Andy Burnham vurderer en omlegging av kommuneskatten for å «skape litt rettferdighet» for Nord-England.
Britenes nye Labour-statsminister lever opp til sitt kallenavn «King of the North». Han vil nemlig øke skattene spesifikt for briter som bor i Sør-England.
Burnham benyttet sitt første store intervju i embetet til å antyde at han ville reformere eller erstatte ordningen med kommuneskatt for å «skape litt rettferdighet» for Nord-England, skriver The Telegraph.
I et intervju med Laura Kuenssberg fra BBC klaget han over at det var folk i Greater Manchester som betalte «mye høyere» kommuneskatt enn folk i London som kanskje bor i «mye større boliger».
Burnham har et poeng. Som han sa til BBC:
«Det er folk her i Greater Manchester som betaler en mye høyere kommuneskatt enn folk som bor i langt større boliger i London.»
Office for National Statistics (ONS) skriver at den gjennomsnittlige kommuneskattregningen i klasse D i Hartlepool er på 2556 pund, mer enn det dobbelte av de 1047 pund som innbyggerne i Westminster betaler.
Dette til tross for at boligenes verdi i gjennomsnitt er £131.000 i Hartlepool, sammenlignet med £836.000 i Westminster.
Å foreslå en reduksjon i skatten i nord ser ikke ut til å være et alternativ for en Labour-politiker.
Her foretrekkes det å innføre nye skatter. En tomteskatt, som er en årlig avgift basert på tomten eiendommen ligger på – snarere enn selve bygningen – ville i noen grad bidra til å øke skatten i London og senke den i andre områder.
Forslaget har støtte fra mer enn 100 Labour-parlamentarikere, og Burnham har tidligere offentlig gått inn for en tomteskatt. En annen mulighet er å fastsette en skatt basert på boligens markedsverdi.
Men Labour har en tendens til å gå etter de rike, og derfor annonserte daværende finansmister Rachel Reeves i fjor en boligskatt på boliger verdt mer enn 2 millioner pund. Burnham har nektet å utelukke at terskelen kan senkes til 1,5 millioner pund.
I Labour-partiets valgprogram for parlamentsvalget i 2024 ble enhver økning i inntektsskatt, merverdiavgift og trygdeavgift utelukket. Disse løftene ble raskt brutt av finansminister Reeves, britenes mest upopulære finansminister i moderne historie.
Den britiske regjeringen trengte pengene til blant annet satsing på kostbare klimatiltak, støtte til Ukraina og enorme kostnader knyttet til masseinnvandringen.
Kommuneskatten ble imidlertid ikke nevnt av Reeves, noe som gir Burnham handlingsrom til å «flå de rike». Velstående briter ser skriften på veggen, og står i kø på Heathrow (hvis de ikke disponerer eget privatfly) for å rømme landet før Labour innfører en exit-skatt slik vår Ap-regjering har gjort.
Men selv den økonomiske Berlinmuren til Støre & co hindrer ikke rike nordmenn fra å velge nye hjemland, særlig Sveits er populært.
Siden de aller rikeste betaler mesteparten av skatten, og den allerede eksisterende flukten av de velstående trolig bare vil fortsette, vil dette tvinge frem økte skatter for middelklassen. Det er allerede tegn til at et økende antall at også folk fra den britiske middelklassen rømmer landet, hvis de har mulighet.
Skyggeministeren for boligspørsmål James Cleverly beskylder Burnham og Labour for å «lete etter flere måter å beskatte Middle England på, ved å øke skatten på folks boliger».
«Å erstatte kommuneskatt og dokumentavgift med en ny boligprisskatt ville ikke være en skattelettelse for hardtarbeidende familier – tvert imot. Folk over hele England ville ende opp med å betale mer.»
Burnham sa selv at i sin valgkamp at britene var underbeskattet. Dette er en uttalelse som neppe blir godt mottatt av en stadig fattigere befolkning.
Til slutt risikerer man å sitte igjen med et land bestående av folk som lever på sosiale overføringer, samt et økende antall illegale migranter.
Fremtiden ser mørk ut for den tidligere supermakten Storbritannia, og heller ikke Burnham er villig til å love og etterfølge NATO-kravet om 3 prosent av BNP på forsvaret.
Han avviser også muligheten for å gjennomføre et tidlig parlamentsvalg, noe som er forståelig ut ifra de nitriste meningsmålingene Labour opplever.
Burnham har dog lovet å virkelig ta tak i velferdsutgiftene for å få dem ned. Hans forgjenger Keir Starmer forsøkte noe lignende, men måtte gjøre helomvending etter massivt press fra såkalte «backbenchers» i partiet.


