Det er som satirikeren Einar Andreas Lund sier i sin siste monolog: Virkeligheten er bannlyst, og alt dreier seg om NRKs sjokkbombing av publikum. Eliten har inngått et forbund om ikke å dekke virkeligheten. Det gjelder også historien. Selv en så fersk hendelse som bombingen av Serbia i 1999 er bannlyst, da det kan gå opp for folk at Trump ikke er noen barbar.

NATO gjorde nemlig den gangen hva Trump foreløpig kun har nevnt som en trussel: å bombe Irans infrastruktur.

NATO fulgte samme plan som USA har gjort i Iran: strategisk bombing. Men resultatene uteble. Da vedtok NATO å bombe Serbias infrastruktur. 70 prosent av strømnettet falt ut. Hadde Trump gjort alvor av sine trusler, ville det utløst ramaskrik. Tenk på alle pasientene!

Victor Davis Hanson er et levende leksikon. Han var det som minnet om de fasene i bombingen av Serbia. Han anbefalte at Trump gjorde det samme.

Det vil utløse rop om krigsforbrytelser. Europa vil bannlyse selve krigen. At den annen part fører en sofistikert krig, forbigås i stillhet. For Europa er det viktig å projisere fiendebildet på Trump, mens de selv bedriver dronekrig i Ukraina.

Er det dette Asle Toje kaller den siste fredssommeren i Europa?

Den som ser bort fra historien, har ikke gode hensikter.

NATOs bombetokter mot Forbundsrepublikken Jugoslavia (Serbia og Montenegro), 1999 — Operasjon Allied Force

Uten godkjenning fra FN

NATO innledet operasjonen 24. mars 1999 uten en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd. Russland og Kina ville ha nedlagt veto mot enhver autoriserende resolusjon. NATO begrunnet aksjonen som en humanitær intervensjon for å stanse den eskalerende etniske rensingen og volden mot kosovoalbanere utført av jugoslaviske/serbiske styrker under Slobodan Milošević. Aksjonen varte i 78 dager og ble avsluttet 10. juni 1999, etter at Milošević aksepterte tilbaketrekningen av serbiske styrker fra Kosovo og utplasseringen av en internasjonal styrke (KFOR).

Planlagte faser og overgangen fra en begrenset til en bredere kampanje

NATOs operasjonsplan (utviklet fra 1998) forutså opprinnelig en trinnvis, gradvis tilnærming:

• Fase 0: Utplassering av luftstyrker.
• Fase 1: Etablere luftoverlegenhet over Kosovo og svekke jugoslaviske kommando- og kontrollsystemer samt integrerte luftforsvarssystemer over hele FRJ. De første angrepene fokuserte på et begrenset utvalg på ca. 50 forhåndsgodkjente mål (luftforsvar, radarer, kommunikasjonsstasjoner, faste militære anlegg, ammunisjonslager). Ingen mål i Beograds sentrum i starten.
• Fase 2: Angrep på militære mål i Kosovo og jugoslaviske styrker/forsterkninger sør for den 44. breddegrad (omtrent sør for Beograd).
• B Fase 3B : Utvide til et bredt spekter av høyverdige militære, sikkerhetsmessige og strategiske mål over hele FRJ.
• B Fase 4B : Omdisponering.

I praksis startet kampanjen med en bevisst begrenset tilnærming, i forventning om en kortvarig operasjon som raskt skulle presse Milošević tilbake til forhandlingsbordet (Rambouillet). Da dette mislyktes og de serbiske operasjonene i Kosovo intensiverte seg, eskalerte NATO.

I begynnelsen av april ble mållisten og det geografiske omfanget utvidet. På NATO-toppmøtet i Washington (23. april 1999) besluttet alliansens ledere formelt å intensivere kampanjen ytterligere og godkjente angrep på militær-industriell infrastruktur, medie- og propagandafasiliteter samt andre strategiske mål. Operasjonen gikk i praksis fra å være en begrenset, trinnvis luftkampanje til en mye bredere strategisk bombekampanje med sikte på å svekke Serbias evne til å opprettholde krigen og påføre regimet og samfunnet kostnader.

Viktige utvidede mål: broer, energi og infrastruktur

Da kampanjen ble utvidet, ble infrastruktur med dobbelt bruk og strategisk infrastruktur sentralt:

• Broer – Flere vei- og jernbanebroer ble systematisk angrepet, spesielt de over Donau og viktige transportruter. Alle de tre store broene i Novi Sad (Varadin, Liberty/Žeželj) ble ødelagt, noe som avskar byen og forstyrret nord–sør-trafikken og Donau-vannveien alvorlig. Totalt skadet eller ødela NATO omtrent 11 jernbanebroer og 34 motorveibroer. Dette ble begrunnet som en hindring av militær logistikk, men førte også til store sivile og økonomiske forstyrrelser.
• Energi/strømnett – Strømforsyningen ble et viktig mål senere i kampanjen. Natten mellom 2. og 3. mai 1999 brukte NATO spesialiserte grafittbomber («myke» bomber) (karbonfiberfilamenter) mot transformatorstasjoner og deler av strømnettet (inkludert anlegg knyttet til det store Nikola Tesla-kraftverket nær Obrenovac). Dette førte til kortslutning i systemene og satte midlertidig strømforsyningen ut av drift for omtrent 70 % av Serbia. Strømmen ble delvis gjenopprettet i løpet av en dag mange steder, men ytterligere angrep i mai og begynnelsen av juni forårsaket gjentatte og til tider lengre strømbrudd. Disse strømbruddene forstyrret også vannforsyningen (pumper er avhengige av strøm) i mange byer og tettsteder. NATO så på presset mot sivilbefolkningen og økonomien som et middel til å undergrave støtten til regimet.

Andre utvidede mål omfattet oljeraffinerier og drivstofflagre (all større raffineringskapasitet ble rammet), fabrikker med militær produksjon eller produksjon med dobbelt bruk, telekommunikasjon, regjerings- og sikkerhetsdepartementets bygninger i Beograd, samt hovedkvarteret til RTS (serbisk statlig fjernsyn).

Resultat og merknader

Kampanjen gjennomførte mer enn 38.000 flyoppdrag (over 10.000 angrepsoppdrag) uten at NATO mistet noen soldater i luften. Serbiske styrker trakk seg ut av Kosovo; en internasjonal administrasjon og KFOR-fredsbevarende styrke fulgte etter. Antallet sivile dødsfall er av Human Rights Watch anslått til rundt 500 (andre anslag varierer). Lovligheten av intervensjonen uten FN-godkjenning, utvidelsen til infrastruktur med dobbel bruk og spesifikke hendelser (f.eks. bombingen av den kinesiske ambassaden, RTS-hovedkvarteret, visse broer) er fortsatt gjenstand for pågående historisk og juridisk debatt.

Kort sagt: Det begynte som en begrenset, trinnvis luftoperasjon som primært var rettet mot militære mål og luftforsvarsmål, for deretter å utvikle seg til en bredere strategisk kampanje som bevisst inkluderte broer, energinettet, oljeinfrastruktur og andre anlegg med dobbel bruk for å øke presset på Beograd.

Grok