Er Norge en nasjon av svindlere og grådige egoister? Er vi rett og slett en trussel mot den velferdsstaten Arbeiderpartiet er så nøye med å minne oss på at de har gitt oss hver gang et valg nærmer seg?

Nå skal dette på ingen måte handle om Arbeiderpartiet, verken på godt eller ondt, men snarere om det byråkratiet som er satt til å vokte velferdsstatens myriader av velsignede støtteordninger for de underprivilegerte.

Jeg aner ikke hvor mange som sitter vakt, men det må være tusener på tusener fordelt over det ganske land. Noen jobber for kommunen, andre for staten. De har et tungt ansvar og koster samfunnet noen vel anvendte milliarder i lønn.

Man vet ikke helt hvordan disse menneskene ser ut, da de sjelden buser ut med hvor de jobber. Dette skyldes inngrodd vaktsomhet. Som nyansatte byråkrater ble de utstyrt med instrukser som oppfordret til skepsis og mistro til menneskeheten, og aller mest til klientene bak ethvert utfylt skjema som havnet i saksbehandlingssystemet.

Bak enhver rullestolbruker skjuler det seg ti spenstige karer som halter ved behov, bak hver ufør alkoholiker med adresse «under en bro ved Akerselven» skjuler det seg minst 20 håndverkere med lommene fulle av svarte penger som skal på tre måneders ferie til Thailand, bak hver blek representant for den skjelvende nød lurer ressurssterke mennesker som plager seg selv med altfor mye kaffe og fire våkenetter på rad før de går til møtet for å lure sin årvåkne saksbehandler.

Byråkratene – eller vokterne – har titler som seksjonssjef, rådgiver og førstekonsulent, noen sitter i sekretariater og nemnder. Betegnelsene avslører ingenting, de skal skape avstand til klientene og andre nysgjerrige, f.eks. journalister. De fleste journalister får vondt i halsen og må hjem litt tidligere hvis redaktøren setter dem på en sak som handler om nemnder og saksbehandling og foreslår en innledende telefon til fungerende seksjonssjef.

Byråkratene liker seg  best skriftlig, helst i en portal der bare de kan avslutte samtalen. De sender standardmeldinger og en og annen SMS fra et nummer som ikke tar imot svar. Derfor er de umulige å få fatt i på telefon, og skulle det utenkelige skje, får du gjerne snakke med en annen enn den som har saken. Vedkommende vet ikke hva som ble sagt sist og sender deg tilbake til den evige introduksjonen, trykk 1 for ditt, trykk 2 for datt. Det er nemlig en del av strategien: å trette deg ut.

Hadde Hitler valgt å invadere Norge via skjemaer, ville han neppe nådd Drøbak før 1966, skjemaer er nemlig aldri riktig utfylt.

Byråkratene er i sitt ess når de skriver. Da bruker de et språk som ingen snakker og som bare de innvidde forstår. Setningene er lange og krydret med underlige og kompliserte begreper og dessuten hyppige henvisninger til mystiske paragrafer, bisetningene er egentlig blindgater og plassert der for å fylle leseren med avmakt og resignasjon når han treffer punktum. I portalene er punktum erstattet av lenker til andre sider som henviser tilbake til den første.

Her er huskelisten deres:

«Skriv tungt og upersonlig, skap avstand, virk nedlatende, gjør budskapet vanskelig å forstå og sørg for at meldingen ikke kan besvares.»

Det eneste man skjønner, er at man fikk avslag. Man får alltid avslag. Det ligger i arbeidsinstruksen.

Hele poenget er å trette deg ut og sende deg tilbake til utgangspunktet. Spørsmålene dine forblir ubesvarte. Og alt ender med avslag.

Med jevne mellomrom anbefales du å kontakte din fastlege. Ham (eller henne) kan du bare spørre om én ting, og dessuten må du logge deg på helseportalen for å bestille time, første ledige er som regel om to måneder. Selv kronisk syke må gjennom den runden jevnlig, for det kreves alltid en oppdatert helseattest, selv den kronisk syke må dokumentere at han eller hun ikke er blitt frisk siden sist.

Saksbehandlerne forholder seg til nedskrevne lover og regler og det de liker aller best: forskrifter. Disse er formulert veldig generelt og åpner derfor for den ukjente størrelsen, selve esset i byråkratens erme: skjønn. Med andre ord synsing.

Byråkratens synsing er tilnærmet uangripelig, velferdsstaten hviler på synsing. Den stanser alle utbetalinger mer effektivt enn et pistolskudd. Er førstekonsulenten en middelmådig jurist, kan han likevel synse i stykker utredningene til en nevrolog. Saksbehandleren er fullt til stede når skjønnet utøves, men vanskeligere å finne når det skal forklares. Og ingen kan gjøre noe med det.

Det er en vinn-vinn-situasjon. Velferdsstatens lovverk viser at vi er den rauseste og mest omtenksomme nasjonen i verden. Bak kulissene sørger det vidunderlig besparende skjønn for at bare en ørliten brøkdel får noen glede av godene. De øvrige kan logge inn og følge avslaget på «Min side». Derfor står så mange av parkeringsplassene for bevegelseshemmede ubenyttet i Oslo.

Byråkratene sover godt. De vet selvfølgelig at det finnes ærlige mennesker som trenger hjelp, men disse er ytterst få, bare en dråpe i det grådige havet av notoriske banditter og svindlere som plager arbeidsdagen deres.

Noen må dessverre ofres for at velferdsstaten skal bestå. Norge takker dem.

Mot byråkratens skjønn kjemper selv nevrologer forgjeves.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!