Lise Sørensen 
Når offentlig finansiert satire brukes som våpen for å utdefinere meningsmotstandere, står ikke lenger kampen om ytringsfrihet, men om hvem som får eie virkeligheten.
I dagens Norge finnes det én gruppe du trygt kan demonisere offentlig uten risiko. Du kan kalle dem rasister. Du kan insinuere at de er nazister. Du kan nevne Breivik – og alle forstår hvem du sikter til. Det handler ikke lenger om hva man sier eller gjør. Det handler om hvem man er.
Vi var tre konservative kvinner på hyttetur. Jeg la ut et bilde. Snø, Aperol og vinterklær. Tre hvite kvinner som våget å vise seg frem uten forbehold. Ingen appell. Ingen provokasjon. Vi bare var – og dét i seg selv var nok.
Lite som slår hyttetur med konservative venninner
pic.twitter.com/kUWtyKUNdu
— Lise Sørensen
(@LiseSorensen_) March 15, 2025
En uke senere svarte Abu Hussain – ikke som privatperson, men som fast satiriker i NRK, lønnet av den norske staten. På sin konto på X la han ut et nytt bilde – denne gangen av to kvinner som gjør Hitler-hilsen, plassert over vårt. Ingen tekst. Bare koblingen – tydelig nok i seg selv.
Foto: Skjermdump fra X
Det ble kalt satire. Men det var verken en vits, et poeng eller en kritikk av makt. Det var et signal til dem som forsto: Dette er hvem de er. Dette er hva de står for. En visuell anklage, pakket inn i ironiens form, men uten tvil om budskapet. Når noe kan tolkes som humor, men fungerer som stempling, er det ikke satire. Det er kommunikasjon med dobbel bunn – ladet, men ansvarsfritt.
Like etter kom ordene – ikke fra en anonym konto, men i en NRK-podkast, produsert og publisert med statlig støtte og redaksjonell godkjenning.
«Jeg la ut et bilde av en journalist fra Document.no, den mest kjente rasistbloggen i Norge, favorittbloggen til Anders Behring Breivik.»
Han kalte altså både meg og Document for rasister, og knyttet oss direkte til Breivik – ikke som en løs kommentar, men som en våpenifisert påstand sendt ut fra statskanalen. Når en NRK-profil får fremme slike karakteristikker om en redaksjon som følger presseetiske regler og er medlem av Mediebedriftenes Landsforening, uten at noen stanser det, reagerer eller korrigerer – da er det ikke lenger et enkelt overtramp. Det er systemisk.
Å bli kalt rasist er ikke nok. Du skal takke for det.
Da Dagbladet fulgte opp og spurte om vi – kvinnene på bildet – var nazister, svarte han nei. Men han slapp ikke tak i saken. I stedet flyttet han anklagen over på meg og Document:
«Nei, det mener jeg ikke, men jeg mener at Document.no-journalister er rasister som gjemmer seg bak å være innvandrerkritiske. De bør bare eie det, det hadde jeg respektert.»
Respekt, altså – om vi bare bekrefter det han sier. Som om det er mer aktverdig å være rasist enn å bli urettmessig stemplet som en, og nekte å spille med. I hans univers finnes ingen motforestilling. Bare tilståelse.
Den typen språkbruk er ikke ment å overbevise, men å lukke rommet for debatt. Den som anklages, skal ikke svare. Han skal erkjenne. Hun skal skamme seg. De skal «eie det». Motstand tolkes som bekreftelse – og stillhet som underkastelse.
Guilt by association – og fritak for ansvar
Mens noen dømmes for hva de er mistenkt for å mene, kan andre si hva som helst – så lenge de har de rette merkelappene. Der én side må veie hvert ord, kan den andre opptre med total språklig ansvarsfrihet.
Profiler på høyresiden blir ofte holdt ansvarlig for hva tilfeldige mennesker skriver i et kommentarfelt. Samtidig kan NRK-profil Abu Hussain sammenligne norske kvinner med nazister og terrorister – uten konsekvenser. Ikke fordi språket hans er mildt, men fordi han har riktig status. Riktig bakgrunn. Riktig vern.
Hussain visste hva han gjorde. Han ønsket å diskreditere og utdefinere mennesker han ikke liker, og en kultur han ikke identifiserer seg med. Da motstanden kom, svarte han ikke med refleksjon, men med opptrapping. Flere insinuasjoner. Høyere volum. Så logget han av og forklarte at han «trengte en pause». Han hadde fått hets, sa han.
Ja, han fikk reaksjoner. Det gjør man i offentligheten. Det vet jeg alt om – men jeg bruker det ikke som skjold. Jeg står i det. Han slettet kontoen.
En forvokst pyse i narrens kappe
Satire krever mot. Det er ikke satire å slå nedover og forsvinne når noen svarer. Det er ikke modig å insinuere Breivik-koblinger og deretter trekke seg når overtrampet påpekes. Det er heller ikke «kulturkritikk» å henge ut unge kvinner for å eksistere med feil verdier.
I lørdagens artikkel i Dagbladet fikk han muligheten til å justere. En ny sjanse til å trekke tilbake det mest usaklige, det mest primitive. Men nei. Han gjentok det han allerede hadde sagt:
«De bør bare eie det.»
Og dét sier alt. Ikke bare om ham, men om NRK. For dette handler ikke om én enkelt komiker. Det handler om en institusjon som gir dette plass, mikrofon og tyngde. Det handler om hvilke ytringer som belønnes, og hvilke som knebles. Det handler om hvordan NRK forsøker å regulere Overton-vinduet i samfunnsdebatten. Det handler om kontrollen over narrativet.
Jeg vet hva jeg er. Og jeg vet hva jeg ikke er.
Og dét burde være nok. Men i 2025 er det ikke alltid det.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
