En håndgranat ruller over gulvet på et apotek i Paris den 15. september 1974. Det som følger, er et inferno av glass, splinter, to drepte og 34 sårede. Blant dem som overlever eksplosjonen, er den franske ektemannen til den norske journalisten Vibeke Knoop Rachline.

Gjerningsmannen var Ilich Ramírez Sánchez – bedre kjent som «Carlos» eller «Sjakalen». For Rachline ble dette starten på en livslang journalistisk reise inn i et europeisk terrormørke som i dag har flyttet helt inn i den norske hagen.

I flere tiår har det offisielle Norge betraktet Midtøsten-terror og antisemittiske massakrer som fjerne, utenlandske tragedier. Men som Rachline dokumenterer i sin bok «Abu Nidals norske soldat» (2024), har det dødelige jødehatet lenge hatt en trygg havn på Østlandet. I 2020 pågrep PST en palestinsk mann i Skien. I nesten tretti år hadde han levd et fredelig, skattebetalende liv i Telemark som norsk statsborger. Samtidig var han internasjonalt etterlyst, mistenkt for å være en av de maskerte skytterne bak den rystende massakren i Rue des Rosiers i Paris i 1982, der terrorister fra den palestinske Abu Nidal-organisasjonen meide ned seks mennesker i en jødisk restaurant.

Jeg er 1972-modell. Den første aksjonen i -74 var jeg for liten til å minnes. Bare 2 år.
Men den andre episoden husker jeg som om det var i går: juleterroren i 1985.

Den 27. desember 1985, midt i julestrien, stormet syv arabiske terrorister tilhørende Abu Nidal-organisasjonen flyplassene i både Roma og Wien. Med automatgevær og håndgranater angrep de uskyldige passasjerer som sto i kø ved innsjekkingen til det israelske flyselskapet El Al. 19 sivile ble drept, inkludert et barn, og over 140 ble såret i det som var et koordinert og nådeløst angrep på høytiden og uskyldige liv.

Denne brutale juleterroren på europeiske knutepunkter endret tidsånden. Den skapte et rystende bilde i offentligheten: tungt bevæpnede terrorister som slår til mot sivile mål midt i julefeiringen, mens politi og sikkerhetsstyrker kjemper i en desperat trefning i korridorene.

“The attacks came after increased security due to recent hijackings and official Interpol warnings that airports might be targeted by terrorists during the holiday season.”

«Angrepene skjedde etter at sikkerhetstiltakene var blitt skjerpet på grunn av de nylige kapringene og offisielle advarsler fra Interpol om at flyplasser kunne bli mål for terrorister i jule- og nyttårsperioden.»

Det er nettopp denne frykten og denne spesifikke estetikken – tungt bevæpnede europeiske og ideologiske terrorister som tar kontroll over lukkede, sivile rom midt i julefeiringen – som Hollywood absorberte og speilet i årene som fulgte.

Da manusforfatterne Jeb Stuart og Steven E. de Souza omsider transformerte Thorps roman til actionklassikeren «Die Hard» i 1987, plasserte de handlingen til julaften. Skurkene, ledet av den siviliserte, men kalde Hans Gruber, fremsto som et direkte ekko av 1980-tallets europeiske terrortråd – og i oppfølgeren «Die Hard 2» (1990) flyttet de sågar kaoset direkte til en jule-terrorisert flyplass. Den virkelige terroren fra Abu Nidal og Carlos «Sjakalen» la premissene for frykten vi følte på, og som Hollywood gjorde om til popkulturelle udødelige juleklassikere.

Mens Hollywoods terrorister blir bekjempet på lerretet av en enslig politimann i filmer som har holdt seg i over 30 år, utspiller det seg et langt mer ubehagelig teater i det virkelige liv. Carlos «Sjakalen» soner i dag flere livstidsdommer i franske fengsler og har utviklet Alzheimers sykdom. Hans advokat krever løslatelse på humanitært grunnlag, mens det norske samfunnet helst vil se en annen vei når fortiden innhenter oss i våre egne nabolag. Terrorens ringvirkninger foreldes aldri, og offentligheten har en plikt til å nekte å la historien bli visket ut i tåken.