Nikolay Belev, en selvstendig næringsdrivende håndverker i Bulgaria, på jobb hjemme hos en kunde i Sofia. Foto: Valentina Petrova / AP / NTB.

Norge har Europas laveste andel selvstendig næringsdrivende. Bare rundt 4,1 % av norske sysselsatte er selvstendig næringsdrivende. I 2023 var det totalt 329.000 personlig næringsdrivende i Norge, men de fleste var enkeltpersonforetak ved siden av fast jobb. Det er ikke så rart når enkeltpersonforetak hadde en gjennomsnittlig inntekt på 326.000 kroner i 2023.

Veldig mange av de næringsdrivende i Norge er altså enkeltmannsforetak som på ingen måte skaper en solid årsinntekt, mens svært mange også er småbedrifter som konsulenter, frisører, håndverkere og butikker med få eller ingen ansatte. Til sammenligning har Hellas 27,3 prosent selvstendig næringsdrivende, Italia har 19,5 prosent, og selv Island og Finland ligger over 11 prosent.

Til tross for denne dystre statistikken babler stortingspartiene om «innovasjon» på inn- og utpust, mens den offentlige andelen av BNP har passert 65 % og stadig stiger. Skremmende mange lever av det offentlige i Norge nå, også organisasjoner og private selskap som lever av offentlige kunder – som jo fremstår som «private» i statistikken. Så situasjonen er faktisk mye verre enn det statistikken tilsier. Noe som også er symptomatisk for Norge.

Nøkkelen er arbeidsledighetstallene

Hvordan har Norge havnet på denne jumboplassen i Europa? Svaret er at finanspolitikk og næringspolitikk er byttet ut med en graut av sosialdemokratisk fanatisme og nostalgi, EU-lover og FNs klimapolitikk. Dette, kombinert med en vanvittig pengestrøm fra oljesektoren, har gitt muligheter for en hemningsløs vekst i offentlig sektor – som igjen kamuflerer problemene som fraværet av fungerende næringspolitikk skaper.

Og alt dette har skjedd fordi Norge er styrt av sosialister og sosialdemokrater i makttriangelet Ap, Høyre og LO, som lever av og for å bruke andres penger. Dette har gjort at norsk politikk i absurd grad er styrt av offisielle arbeidsledighetstall: Hvis dette tallet tangerer fem prosent, er regjeringen truet, og derfor handler all politikk om å holde dette tallet mellom tre og fem prosent. Arbeidsledighetstallene er faktisk mye viktigere for diverse regjeringer enn renter, kronekurs og handelsbalanse og sånne detaljer, for det truer ikke regjeringen.

De offisielle ledighetstallene er en anakronisme fra 1970-tallet og har naturligvis ingenting med virkeligheten å gjøre. Gjennom 40 år har rasering av industrien på vegne av Kina, vanvittige skatter og avgifter for å finansiere bistand, import av fremmedkulturelle, klimatiltak og logring for EU undergravet norsk næringsliv.

Det samme har oljerikdommen. Man trenger ikke skatteinntekter fra et sunt næringsliv hvis det flommer inn cash fra petroleumssektoren. Da kan man heller leke sosialdemokratisk paradis for hele verden og være storkar på den internasjonale scenen. Og dette selvbedraget har skapt reell arbeidsledighet i Norge på anslagsvis mellom 15 og 20 prosent. Alt i norsk politikk handler om å kamuflere denne virkeligheten.

Et vanvittig vanstyrt land

Til tross for at staten sitter på en pengebinge med rundt 20 billioner kroner, merker folk flest lite til formuen, mens det offentlige velter seg i penger og alltid har råd til flere ansatte og konsulenter. Logisk sett skulle oljeformuen føre til at skatter og avgifter ville synke til et minimum for private og næringsliv, siden oljestaten ikke lenger trenger pengene – som i Saudi Arabia.

Paradoksalt sett skjedde det stikk motsatte i Norge. Og årsaken er sosialdemokratisk nostalgi og luftslottet rundt Gerhardsen-samfunnet, tillitssamfunnet og alt det der vi forlot for lenge siden. Normenn må ikke få oppdage at dagens samfunn er noe helt annet, og derfor fortsetter det offentlige å hente inn stadig mer skatter og avgifter.

Enhver unnskydning for å skru opp skatter og avgifter blir utnyttet til det maksimale i Norge, fordi «staten må finansiere velferden». Men pengene går ikke til velferd. Den går til å gjøre offentlig sektor større og større, samtidig som NAV vokser ukontrollert, fordi man aldri får nok import av fremmedkulturelle, som allerede i 2013 ble dokumentert som et gigantisk tapsprosjekt.

Overfor offentligheten styrer regjeringen som om oljepengene ikke eksisterer, og det er alltid krise! Skoler og sykehus må legges ned. Det må spares inn på vedlikehold, eldreomsorg og offentlige tilbud. Og selv om du betaler skatt for både helsevesen, skoler, vann, kloakk og strøm, eksploderer både egenandeler, avgifter og gebyrer. Hvilket også gjelder selvstendig næringsdrivende. Og husk: Staten trenger ikke pengene. Det er bare ren faenskap, fordi de kan.

Hvorfor skal man skape noe i Norge?

Denne vanvittige offentlige grådigheten etter andres penger er helt ute av kontroll, og den sender et veldig klart og tydelig signal: Enhver som ønsker å skape verdier eller arbeisplasser i Norge for egen regning og risiko, blir møtt av en rovparasitt-sykdom med det latinske navnet «Offenliensis Parasittcus Rex».

Den parasitten bidrar ikke med noe som helst. Hverken drahjelp, amnesti eller utsettelser. Som alle parasitter vil den ha sine 25+ prosent av overskuddet omtrent fra første krone og dagen etter opprettelsen av et selskap – uten noensinne å bidra med noe som helst foruten tidkrevende og kostbart byråkrati. Ingen næringsdrivende verd sitt salt har noen som helst bruk for det offentlige, og næringsdrivende har hverken tid, råd eller mulighet til å sykmelde seg. Likevel er snylteren der og skal ha sitt.

Hvis det offentlige skylder deg noe, kommer pengene om lang tid. Hvis du skylder det offentlige noe, har du 14 dager på deg til å betale, ellers får du hele strafferegimet rett i trynet. Hvis du tar risko for egne penger og går konk, skal staten ha pengene sine, uansett om du er konk. Hvis du er blakk og formuen din er syltet ned i produksjonsmidler, skal parasitt-staten vår ha sitt, selv om du ikke har noen penger. Da får du låne.

Staten vil at du skal mislykkes, slik at du blir avhengig av staten

Staten står nå for ca. 66 prosent av BNP, som også er Europa-rekord. Politikerne har med vilje gjort det dobbelt risikabelt å ta risiko, har innført formuesskatt på arbeidende kapital, høy utbytteskatt, avgifter på ikke-realiserte verdier, skapt et mareritt-byråkrati for småbedrifter, belønner fastlønn og ansettelser, straffer dem som skaper verdier, fastlønn og ansettelser, og driver utstrakt økonomisk sabotasje mot dem som kan tenke seg å starte for seg selv.

Det kunne nemlig gjøre deg rik, og dét er straffbart i det sosialdemokratiske paradiset Norge. Alle skal være like, og bare EU-adelskapet som styrer Norge, skal være likere enn andre. Nettopp derfor ligger vi på bånn i antall selvstendig næringsdrivende. Det er ønsket politikk – og beviset for det har jeg påpekt flere ganger: Staten trenger ikke pengene. Det er bare ren faenskap, fordi de kan.

Store konsern og internasjonale aktører kan overleve dette regimet fordi de har råd til å ansette folk til å håndtere både HMS-krav, rapporteringskrav, klimakrav og aktiv skatteplanlegging. Det har ikke små oppstartbedrifter, så hvorfor gidde å skape noe? Hvorfor ta risikoen? Hvorfor ikke bare søke seg inn i en offentlig stilling eller søke uføretrygd? Og det er nettopp dét som skjer.

En næringspolitisk ørken

Høyre og Arbeiderpartiet babler daglig om «innovasjon» og «gründerskap», men politikken de fører, gjør det stikk motsatte: Byråkrati, regler og reguleringer kommer fortere enn noen selvstendig næringsdrivende kan henge med på uten å neglisjere sin egentlig jobb: å drive butikk og tjene penger.

I 1970 kunne man forsørge en familie med to barn og bygge enebolig på en offentlig lønning. Det vet jeg sikkert, fordi foreldrene mine gjorde nettopp dét. Vi hadde til og med råd til ferie. Prøv det nå, I dare you. Nå skal staten alltid ha sin store andel, uten å ha risikert noe, gjort noe, satset noe eller bidratt med noe som helst. Du får ikke engang sykepenger før etter 15 dager som selvstendig næringsdrivende.

Har du risikert noe og fått til noe, skal staten ha 25 prosent av det, eller mye mer. Selv om du har en liten hobby med kryptovaluta, skal staten ha sitt. Penger, penger, penger, penger. Dét er alt som betyr noe. Norge har ingen internasjonale merkevarer, har nesten ingen industri lenger, og hadde Apple, Google eller Amazon gått til Innovasjon Norge for å få hjelp med oppstart, ville de ikke fått en krone. Bare de som har slekt og venner på innsiden av staten, får penger, eller de som leverer den rette klimasøknaden.

Ingen stortingspartier vil anerkjenne problemet, diskutere det eller løse det

Det eneste partiet som vil bryte denne økonomiske dødsspiralen, er INP og noen få andre småpartier uten representasjon på Stortinget. Og det er kjipt, for det finnes ingen annen vei ut av dette enn å premiere folk som vil skape arbeidsplasser ved å risikere sin egen tid og sine egne penger i bytte for kanskje å tjene bedre enn andre og kanskje bli rike. I det sosialdemokratiske nostalgilandet Norge er det bare lottovinnere og folk i regjeringen som har rett til å være millionærer.

Enhver næringsdrivende skulle hatt 200.000 kroner som skattefri inntekt, uten tilbakevirkende kraft. Gründere trenger ikke staten, NAV eller offentlig hjelp – de trenger bare å slippe snyltingen, særlig de første årene av en oppstart, til man faktisk har et reelt overskudd – etter endeløse 16-timersdager og bekymringer. 16-timersdager er for øvrig ikke lov i Norge, unntatt for næringsdrivende som staten skal snylte på.

Staten er i praksis en ren parasitt på næringslivet (og befolkningen), for å opprettholde et bilde av Norge som er borte for 30 år siden. Her fortsetter man med fagforeninger, lønnsoppgjør, 1. mai-feriringer, streiker og annen arbeidernostalgi som på 1970-tallet – mens samfunnet er blitt Saudi-Arabia drevet av folk iført Rolex og Gucci. Det er helt kokko. Hele det norske samfunnet er et fantasifoster. Make-believe.

Så går du med planer om å starte for deg selv og skape arbeidplasser? Ikke gjør det! Den eneste måten å virkelig tjene penger på i Norge, er å leve av det offentlige, slik utallige bedrifter og organisasjoner gjør, og stadig flere kaster seg på. Eller du kan snylte på befolkningen gjennom stadige prisstigninger, slik matvaregigantene gjør, så også de kan få betalt parasitt-avgiftene til det offentlige.

Og glemte jeg å nevne dette? Staten trenger ikke pengene. Det er bare ren faenskap, fordi de kan.