Hans Rustad 
7. oktober står i skyggen av bombingen av Gaza. Gaza overskygger alt, også Holocaust, skal vi tro reportasjeleder i Morgenblandets kulturredaksjon, Nikolai Melamed Kleivan. Han deltok på konferansen mot antisemittisme i Jerusalem 26.–27. mars, der tidligere ikke stuerene høyrepartier var invitert.
Denne forsoningen representerer en trussel mot venstresidens definisjonsrett. For å si det enkelt: De har gått til venstre og alliert seg med den palestinske kampen, dvs. Hamas. De har ikke lenger problemer med «from the river to the sea».
De oppfatter at alliansen høyresiden og Israel er potent, og det gjelder å skyte den ned ved å minne om hvor disse høyrepolitikerne «kommer fra». I neste omgang problematisere bruken av begrepet judeo-kristen og til syvende og sist forholdet til Holocaust, som venstresiden mener Israel instrumentaliserer.
Dette er ikke nye toner. Men de kommer igjen, og denne gang fra en reportasjeleder som bruker ordet «vi». Han er selv jøde.
Kleivan slår tonen an:
Konferansen er hjertebarnet til Amichai Chikli, minister i det israelske departementet for diaspora-spørsmål og bekjempelse av antisemittisme. I den rollen har rabbinersønnen først og fremst utmerket seg ved å heie frem diverse aktører på det globale ytre høyre, og ved å forsvare disse fra anklager om antisemittisme. Han rykket for eksempel ut til forsvar for Elon Musk da den heilende oligarken hadde uttalt at den jødiske finansmannen George Soros «hater menneskeheten» og «vil erodere selve strukturen i samfunnet». Soros «finansierer de mest fiendtlige organisasjonene mot det jødiske folk og staten Israel», skrev Chikli på Twitter.
Artikkelen i Morgenbladet krydres av utlysninger av stipend fra Fritt Ord, som nå har innledet samarbeid med George Soros. Den pengesterke kultureliten – Oslo Freedom Forum og NGO-ene – er blitt en del av den makteliten som fører krig både hjemme og ute.
Man kan avlese sell-out gjennom en naiv forestilling om EU. Kleivan har et rørende forhold til EU-kommisjonens president Romano Prodi, som han behandler som en av det nye Europas grunnleggere. Virkelig? De kalte ham «kjøttbollen» pga. de bollete kinnene, og etterlot seg ingenting. Men Kleivan hyller ham for å ha besøkt Auschwitz og innføringen av euroen.
De unge venstreorienterte har en merkelig svulstig oppfatning av EU. De tror på sin egen fortelling om EU i den grad at en parallell fortelling som utfordrer, er moralsk frastøtende. Den kobles selvsagt til fascismen.
Konferansen er det første offisielle arrangementet i israelsk historie med medlemmer av det europeiske ytre høyre blant de inviterte.
Scenen er på samme tid helt absurd og helt som forventet. Stående i foajeen i Jerusalem, skulder ved skulder med gårsdagens antisemitter og morgendagens fascister, opplever jeg noe sånt som sjokket av å treffe på den mest logiske konklusjonen på en historie som har utspilt seg over minst 25 år. Selv om dette øyeblikket var vanskelig å forestille seg for et tiår eller to siden, synes trådene som har ledet hit, merkverdig tydelige i etterkant.
Den nye høyrepopulismen var aldri antisemittisk. Det er noe NRK insisterte på, selv om det var en loddrett løgn. Når mediene foretrekker løgnen fremfor sannheten, har de tapt. Giorgia Meloni blir ikke født ut av Mussolinis svartskjorter uansett hvor mange ganger det gjentas.
Det er noen brodne kar i det nye høyre, men det er ingenting mot dem som finnes i samrøret mellom venstreorienterte og islamister. Her snakker vi om en allianse som er farlig for jøder over hele verden. Derav konferansen i Jerusalem.
Men det som skremmer Kleivan mest, er at han forstår at det er Bibis Israel og det nye høyre i Vesten, dvs. Trumps Amerika og høyrepartiene i EU, som står som forsvarere av det som går for å være liberale verdier, herunder ikke minst forsvaret av Israel og jødene.
Venstresiden sitter igjen med Svarteper.
Nøster man dem opp, kan man forstå hvordan denne fullkomment paradoksale kulminasjonen er mulig – Europas ytre høyre på konferanse mot antisemittisme, i Israel. Hit leder fortellingen om det moderne, liberale Europas forsøk på å skape seg en samlende grunnlagsfortelling ved hjelp av oppgjøret med holocaust. Det gjør også fortellingen om hvordan ytre høyre i Europa har tilranet seg så å si alle de moderne, liberale, europeiske verdiene. De forsto – som liberalerne – at kampen mot antisemittisme var den mest effektive og symboltunge av dem alle.
Mot dette har Kleivan kun en ny grunnfortelling som toner fra alle kanaler i Europa: Den om Israels ufattelige brutalitet.
Israel tilkjennes ikke retten til å føre krig.
Og så den tredje fortellingen, som fletter seg inn: om Israels tiltagende brutalitet mot palestinerne. Hvis foreløpige endepunkt er Gaza, bare noen få mil fra konferanselokalet som altså deler akronym med den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser (les: ICC).
En konferanse som hevdes å være for «sannhetens ambassadører» – hvor mange av ambassadørene representerer partier og miljøer som inntil for bare noen år siden var villig til å bestride den mest sentrale av sannhetene for staten Israel: at holocaust fant sted.
De unge forsøker seg på en EU-patos som virker banal og malplassert: Krematoriene i Auschwitz som døpefonter for et nytt Europa!
For italienske Prodi var krematoriene døpefonten for et nytt Europa, et som for godt hadde kvittet seg med fascismen som oppsto i landet hans, og som nå skulle vokse videre inn i det nye årtusenet oppdratt på liberale verdier og minnet om kontinentets mørkeste timer. «Det nye Europa bør bli et Europa av anerkjente og respekterte rettigheter», skrev Prodi i Auschwitz’ gjestebok: «et Europa av frie folk i solidaritet; et Europa som sikrer at rettigheter og rettferdighet blir respektert.»
EU skulle være sivilisasjonens høyeste nivå, men utopien smadres av det landet som skulle forvalte Holocaust-arven.
Her drar Kleivan nok et velkjent kort opp av hatten:
Hvilken felles fiende er det som har fått nesten hele det nye, europeiske ytre høyre til Jerusalem?
Man trenger ikke høre mange av talene eller panelsamtalene for å fastslå at hva enn den ellers er, så er denne første, årlige konferansen for bekjempelse av antisemittisme også en konferanse for å fremme islamofobi. På et tidspunkt ser jeg meg rundt i lokalet og lurer på om jeg ville ha kjent igjen Gisèle Littman om hun var her – den egyptiskfødte, jødiske konspirasjonsteoretikeren bedre kjent som Bat Ye’or, hvis Eurabia-teori ble hyppig sitert i manifestet til Anders Behring Breivik.
Dette er del av en fraseologi som er snart tyve år gammel. Svært mange av de venstreradikale intellektuelle støtter seg på Breivik. Han er endestasjonen for deres resonnement.
De klarer å kombinere EU-svulstigheter med sverming for avkolonisering. Dette er woke-retorikk. Holocaust var en formativ hendelse innenfor den store katastrofen som het 2. verdenskrig. I dag er det Ukraina som ikke er den sentrale begivenheten som Vesten innbiller seg. Det globale sør ser et Europa som «doubles down», som krøker seg innover og går til krig mot både Trumps USA og Russland.
Kleivan og Morgenbladet opererer åpenbart i samme landskap. Det er derfor vi får barna i Gaza presentert av NRK døgnet rundt.
Da europeiske ledere plasserte holocaustminnet i sentrum for en kosmopolitisk, universalistisk europeisk fremtid fundert i oppgjøret med gamle synder, håpet de kanskje at holocaust kunne stå som representant for alle kontinentets synder i ett og samme oppgjør, en metonymisk og altomfattende botsgang. Med det tillot man seg samtidig å «gå videre» fra den europeiske kolonialismen, med all sin etterklang. Som den indiske forfatteren Pankaj Mishra påpeker i sin seneste bok The World After Gaza (2025): For store deler av verden var ikke det tyvende århundres definerende hendelse holocaust, men avkoloniseringen som skjedde etterpå. I det perspektivet forstås Gaza – de ødelagte barna, de hylende foreldrene og de uendelige ruinene – som en del av kolonialismens historie.
Kleivan har en rystende konklusjon. Siden Israel ikke klarte å leve opp til forpliktelsene Holocaust påla dem, vil Holocaust bli tatt fra dem!
Jeg tror ikke holocaustminnets sentrale plass i europeisk mytologi kan overleve Gaza. Jeg tror ikke antisemittismens særlige rolle som den farligste av alle europeiske virusinfeksjoner kan overleve israelske myndigheters instrumentalisering og den insisterende omsorgen blant deres nye, europeiske venner. Er det nødvendigvis dårlig nytt for jøder i Europa? Mens jeg ser konferansedeltagerne forenes i omfavnelser og entusiastiske utvekslinger inn i jerusalemkvelden, synes i hvert fall én ting klart: Ingen av disse prosjektene handlet noensinne om oss.
Det handler i høy grad «om oss». Hvis dette er venstreintellektuelles konklusjon på krigen i Gaza, går vi mørke tider i møte: Holocaust er detronisert som minne og norm. De som fikk det i arv, har ikke klart å forvalte det. Det betyr at Israels moralske status har sunket. Legg til at antisemittismen heller ikke overlever israelske myndigheters instrumentalisering av historien og det nye høyres nyfunne «omsorg».
Det virker som en dør åpnes, og et frieri. Hvis antisemittismen mister «sin særlige rolle», hvor står vi da? Venstresiden hater det nye høyre: Fordi Israel har latt seg friste til å søke allierte blant de spedalske, har det mistet sin legitimitet.
Venstresiden har alltid vært en hard herre. Det er rene ord for pengene.
Gaza og palestinernes lidelser trumfer Holocaust og antisemittismen.
https://www.morgenbladet.no/aktuelt/reportasje/2025/04/11/med-ytre-hoyre-til-jerusalem-har-gjort-det-a-vaere-proisraelsk-cool-again/
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
