Erling Marthinsen 
Både økonomisk og politisk er den grønne agendaen nå en møllestein rundt halsen på Labour.
Under debatten om krisen som British Steel i Scunthorpe opplever, skrev energiminister Ed Miliband på X: «Jeg er veldig stolt over å være i Parlamentet i dag og se mine kolleger … stå opp for britiske stålarbeidere.»
«Dette er trolling på Trump-nivå,» skriver Tim Stanley i The Telegraph.
Eds nettonull-fanatisme er ikke det som har avindustrialisert Storbritannia, men den gjør det en milliard ganger vanskeligere å snu trenden – og stiller Keir Starmer overfor et vanskelig valg. Vil han være grønn eller vokse? Sagt på en annen måte: Er det på tide å avvikle Ed Miliband?
Dette er absolutt ikke første gangen Red Ed ønskes avsatt av britiske medier.
Hans klimahysteri er omtrent på norsk nivå, og i en situasjon hvor britisk økonomi går fra krise til krise, er Miliband som et hår i suppa for dem i Labour som desperat forsøker å unngå at Storbritannia ender opp som Hellas, eller noe enda verre.
British Steel har vært under angrep fra både Tory-partiet og Labour. De konservative forstår ikke hvorfor man må produsere stål selv, når man kan kjøpe billig, statssubsidiert stål fra andre land. Ren økonomisk tankegang som ignorerer at britene ikke nødvendigvis vil oppleve fred i all fremtid.
Dette skjønner andre land, som Kina og nå USA. Derfor har aldri stål konkurrert i et ekte fritt marked. Beredskapen må spille en rolle.
Konkurrentene våre beskytter, subsidierer og dumper produktene sine på oss, og i Westminster mistenker man at kineserne kjøpte Scunthorpe med den bevisste hensikten å drive det ned.
Som en del av femte generasjons krigføring er det lett å se det geniale fra kinesisk ståsted: Hva om vi får våre mulige fremtidige fiender til å legge ned sin stålproduksjon? USA var godt i gang under Biden, men Trump jobber for å snu situasjonen.
Nå virker det som også Labour har skjønt alvoret. Det er kanskje allerede for sent. Her spiller Labours fanatiske klimahysteri en rolle, noe som sterkest symboliseres ved Ed Miliband og Londons ordfører Sadiq Khan. Khan var i mange år styreleder av C40, som forsøker å tyrannisere verden med sine 15-minuttersbyer (hvor Oslo under Raymond Jacobsen (Ap) ble entusiastiske medlemmer).
Labour har i årevis tenkt at man kan kombinere avkarbonisering med økonomisk vekst. Dette er like lite gjennomtenkt som å gjenta det klassiske mantraet «mangfold er vår styrke». For hvem vil ha trygghet når man kan få mangfold? Hvem vil ha økonomisk velstand når man heller kan late som om man redder verden?
Storbritannias energikostnader har gått opp og opp – noe som er ødeleggende for stål, som er høyproduktivt, potensielt lønnsomt, men også energikrevende.
Grønn politikk og skatter spilte en nøkkelrolle i den prisøkningen, og da Labour kom til makten i fjor, la de også ned veto mot en ny gruve i Cumbria som kunne ha forsynt Scunthorpe med kokskull.
Netto nullutslipp er helt surrealistisk. For å unngå utslipp hjemme, importerer man utslipp fra utlandet, for klimahysteriske politikere later til å tro at hvert land lever under en helt egen atmosfære.
I en eventuell krig, som Starmer i samarbeid med Frankrikes president Macron ser ut til å lengte etter, vil man uten stålproduksjon sitte med uholdbare forsyningslinjer.
Det er verdt å merke seg at fransk stålproduksjon sank med 17,4 prosent fra 2022 til 2023. Også tysk stålproduksjon falt. Hvem skal Europas nye krigsherrer kjøpe stål fra? Kina?
For Miliband er svaret på slike problemer er å bli grønnere, raskere: Man må bli uavhengige av dyrt fossilt brensel, og innta et nytt marked først. Selv stridsvogner og jagerfly må bli klimavennlige.
Det er så skrikende idiotisk at man må klype seg i armen for å innse at man ikke befinner seg i en redselsfull drøm. Europas neste krig skal utkjempes av transseksuelle og kvinner som går til angrep med elektrisk ladet militærmateriell. Good luck with that!
Hvis regjeringen skulle redde Scunthorpe, er antagelsen at den gamle ovnen ville bli erstattet med en elektrisk versjon som krever mindre arbeidskraft og færre arbeidsplasser.
Milibandismen er i strid med instinktene og erfaringene til velgere fra arbeiderklassen, som vanligvis kommer dårligst ut av slike endringer.
Red Ed har blitt satt i forlegenhet tre ganger siden nyttår: om flyplassutbygging, en oppmyket overgang til elbiler, og nå forsvaret av en industri som er avhengig av kull.
Labour kan ikke fortsette å støte velgerne fra seg i forkant av lokalvalget. Ifølge meningsmålingene ligner partiets posisjon på et isfjell som har snudd seg opp ned: et stort parlamentarisk flertall over vannet, men med en stadig mindre folkelig støtte under overflaten. Og som alle vet: Isfjell smelter.
Logikken tilsier derfor at Starmer må vurdere å sparke Miliband, så raskt som mulig. Britiske medier lukter blod, så dette temaet vil ikke forsvinne.
Klimamafiaen elsker Miliband, men resten av velgerne er mindre begeistret.
Hver eneste video han legger ut der han synger en kjærlighetssang til en vindturbin, eller blåser kyss til et solcellepanel, tyder på at han nyter jobben sin litt for mye – at det ikke er Storbritannias prosjekt så mye som Eds prosjekt.
Men britiske skattebetalere merker regningene på kroppen, og svært mange briter har fått mer enn nok. For opposisjonen er derimot Miliband gull verdt, for han er symbolet på alt partier som blant annet Reform UK er motstandere av.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!
