Terror i Berlin: Ikke bli sint! Hold kjeft! Og vær for all del ikke islamofob!

Er det noen flere som er lei av å spille dette spillet? Lei av at sinnet blir kontrollert? Lei av å bli manipulert av ryggradsløse byråkrater og suicidale venstreorienterte som hevder at islamisme ikke er den største trusselen?

Ikke spekuler. Ikke trekk forhastede konklusjoner. Og hva du enn gjør: Ikke bli sint, skriver Brendan O’Neill, politisk skribent i den britiske avisen Spiked.

Ja da, en kvinne er død og flere er livstruende skadet etter at de ble kjørt ned av en varebil og knivstukket i Berlin i går kveld. Men nå har vi flere detaljer om mistenkte. Han heter Abdul. Han er angivelig islamist. Og du vet hva dét betyr, advarer O’Neill. Du må dempe raseriet og kvele angsten. Ikke vær islamofob! Og for all del: Hold kjeft!

Man merker harmen hos Brendan O’Neill, og den samme harmen sitter i oss. Disse angrepene er ikke bare en tilbakevendende realitet over hele kontinentet, vi får heller ikke lov til å kalle dem det de er. Så vi skal holde kjeft, akkurat som manuset krever.

NRK med full damage control

Nyhetene fra Berlin er grufulle, fortsetter O’Neill. Som så ofte ved islamistiske angrep, fulgte massestikking med kniv etter bilangrepet. Den mistenkte, som politiet kaller Abdul B., skal være tysk statsborger med libanesisk bakgrunn. I BBCs forsiktige formulering er han beskrevet som IS-supporter og kjent for forbindelser til islamistiske miljøer:

Men husk: Vi kjenner ikke «angriperens motiver». Det er dét praktisk talt alle medier sier. Og våg ikke å spekulere. Ikke engang tenke, og enda mindre si høyt, at islamister nærer et brennende hat mot homofile og den friheten de nyter i «kaffir»-Vesten. Bare legg ut den gråtende emojien på sosiale medier og glem det.

Hvis noen led seg igjennom NRKs Kveldsnytt etter angrepet lørdag, er O’Neill spot on. Det var pinlig å se hvordan programlederne aktivt bortforklarte angrepet og stadig gjentok at det kunne være et mulig illebefinnende.

Er det noen andre som er lei av å spille dette spillet? spør O’Neill. Lei av at sinnet blir kontrollert? Lei av å bli stemplet som bråkmakere bare fordi man hater voldelig islamisme? Lei av å bli manipulert av ryggradsløse byråkrater og suicidale venstreorienterte som hevder at islamisme ikke er den største trusselen? Lei av å bli kalt intolerante fordi magen velter seg ved synet av jenter sprengt i stykker i Manchester, rockere skutt i hjel i Paris og shoppere kjørt ned i Barcelona?

Ja, vi er lei av dette spillet. Det utspiller seg ikke bare i O’Neills England. Det skjer over hele det europeiske kontinent, også i Norge. All terror som involverer islam, skal unnskyldes, snakkes bort, helst ikke nevnes ved navn og til slutt feies under teppet sammen med ofrene.

Psykisk sykdom blir oftest den dominerende forklaringen. Ideologien ble dempet ned, slik at historien kan begraves som en tragisk psykose i stedet for en advarsel om en ideologi som dyrker død og ødeleggelse. Når O’Neill beskriver ettervirkningene av hvert eneste slikt angrep, snakker han både til oss og om oss – i Norge, i Storbritannia og over hele Europa:

Det skjer hver gang: Først kommer den apokalyptiske volden, deretter blir den offentlige opinionen kneblet. Vi har forbud mot å hate de religiøse hysterikerne som myrder våre medborgere. Allerede nå knebler de selvgode seg selv som reaksjon på hendelsene i Berlin. Kjønnsberusede aktivister som mener det er «voldelig utslettelse» å si «han» om menn i kjoler, kommer med de feigeste uttalelser om denne reelle, voldelige utslettelsen av homofile fra Berlins gater.

Og akkurat som i Norge ville reaksjonene og debatten vært helt motsatt dersom angrepet hadde vært utført av høyreekstremister. I Storbritannia sier den nye statssekretæren for Nord-Irland, Chris Bryant, at angrepet i Berlin viser hvorfor vi fortsatt trenger Pride. – Viser det noe annet også, Chris? spør O’Neill. – Som eksempelvis at Europa nå er infisert av en ideologi som hater vår livsstil, våre frie kvinner og våre frigjorte homofile?

De Grønnes leder Zack Polanski sender all sin kjærlighet og solidaritet til Berlin. Hver og en av oss vet at hvis denne grusomheten hadde blitt utført av nynazistiske skinheads, ville Polanski ha sagt mer enn dét. Mye mer, fastslår O’Neill:

Men det er et mistenkt islamistisk angrep, og derfor, som en trofast tjener for den borgerlige impulsen til å knuse folkelig bekymring over islamisme, sier han i praksis ikke en dritt.

A day late and a dollar short

Det samme utspiller seg i Norge. Fra politikere, fra media og den politisk korrekte venstresiden. Selv om statsminister Jonas Gahr Støre denne gangen overrasket mange med sin uvanlige åpenhet om ideologien bak angrepet. Men det er dessverre «en dag for sent og en dollar for lite», som man sier i Amerika.

I et Facebook-innlegg skrev statsministeren:

Innenriksministeren i Tyskland har bekreftet at tysk politi etterforsker angrepet i Berlin som et islamistisk terrorangrep. Islamistisk ekstremisme har ingen plass i vårt samfunn. Det er et livsfarlig tankegods som vi må bekjempe.

I sine åpne trusselvurderinger har E-tjenesten og PST pekt på at dette også er en av terrortruslene mot Norge. Vi står sammen med Tyskland og den skeive bevegelsen i kampen for frihet, mot ekstremisme og vold.

En slags innrømmelse, men en tam reaksjon sammenlignet med retorikken hans 15 år etter 22. juli, og andre drap som angivelig stammer fra høyreekstremt tankegods. At dette ikke er hverdagskost fra Gahr Støre, fremgår av kommentarfeltet, der mange påpeker at han endelig innrømmer islamsk ekstremisme. Svein skriver: – Se det, ja, der våknet han opp og erkjenner de faktiske forholdene.

Og statsministeren valgte ordene i innlegget sitt med omhu da han skrev: – I sine åpne trusselvurderinger har E-tjenesten og PST påpekt at dette også er en av terrortruslene mot Norge. Én av? Vel vitende om at islamistisk terrorisme er den største trusselen, både i Norge og over hele Europa. Men som vi så både før og etter markeringen av 22. juli, er det det høyreekstreme tankegodset vi skal frykte.

Dette er mønsteret Brendan O’Neill beskriver i Spiked, og Norge følger det slavisk. Høyreekstremisme navngis, forsterkes og behandles som en eksistensiell trussel mot nasjonen. Islamistisk ekstremisme blir for ofte bortforklart, medisinsk forklart eller pakket inn i bekymringer for islamofobi. Politikere sender kjærlighet og solidaritet når ofrene er skeive, jødiske eller bare europeiske, men de konfronterer sjelden ideologien som stadig produserer angriperne.

De ignorerte den islamske pesten

Når O’Neill skriver: The self-styled righteous of the West haven’t only turned a blind eye to the Islamist pox, they’ve inflamed it, snakker han også om våre ledere, som til syvende og sist er ansvarlig for å ha skapt et monster som ikke lar seg temme, enten det gjelder Storbritannia, Sverige, Norge eller et hvilket som helst annet europeisk land:

De selvutnevnte rettskafne i Vesten har ikke bare vendt det blinde øyet til den islamistiske pesten, de har også oppildnet den. De knuste den frie diskusjonen om islamisme, noe som ytterligere styrket denne ytterst avskyelige ideologien. De demoniserte dens kritikere som rasister og gjorde dem til lovlig bytte for hatet og til og med volden fra islamistiske ideologer.

O’Neill gir en perfekt oppsummering av Norge gjennom tiårene – politikerne, akademia, venstresiden generelt og ikke minst mediene, spesielt det islamvennlige NRK. Tiår med terror har ikke dempet demoniseringen av oss som så skriften på veggen for lenge siden.

Og det verste er at de ikke bare fortsetter å demonisere islamkritikerne, de fortsetter også med å importere folk fra MENA-land, vel vitende om den skaden det har forårsaket for våre land og vårt folk. «Snikislamiseringen» hører fortiden til, hvis det i det hele tatt noen gang har eksistert noe slikt. Nå er islamiseringen av Norge i full gang, og ingen av dem som hadde makt til å stoppe den, løfter en finger.

Så statsminister Gahr Støre kan nå late som om han er ærlig om islamistisk terror, men ett avsnitt på Facebook vil ikke gjøre opp for den uopprettelige skaden han og landets politikere har påført vårt land. O’Neill fortsetter å speile situasjonen i Norge perfekt, og også her er Arbeiderpartiet og de fleste andre partiene i Norge skyldige:

Og siden 7. oktober 2023 har de marsjert skulder ved skulder med islamister som åpent ropte på tilbakevendingen av Muhammeds hær for å gjøre slutt på jødene – sågar også på resten av oss.

O’Neill lurer på om de selvhatende misfostrene i «Queers for Palestine» vil våkne opp nå. Vil de innse at de har alliert seg med religiøse ekstremister som ville henrette dem for deres synder? Han er ikke optimistisk.

Under Berlin Pride, der terrorangrepet fant sted, vaiet palestinske flagg i vinden. På en Trans Pride i London lørdag gikk Sarah Jane Baker, den tidligere straffedømte transaktivisten, på scenen uten skjorte, med ordene «Free Gaza» skrevet i rødt under sine «ekle» mannebryster.

NRK: Pride og islam i perfekt harmoni

Vi har ingen grunn til å være optimistiske i Norge heller. Under Pride i år vaiet det palestinske flagget stolt side om side med prideflagget. Ikke et eneste norsk flagg var å se. Det er sannsynligvis ikke tilfeldig at NRK valgte nettopp dette bildet til sin tidslinje om Pride. De lever også i en fantasiverden der islam og Pride eksisterer i perfekt harmoni.

Og statskanalens fantasiverden er som O’Neill uttrykker det: et tydelig tegn på galskapen som har smittet Vesten:

Disse kjønnsflytende Gaza-tilhengerne med keffiyeh på hodet og åpne lærbukser nederst er det skumleste beviset på galskapen i det moderne Vesten. De pynter og støtter en ideologi som hater dem. De er nærmest selvmordsvillige beundrere av de mest voldelige homofobene på jorda. De legemliggjør Vestens eget dødsønske.

O’Neill unnskylder ikke venstresidens allianse med islamistene som uvitenhet eller naivitet, slik så mange gjør. Han ser det skammelige samrøret med islamistene som hater Israel, jøder, Amerika og Storbritannia som et mikrokosmos av Vestens institusjonaliserte selvforakt.

«Til helvete med sensurmyndighetene. Til helvete med sinnepolitiet. Åpenhet er avgjørende nå», skriver O’Neill til slutt:

Sannheten er at hundrevis av mennesker i Europa er blitt slaktet av islamister. De ble drept for den «synden» at de likte popmusikk i Manchester, tok en pint i London eller feiret Pride i Berlin.

Nordmenn har betalt for islams synder

De som betalte med livet på London Pub, levde ifølge islamsk lære i synd. Ikke bare homofili, men alt vi står for, avviser islam. Men hvis vi skal snakke om synden ved Pride, må vi ikke glemme Norges mest profilerte islamist i dag, Fahad Qureshi.

De radikale salafistene har fått åpen tillatelse av våre ryggesløse politikere til å islamisere landet vårt til det ikke er noe igjen av det. Da Qureshi for noen år siden sa at alle muslimer mener homofile fortjener dødsstraff, mente han det definitivt, og han mener det fortsatt.

Venstresiden prøver å legge skylden på Document, GB News eller andre konservative medier og personer for den hatefulle retorikken mot homofile, men den stammer direkte fra Koranen og deres hatefulle dogmer.

Men selv om London Pub-terroren er det eneste angrepet som offisielt er klassifisert som islamistisk i Norge, hva med alle de andre tilfeldige nordmennene som er blitt drept gjennom årene av gjerningsmenn fra fremmede kontinenter? På busser, i butikker, på gaten, hos legen, på Nav, i sine egne hjem?

Hvor mange spørsmål har vi latt være å stille fordi svarene har vært for ubehagelige? Hvis de virkelig er utilregnelige, hvorfor dreper de ikke sine egne? Flere av dem bodde på asylmottak og hadde alle muligheter til å angripe der. I stedet oppsøkte de uskyldige nordmenn og slaktet dem ned.

Fordi Allah befalte dem det, slik som den muslimske mannen sa etter å ha knivstukket tre kvinner i Paris på mandag?

Europol har i årevis advart om at jihadistiske angrep ofte gjennomføres med enkle midler: kniver og kjøretøy brukt mot folkemengder. Nordmenn er blitt drept, lemlestet og traumatisert, og flere kan bli det. Likevel møtes enhver bekymring med krav om stillhet.

I hjertet av våre samfunn finnes ideologiske miljøer som ønsker å rive ned det samfunnet vi har bygget, skriver O’Neill. Og våre passive ledere og svake grenser gjør bare problemet større. Igjen beskriver han Norge i et nøtteskall.

O’Neill vil ikke ha flere blomsterbuketter som erstatter handling. Ikke flere anklager om islamofobi som brukes til å kvele en nødvendig debatt. Det som trengs nå, er full ytringsfrihet og tiltak som faktisk beskytter innbyggerne.

Vi skulle ønske at O’Neills ord fikk gjennomslag. Men tegnene er ikke gode. For det neste angrepet kan skje i Norge. Og da vil vi sannsynligvis høre det samme igjen: At gjerningsmannen var en ensom ulv. At han var psykisk syk i gjerningsøyeblikket. At han ikke hadde det så godt.

Så blir vi fortalt at vi ikke må trekke forhastede konklusjoner. Vi må dempe raseriet og kvele angsten. Ikke vær islamofob! Og hold for all del kjeft!