Det danske språket utvikler seg ikke bare – det mister også ordforrådet sitt. Det var en gang da språket avslørte hvem man var. Ikke hvor mye penger man hadde, men om man hadde tatt seg bryet med å tenke, lese og velge ordene sine med omhu.

I dag ser idealet ut til å være det stikk motsatte.

Det danske språket blir fattigere for hvert år. Ord og uttrykk som tidligere hørte hjemme i skolegårdens grovere hjørner eller blant folk som aldri hadde hatt et nært forhold til en bok, har funnet veien inn i aviser, radio, tv og sosiale medier.

Danskene bekymrer seg for mye. Klimaet. Inflasjon. Kunstig intelligens. Ulver i Jylland.

Personlig har jeg begynt å bekymre meg for ordforrådet.

Ikke fordi språket utvikler seg. Det har det alltid gjort. Shakespeare oppfant ord. H.C. Andersen oppfant ord. Selv Piet Hein fant på nye formuleringer. Men de gjorde språket rikere.

Vi har tilsynelatende valgt den motsatte strategien.

Hvis man slår på TV-en, lytter til radioen eller overhører en samtale i et hjørne på en kafé, får man raskt inntrykk av at det danske språket befinner seg i en utsalgsperiode, der halvparten av ordene er kastet ut.

Alt er «mega».

Alt er «sinnssykt».

Alt er «fett».

Dette er bare noen få av de verbale superlativene vi blir overøst med hver dag.

Hvis noe virkelig er imponerende, er det åpenbart «fucking sinnssykt».

Det er vanskelig å unngå å bli imponert over hvor få ord et moderne menneske klarer seg med.

For et par generasjoner siden ble et nyansert språk ansett som et tegn på dannelse. I dag risikerer man å bli mistenkt for å være akademiker hvis man bruker et semikolon eller et ord med mer enn tre stavelser.

Vi har fått den merkelige forestillingen at et fattig språk er mer ærlig enn et rikt. Det er litt som å hevde at en fiolin blir bedre av å mangle tre strenger.

Det mest fascinerende er at mange av ordene som tidligere ble ansett som vulgære, nå brukes med en selvfølgelighet som om de var tatt med i salmeboken. Man hører dem fra politikere, direktører, sportskommentatorer og skolelærere.

Hvis språklig dannelse var en bygning, ville Kulturdepartementet for lengst ha erklært den for å være bevaringsverdig.

I stedet er den blitt revet ned for å gi plass til en parkeringsplass.

Det finnes selvfølgelig folk som vil innvende at språket bare gjenspeiler tiden. Det er riktig.

Men det betyr ikke at enhver forandring er en forbedring.

En Ferrari blir ikke en bedre bil hvis man bytter ut motoren med en gressklipper.

Vi burde begynne å behandle språket med samme respekt som vi behandler våre gamle kirker, slott og herregårder. Ingen ville finne på å male Kronborg med spraymaling for å gjøre det «mer tidsriktig».

Likevel gjør vi akkurat det med språket.

Ord er sivilisasjonens byggesteiner.

Jo færre vi har, desto lavere bygger vi.

Og hvis utviklingen fortsetter, risikerer fremtidens ordbok å kunne trykkes på baksiden av en pizzaeske.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok!