med nikab.

I Bolton blir kirker omgjort til moskeer.

I mellomtiden er tre kvinner i Paris blitt knivstukket av en mann som hevdet å ha blitt «sendt av Allah».

Men akkurat som under Pride-paraden i Berlin er ikke problemet den polske jenta som forblør på fortauet, men dem som prøver å «politisere» begivenheten, og uansett regnes også den islamistiske terroristen blant de «konservative».

Da den nederlandske regjeringen forbød nikab, protesterte en gruppe (mannlige) sosialdemokratiske politikere ved å bære fargede nikaber under Pride-paraden i Amsterdam.

Jeg synes synd på de ivrige nederlenderne. Nihilismen kan være morsom, men den holder ikke.

Hegels natt nærmer seg, der «alle kyr er svarte» – svarte nikaber.

I mellomtiden er «Zug der Liebe» (kjærlighetstoget), paraden i Berlin viet til «toleranse, mangfold og solidaritet» som var planlagt til 29. august, blitt avlyst. Kanskje de vil holde en parade i nikab i stedet.

Abdul Ballout brukte en varebil til å drepe LGBT-personer under Pride-paraden i Berlin. Mange demonstranter var kledd i det vanlige Gaza-utstyret, helt uvitende om sitt kommende møte med de islamske kranførerne fra Iran.

Men den største nyheten er en annen. Abdul forlot Tyskland i 2025 for å slutte seg til IS i Syria. Han ble arrestert i Libanon og fengslet i tre måneder før han tok en omvei tilbake til Tyskland, hvor han igjen ble arrestert. Han ble imidlertid ikke fengslet, han ble overlevert til en organisasjon kalt Violence Prevention Network for å gjennomgå et kurs i «avradikalisering».

De fire kvinnene som er avbildet, skulle få ham tilbake på rett kjøl: Judy Korn, Ella Goldschmied, Ariana Wolfe og Cornelia Lotthammer. Biografiene deres er fulle av det vanlige – «sosial rettferdighet, høyreekstremisme, kjønnsidentitet, kvinnehat, likestilling» – men ingenting om islam.

Violence Prevention Network mottar store mengder føderale midler i Tyskland og er blant grunnleggerne av EU-kommisjonens Radicalisation Awareness Network (RAN).

Å sende en terrorist på et kurs holdt av aktivister som spesialiserer seg på høyreekstremisme og kjønnslikestilling, er som å behandle en bakterieinfeksjon med et uttrekk av Bach-blomster. Ikke bare virker det ikke, men det forsterker oppfatningen av at Vesten er svak, forvirret og klar til å ødelegge seg selv.

Det er litt som barrieren i Ceuta: Den kostet milliarder, men viser seg å være ubrukelig. Vi fortsetter å late som om en erobringsideologi kan temmes med et kursbevis, et inkluderende smil og et gjerde fullt av hull og uten politi og militære.

For det er som om det for store deler av makteliten er for sent å redde det gamle Spania – eller det gamle Frankrike, det gamle Nederland, det gamle Tyskland, det gamle Italia eller det gamle England, selv om de skulle ønske det.

Migranter krysser grensen til den spanske eksklaven Ceuta fra Marokko den 30. juli 2026. Foto: Antonio Sempere / AP / NTB.

Bildene og videoene fra invasjonen av Ceuta viser en «Festning Europa» som er så svak, og med vakter som er så maktesløse, at de rett og slett lar seg overvelde. De viser et EU som, til tross for sine regjeringer, sine væpnede styrker og politimyndigheter, sine titusenvis av profesjonelle politikere, alle sine lover og forskrifter, alle tenketankene, ekspertpanelene, toppmøtene om hvem-vet-hva og alt det ideologiske vrøvlet, kapitulerer overfor menn som svømmer noen hundre meter fra Marokko.

Det sunne Europa har forstått dette, og 22 av 27 EU-medlemsland krever sikre yttergrenser (tiden for Merkels Wir schaffen das er svært langt borte, skriver Douglas Murray hos The Free Press).

Det egentlige spørsmålet er derfor ikke hvor mange menn som krysser de europeiske grensene.

Men også her er den viktige historien en annen: Hvorfor er så mange borgere fortsatt overrasket over regjeringenes maktesløshet, når denne maktesløsheten nå synes å være en regjeringsform? Det mange oppfatter som administrativ inkompetanse, ser snarere ut som et sivilisatorisk valg. Vi fortsetter å snakke om «suverenitet», mens vi gradvis erstatter folkestyret med forvaltning av migrasjonsstrømmer.

Vi er, som det står i et kapittel i min bok «Titanic Europa», «søvngjengere i Schengen-land».

Eller for å si det med Elon Musk om Ceuta: «Våkn opp før det er for sent».

Wake up, before it is too late https://t.co/QOkksRa07y

— Elon Musk (@elonmusk) July 30, 2026

Ellers er det beste vi kan gjøre, å ty til menneskeofring for å fremskynde overgangen til det som måtte komme etterpå.

Når man først har forstått at dette er den eneste planen som finnes i øyeblikket, gir alle regjeringenes uttalelser som oppfordrer oss til «å stå imot dem som ønsker å splitte oss», fullstendig mening.

For å protestere mot islamiseringen, har det modige feministiske kollektivet Némésis organisert en demonstrasjon. De samlet seg ved Trocadéroen i Paris. De hadde på seg nikab, den som ble hedret i Westminster.

«Franskmennene om 50 år?», står det på banneret deres.

Mye, mye tidligere.

Vestlige jøder har forstått dette og har allerede pakket koffertene.

Når bildet av Khadija fra Bolton sirkulerer om tjue år, vil det ikke bli husket som et eksempel på «kvinnefrigjøring», men som det øyeblikket da vi anerkjente vår etterfølger med et smil og et stykke papir.

Det er derfor først og fremst denne merkelige trettheten man kan lese bak gjerdene i Ceuta i dag: Snarere enn seieren for dem som banker på Europas dører, er det den dype tvilen hos dem som ikke lenger vet hvorfor disse dørene fortsatt eksisterer …

Den vestlige makteliten forsvarer altså ikke lenger en orden, men forbereder opphøret av den.

Kjøp boken på Document Forlag