Hvis den fryktede krigen mellom Russland og NATO skulle bryte ut, kan vi være sikre på at en av de første krigshandlingene vil være at russerne slipper spetsnaz-fallskjermjegere over danske flybaser. Med Aalborg, Karup og Skrydstrup besatt og under kontroll er det russiske flyvåpenet garantert en times ekstra flytid over Atlanterhavet for å nedkjempe de amerikanske flåtekonvoiene som frakter utstyr og soldater til NATOs beleirede styrker i Europa. Ettersom det danske forsvaret er oppløst og ikke engang er i stand til å forsvare sine tre flystasjoner, må vi som vanlig få andre til å gjøre det, og under sitt besøk i USA i 2023 måtte Mette Frederiksen overrekke tiggerskålen til den snille og omtenksomme president Biden, som lovte å påta seg oppgaven. Avtalen måtte formelt bekreftes av Folketinget, der førstebehandlingen finner sted 11. april 2025.
Etter at Donald Trump ble president, er USA ifølge Berlingske det siste tilskuddet til ondskapens akse, i godt selskap med Iran, Russland og Kina. Folkemengder av protesterende progressive borgere samles nå foran Christiansborg og andre steder med «Nei til amerikanske baser». Forbrukerne kjøper ikke lenger amerikanske produkter, og en fersk meningsmåling fra Epinion viser at nesten halvparten av de spurte ønsker å si opp avtalen. På DR kan man se opphissede mennesker som kaller Trump for Hitler, som med avtalen som trojansk hest planlegger et nytt 9. april. Enhedslistens Trine Pertou Mach, som aldri forlater det røde feltet, underholder de takknemlige mediene med de redslene som venter danske kvinner og menn når de amerikanske soldatene, som ifølge avtalen ikke er underlagt dansk jurisdiksjon, ustraffet går amok gjennom landet.
Våre hysteriske landsmenn kan imidlertid slå kaldt vann i blodet. Den geopolitiske og militære utviklingen er i ferd med å flytte tyngdepunktet fra Europa til Asia. Kina ruster opp med stadig større styrke og hastighet. Den kinesiske stillehavsflåten, som nå er større enn den amerikanske marinen, bygger kunstige øyer i Sør-Kina-havet, som Kina anser som sitt territorialfarvann. Kinesiske marinefartøyer trakasserer rutinemessig andre lands maritime trafikk i området. Selv amerikanske krigsskip blir provosert og konfrontert. Den kinesiske trusselen mot Taiwan øker måned for måned, og Kina støtter Nord-Korea, regionens løse kanon på dekk, og gjør den østlige delen av Asia til en kruttønne med trusler og provokasjoner mot Sør-Korea, Japan og USA.
USA ser Kina som en global trussel, og Russland som en regional trussel Europa må håndtere selv. USA trekker seg ikke ut av NATO, men har til hensikt å innta en sekundær rolle i Europas forsvar. Det er fortsatt 70.000 amerikanske soldater i Europa, atomvåpen og mange amerikanske depoter med stridsvogner, artilleri og annet krigsmateriell. Hvis russerne invaderer Europa, kan vi forvente amerikanske luftbroer og konvoier over Atlanteren med assistanse til det europeiske NATO som før, men kjerneforsvaret av Europa er blitt vårt eget ansvar. NATOs strategiske tyngdepunkt ligger nå i en akse fra Nord-Norge og Sverige over Finland og Baltikum, gjennom Polen til Tsjekkia. Det er her slaget om Europa vil stå, med Tyskland og Frankrike i reserve hvis russerne bryter gjennom NATOs østlige front.
Italia, Spania, Benelux og Danmark vil ikke komme i spill som krigsskueplasser, bortsett fra noen få aksjoner som okkupasjon av danske flystasjoner. Østersjøen og de danske beltene vil bli bevoktet og forsvart av marineenheter fra Tyskland, Sverige og Polen, siden vi ikke lenger har noe å skyte med. Hvis amerikanerne kan okkupere de danske flystasjonene før russerne, er det ikke for å forsvare Danmark, men for å hindre det russiske flyvåpenet i å angripe den amerikanske militære hjelpeoperasjonen som er på vei mot Europa. Etter Sovjetunionens sammenbrudd kom det som en stor overraskelse for NATO at Warszawapaktens angrepsplaner forutsatte utplassering av taktiske atomvåpen fra krigens første dag. NATO-generalene hadde regnet med at krigen ville begynne som en konvensjonell krig.
For Danmarks del viste det seg at utvalgte mål ville bli bombet med strategiske atomvåpen, blant annet Kastellet, Flyvertaktisk Kommando i Vedbæk, missilbatteriene i Holbæk og Flådestation Frederikshavn. Og vi kan regne med at det vil skje igjen hvis krigen kommer.
På papiret har det europeiske NATO ingenting å frykte fra Putins militære makt. NATO har 3,5 millioner kampsoldater, 11.000 stridsvogner, 4000 stk. selvdrevne artilleri, 4000 kampfly og 9000 helikoptre. I tillegg kommer 30 hangarskip, 100 destroyere og 128 fregatter (STATISTA). Bak dette imponerende antallet skjuler det seg imidlertid et kaotisk virvar av mange ulike våpensystemer, kommunikasjonsmidler og kommandokjeder, som for eksempel det danske forsvaret, som ledes av fem ulike sivile styrer (!). NATOs formidable angrepsstyrke er det amerikanerne kaller «compartmentalised», det vil si en rekke enheter som opererer hver for seg uten smidig og effektiv koordinering og enhetskommando. I det nye NATO med USA i ryggen er oppgaven først og fremst å smi organisasjonen til et harmonisk og enhetlig totalforsvar under en dynamisk militær ledelse uten politisk infiltrasjon i krise og krig.
Det er en enorm oppgave som ligger foran det europeiske NATO, og den må gjøres raskt. Kan vi i det hele tatt gjøre det? Ja, det kan vi, for vi har gjort det før under kritiske forhold. I 732 slo en europeisk koalisjonshær under ledelse av hertug Karl Martell en stor islamsk invasjonshær, og i 1683 slo en samlet hær en enorm osmansk invasjonshær som ble utslettet av den polske kong Jan Sobieskis bevingede husarer i verdenshistoriens største kavalerislag. Uten disse to avgjørende seirene ville Europa i dag ha vært et islamsk kalifat i stedet for det halvkalifatet det er i dag. For det europeiske NATO viser dette at der det finnes en vilje, finnes det en vei.
Kanskje med unntak av Danmark, som er i ferd med å frigjøre seg fra avtalen om Trumps okkupasjon av våre flybaser. Av to onder må man velge det minste. Så vi velger nok Putin.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.