Fra Angelico (ca. 1395–1455), «St. Augustins omvendelse», Musée Thomas-Henry, Cherbourg-en-Cotentin.

Under migrantkrisen i 2016 hørte jeg en troende kristen uttale følgende:

Vi bør ønske alle flyktninger velkommen, selv om de kommer i milliontall til våre små land. Fordi de trenger vår beskyttelse. Og så kom det dramatiske tillegget: Selv om vi risikerer å ødelegge kulturen vår.

Dette synet sjokkerte meg. For jeg er selv kristen, men jeg har en helt annen moral.

Den troende kvinnen var godt klar over masseinnvandringens forferdelige konsekvenser i form av evige kulturkonflikter, astronomiske kostnader, terror, vold og voldtekt. Men for henne var nestekjærlighetsbudet absolutt. Det trumfet hensynet til vår egen kultur, familie og landsmenn.

Jeg kom til å tenke på hennes ord da jeg leste om sammenstøtet mellom den katolske visepresidenten J.D. Vance og pave Frans.

Paven angrep den amerikanske regjeringen for å deportere ulovlige migranter. Vance, derimot, forsvarte deportasjonene. Og han gjorde det ut fra den moralske ideen om «ordo amoris» – kjærlighetens hierarki – som jeg selv har forsvart og vil forsvare igjen i denne spalten.

For i likhet med USA må også vi i Europa gjennomføre massive repatrieringer hvis våre tillitskulturer skal overleve.

«Ordo amoris»

Hva er «ordo amoris»?

Det er det moralske budet som sier at vi har plikt til å elske vår familie først, deretter venner, naboer, lokalsamfunn og landsmenn, før vi vender blikket mot verden. Med sitt NGO-aktige verdensbilde hevdet paven at «ordo amoris» ikke følger disse naturlige sirklene, men henvender seg til alle mennesker i verden på én gang.

Men Vance har rett, og det har også den kristen-ortodokse forfatteren Rod Dreher, som har forsvart Vance og kritisert paven. Fra St. Augustin til Thomas Aquinas har vestlige tenkere slått fast at kjærlighetens sanne orden følger et naturlig hierarki som stråler ut fra det nære.

Vi er først og fremst forpliktet overfor dem vi har konkrete bånd til, og først deretter overfor mennesker på fjerne steder. Denne erkjennelsen har tjent Vesten i årtusener. Den springer ut av det enkle faktum at vi mennesker er begrensede, og at våre ressurser – både emosjonelle og materielle – har grenser.

Det er bare i den progressive globalismens feberhete raseri at det kan settes spørsmålstegn ved dette prinsippet. Og det blir det i høyeste grad! I store deler av det moderne Vesten er denne naturlige ordenen snudd på hodet.

Globalisme som humanitær religion

Den globale universalistiske posisjonen har blitt opphøyet til en humanitær religion, der enhver antydning til preferanse for landsmenn umiddelbart stemples som nasjonalistisk eller fremmedfiendtlig.

Toneangivende stemmer kappes om å posere med den mest grenseløse kjærligheten til fjerne folkeslag, mens de i samme åndedrag snakker nedlatende om «perifere Danmark». Denne moralske grandiositeten bygger på en forestilling om at alle mennesker har krav på akkurat den samme omsorgen. «Vi må prioritere fremtiden til mennesker i Rwanda og Randers like høyt», som Uffe Elbæk uttrykte det.

Globalistene feller moralske tårer for mennesker i fjerne land, mens de demonstrativt unngår å snakke om danske ungdommer som blir overfalt og ydmyket av arabiske herrer i sitt eget land.

Dommere er også moralske universalister. USAs visestabssjef Stephen Miller måtte nylig i all hemmelighet sørge for at en rekke ekstremt farlige gjengmedlemmer ble fløyet til El Salvador. De kriminelle måtte forlate landet før en aktivistisk dommer fikk satt en stopper for det.

Universalismen er hyklersk. En fjern, svevende medfølelse som aldri blir jordet til dem som står rett foran oss. Og dens tilhengere praktiserer en skamløs selektiv medfølelse.

De samme stemmene som forsvarer åpne grenser med hellig patos, bor ikke i Mjølnerparken, men i beskyttede enklaver langt fra innvandringens harde realiteter. I likhet med Pia Olsen Dyhr sender de barna sine på privatskoler, mens de forkynner multikulturalismens velsignelser.

Det er lett å elske menneskeheten når man ikke trenger å elske sin neste.

Kjærlighetens naturlige orden må gjeninnføres

Moralske universalister undergraver de konkrete båndene som holder samfunnet sammen, og erstatter dem med luftige abstraksjoner som ingen kan leve opp til.

Dette er totalt ødeleggende for oss alle. For land med et solid samhold har historisk sett vært de mest sjenerøse internasjonalt. Uten et fundament av felles identitet og tillit smuldrer grunnlaget for enhver form for solidaritet, også den globale.

Kjærlighetens naturlige orden må derfor gjeninnføres.

Medmenneskelighet starter i det umiddelbare og konkrete, ikke i abstrakte forestillinger om en grenseløs kjærlighet til verden. Den universalistiske posisjonen er til syvende og sist verken universell eller moralsk – den er en luksuriøs dydsposering for privilegerte eliter.

Konflikten mellom Vance og paven illustrerer dermed mer enn bare en uenighet om innvandringspolitikk. Den gjenspeiler to fundamentalt forskjellige oppfatninger av hva som utgjør det gode samfunn.

Pavens grenseløse medfølelse fører ikke til større solidaritet, men til en utvanning av de båndene som gjør ekte omsorg mulig i utgangspunktet. Vances posisjon er derfor ikke bare mer realistisk, men i siste instans også mer moralsk forsvarlig: For å bevare vår evne til å hjelpe noen, må vi først og fremst bevare oss selv.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.