Denne utgaven av National Geographic er fra oktober 2016. Det er ti år siden, etter folkevandringen i 2015.

EU-kommisjonens demografirapport for 2026 tegner et dystert bilde av kontinentet: Europa eldes raskt, fruktbarheten synker og den arbeidsføre befolkningen krymper. Likevel er ikke konklusjonen at det behøves et krafttak for å snu den innfødte demografiske kollapsen. For EU er masseinnvandring fra ikke-europeiske land løsningen.

EUs demografirapport, «Demographic transformation in the EU: understanding change and adapting to its consequences» ble publisert i juli 2026. Den påpeker det alle allerede vet:

• Fødselsraten i de fleste EU-land er rekordlav.
• En aldrende befolkning legger press på pensjons- og helsevesen.
• En krympende arbeidsstyrke truer den økonomiske vekst.

Når europeerne ikke føder nok barn, skal andre gjøre det for dem

Mens mange europeiske velgere og nasjonale regjeringer etterlyser en politikk som gjør det lettere å få barn – bolig, skattelette, familievennlig arbeidsliv og trygghet – ser Brussel ut til å prioritere fortsatt høy innvandring.

Kommisjonen presenterer innvandring fra ikke-EU-land som en praktisk kompensasjon for den innfødte befolkningsnedgangen. Dette er ikke noe nytt fra den kanten. I tiår har EU-institusjonene argumentert for at Europa «trenger» migranter for å opprettholde velferdsstaten og arbeidsmarkedet.

Kritikere som European Conservative mener dette er en bevisst strategi: Ved det unngår EU-kommisjonen de vanskelige spørsmålene om hvorfor europeiske kvinner får færre barn; den ignorerer integreringsproblemer, kriminalitet og de kulturelle spenninger som allerede preger mange byer; den forutsetter at innvandrere fyller de samme rollene og betaler de samme skattene – noe erfaring fra flere land har vist er langt mer komplisert enn som så.

#Ceuta
Brussels Builds Continued Immigration Into Europe’s Future

Eurostat’s model adds further immigration whenever the working-age population falls, while treating a return to replacement-level fertility as unlikely. https://t.co/thmfavGRKx

— Noway (@Noway499763) July 31, 2026

Mens Japan, Syd-Korea og store deler av Øst-Europa forsøker å stimulere egen fruktbarhet, har Brussel i stor grad unngått en seriøs debatt om hvordan man kan snu den demografiske trenden innenfra. Skattelette for barnefamilier, bedre boligpolitikk, tryggere byer og en kultur som verdsetter familiedannelse er tiltak som ikke får samme prioritet som migrasjonsavtaler og «legal pathways».

Å bygge Europas fremtid på permanent høy innvandring fra kulturelt fjerne områder er ikke nøytral demografi. Det endrer befolkningens sammensetning, politiske preferanser og kulturelle identitet. Flere land – Italia, Ungarn, Danmark – er begynt å stille spørsmål ved denne linjen. Men kommisjonens rapport bekrefter at Brussels dominerende tankegang fortsatt er den samme: Når europeerne ikke føder nok barn, skal andre gjøre det for dem.

National Geographic anla en amerikansk modell på Europa:

«De syriske og andre flyktningene som har strømmet inn i Europa siden 2015, har skapt uro i politikken og satt toleransen på prøve. Men de er bare den siste av mange innvandrerbølger siden annen verdenskrig. Indere i Storbritannia, algeriere i Frankrike og somaliere i Sverige er noen av innvandrerne som er i ferd med å omforme kontinentet.» (Robin Hammond, 2016)

«I kjernen av tysk politikk er det enighet om at landet trenger innvandrere. Antallet dødsfall overstiger antallet fødsler med nesten 200.000 i året, og dette tallet stiger. Uten innvandring ville befolkningen krympe. Tankesmien Berlin-Institute for Population and Development anslår at for å opprettholde en konstant befolkning i yrkesaktiv alder – de som finansierer pensjonene til den voksende gruppen av pensjonister – vil Tyskland trenge en nettoinnvandring på rundt en halv million i året frem til 2050.» (Robert Kunzig for National Geographic, 2016)

Når det indlysende bliver forbudt