… Ergo , Moernille er ikke en Steen. (Erasmus Montanus)
På 1970-tallet ble vi kjent med begrepet «stockholmsyndromet» da et gissel som ble tatt under et bankran, endte med å forsvare gisseltakeren, som vedkommende kom til å oppfatte som garantist for sin sikkerhet, da hun fryktet at politiet ville angripe og eliminere ham, noe som kunne ha endt med at også hun ble ofret. Denne reaksjonen er et logisk og rasjonelt svar på den menneskelige selvoppholdelsesdriften i en slik situasjon.
USAs president Donald Trumps kunngjøring om at han ville kreve rettferdighet og gjensidighet i vilkårene for internasjonal handel og av byrder land pålegger hverandre i sitt handelssamkvem, skapte et globalt ramaskrik av protester fra regjeringer verden over. De hadde i årtier bygget sin politikk og velstand på utnyttelse av det faktum at de fritt kunne bruke USA som marked, mens de selv stengte amerikanerne ute ved hjelp av tollmurer og skyhøye importavgifter på amerikanske varer.
I Oslo oppdaget man raskt at dette slett ikke ville bli et stort problem for norsk utenrikshandel. Vi har riktignok høye importavgifter på en del amerikanske varer, noe som kan favorisere import av f.eks. biler fra land med lavere kostnadsnivå og levestandard, men i det store og hele er handelen mot USA liten og balansert. Norsk eksport retter seg i hovedsak mot EU, hvor vi gjennom EØS-avtalen har oppnådd full og uhindret tilgang til det indre marked, hvor hovedhensikten er å fjerne enhver hindring i form av toll og avgifter som påvirker den frie flyten av varer, tjenester og kapital.
I denne situasjonen øynet regjeringen Støre en ny mulighet til å slå et slag for sterkere norsk tilknytning til EU, noe som er den fanesaken de ikke tør ta opp i valgkampen av frykt for å tape. Det ville derfor passe dem svært godt om en handelskrig mellom USA og EU også kunne presenteres som en fare for at Norge, ettersom vi i teorien ikke er medlem av EUs tollunion og derfor i teorien ville kunne rammes av beskyttelsestoll fra EUs side. Vi kunne i realiteten ikke det, men ved å konstruere opp en teoretisk mulighet, kunne Støre reise til Brussel med sine mange forhandlere og redde Norge fra Trumps handelskrig i forståelse med EU.
Støre lastet opp flyet med den største og mest topptunge delegasjonen Norge noen gang har sendt utenlands, for å hindre at Norge skulle falle som offer for et ikke-eksisterende problem. Med nærmere 40 mennesker i sitt følge troppet statsminister Støre opp hos Kommisjonens formann Ursula von der Leyen for å overbevise henne om at EØS-avtalen fremdeles gjelder. Som utenriksministeren formulerte det: «EU må begrunne hvorfor de tar EØS-landene inn, mens andre land blir stående på utsiden. Men det skal vi hjelpe dem med.» I den norske delegasjonen som var med Støre i Brussel, var, i tillegg til LO-leder Følsvik, NHO-sjef Ole Erik Almlid og 29 topper fra næringslivet. Alt dette kom i tillegg til alle forhandlerne fra UD og den faste delegasjonen i Brussel.
I Brussel opplevde den norske delegasjonen et antiklimaks. Kommisjonens formann kunne fortelle de mange oppmøtte at EU slett ikke har til hensikt å forkaste EØS-avtalen. «Norge vil alltid være på innsiden av vårt indre marked. Det er viktig for oss», sa hun. Støre var glad for forsikringen, men fremhevet likevel at den ikke var noen garanti. Hva er det han vil ha garantert?
Vi står tilbake med et ubesvart spørsmål. Støre fikk en klar forsikring om at EØS-avtalen står ved lag og at EU ikke har til hensikt å begå selvskading ved å legge hindre i veien for innførsel av olje, gass, aluminium og oppdrettslaks fra Norge. Men det rettferdiggjør ikke Støres bruk av millioner på å sende store deler av norsk næringsliv på noe som kan oppfattes som en unødvendig «gauketur» til Brussel. Han hadde behov for å komme hjem med løsningen på en konflikt som han i Brussel ble fortalt ikke eksisterer.
Det var jo ikke engang en åpen dør å sparke inn – han var allerede på innsiden, ble han fortalt, om enn uten garanti for at han vil forbli der. Den garantien frykter han at han ikke vil få av sine velgere heller. Det er årsaken til at han ikke vil ha EU-debatt under valgkampen, og heller ikke etter. Han frykter for å tape og streber etter å få fremstilt EU som et problem han er den beste til å holde under kontroll. Men har han rett i det? Er det kanskje heller Støre og hans regjering som er et større problem for norsk velferd og næringsliv enn både EU og Trump? Svaret kan ligge i den uforklarlige svekkelsen av norsk valuta som nå rammer økonomien uten at noen ytre forutsetning skulle tilsi det.
Norsk økonomi er blant de sterkeste i verden. Det er ingenting i norsk økonomi som tilsier at ikke krona skulle være en ettertraktet og høyt verdsatt valuta. Likevel sørger finansministeren for å instruere Norges Bank til å føre en pengepolitikk som svekker den, ikke minst i forhold til euro. Vi savner en forklaring på denne politikken som ikke bare er til skade for norske turister, men som skaper voksende prisøkning, inflasjon og økt belastning med inflasjonsbekjempelse hvor hovedbyrden legges på unge barnefamilier med høy boliggjeld. Og dette er en villet politikk som savner en logisk og forståelig grunn. Hvorfor får vi ingen annen forklaring enn politiske floskler?
En iøynefallende forskjell på stockholmsyndromet og oslosyndromet er at mens gisselet i Stockholm kjempet for sin frihet fra en overhengende og direkte trussel, kjemper Støre for å mane frem frigjøring fra en trussel som ikke finnes. I hans forestillingsverden vil den absurde medieforestillingen i Brussel, med ukritisk bruk av penger og ressurser, kunne gi ham nytt mandat til å lede Norge frem mot den garantien han ønsker seg: For at Norge for alltid skal frigjøres fra sin selvvalgte rolle som fri og selvstendig stat. Hva slags logikk er der i dette, og er det et fornuftig alternativ ved høstens valg? Å behandle velgerne som idioter bør ikke være en vinnersak.
Av Per Antonsen
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
