Erling Marthinsen 
Document skrev nettopp om hvordan britiske myndigheter arresterer 12.000 mennesker i året på grunn av ytringer.
Noen ganger må man gå ned på detaljene for å forstå hvordan dette skader enkeltpersoner. Historien om Lucy Connolly er et godt og skremmende eksempel.
Lucy Connolly ble dømt til 31 måneders fengsel for et stygt innlegg på sosiale medier. Behandlingen av henne er et bevis på britenes praksis av et todelt rettssystem som denne gangen rammet en mor som mister kontakten med sin datter og alvorlig syke ektemann.
Journalisten Allison Pearson har selv opplevd britiske myndigheters tyranni, og kan gjenkjenne dette på kroppen. Dette kan man merke når hun skriver om Lucy i en kommentar i The Telegraph.
Lucy er en av de 1500 som ble fengslet for reaksjoner etter Southport-drapene. Hun skrev noe slemt på sosiale medier som ikke nødvendigvis kan forsvares helt. Men en straff på 31 måneder i fengsel er kanskje litt overkill?
Connolly var ikke involvert i opptøyene, men en tweet hun la ut samme dag som Elsie Dot Stancombe, Bebe King og Alice da Silva Aguiar ble drept av Axel Rudakubana, var nok til at hun åtte dager senere ble arrestert og siktet i henhold til paragraf 19 i Public Order Act 1986.
Hun ble anklaget for å ha publisert materiale som hadde til hensikt å oppildne til rasehat.
Det hun skrev, slettet hun etter noen timer, men selvsagt hadde en haug av folk tatt skjermbilde. Og det hun skrev, i sorgen rett etter drapene på tre britiske småjenter, var nok kritikkverdig. Men over to år i fengsel? Dette er hva hun skrev:
«Massedeportasjon nå, sett fyr på alle de jævla hotellene fulle av jævlene for alt jeg bryr meg, mens du er i gang med det, ta den forræderske regjeringen og politikerne med dem. Jeg føler meg fysisk syk når jeg vet hva disse familiene nå må tåle. Hvis det gjør meg rasistisk, får det så være.»
Dette ble skrevet i en følelsesmessig krise for Connoly. For hun hadde selv mistet et barn, og derfor gjorde barnedrapene voldsomt inntrykk på henne.
I 2011 mistet Connollys sin førstefødte, Harry, 19 måneder gammel, som følge av grusom svikt i det offentlige britiske helsevesenet NHS.
Etter flere sykehusbesøk, og etter at Lucy hadde tryglet en barnelege om å legge det apatiske barnet på drypp, tok Connollys Harry med seg hjem og la ham i en barneseng ved siden av sengen sin. Da de våknet klokken fire om morgenen, fant de den livløse kroppen til sin lille sønn.
Deretter fulgte en knusende kamp for å «få rettferdighet for Harry». Selv om rettsmedisineren fant en rekke katastrofale feil fra sykehusets side, ble ikke sykehuset dømt for å ha begått grovt uaktsomt drap, slik Harrys knuste foreldre hadde ønsket. («De legene har sluppet unna med å drepe sønnen min», sa Lucy).
Lucy og ektemannen Ray fikk etter hvert et nytt barn, men Lucy ble så hardt rammet av tapet av sin førstefødte at hun fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Det var den tilstanden Lucy Connolly befant seg i da hun la ut de 51 ordene som skulle ødelegge livet hennes for andre gang, og gjøre henne til den ideelle postergirl for Starmers løfte om å idømme «høyreekstreme kjeltringer» strenge straffer.
Det er også nokså forståelig at hennes tillit til myndighetene var svekket, ettersom NHS i en viss grad hadde forårsaket døden til Lucys førstefødte sønn. Da hun hørte om et massedrap på småjenter i Southport, var det nok til å få henne til å tippe over kanten.
Hennes ektemann var for øvrig en lokal representant for Det konservative parti.
Dette er bakgrunnen for hennes reaksjon etter at tre små jenter ble drept av en unggutt fra Rwanda som var inspirert av islamistiske terrorister.
Lucys kommentar var kanskje kritikkverdig, men var det verdt over to år i fengsel?
Dessuten nektes hun permisjon fra fengselet for å besøke sin datter og holde kontakt med sin ektemann, som er alvorlig syk. Dette er dog tilgjengelig for kriminelle som er dømt for vold og overgrep.
Lucy reagerte bare litt for mye etter drapene i Southport, og slettet meldingen hun hadde skrevet etter noen timer. Ingen ble skadet av Lucys reaksjon.
Hun var ingen rasist. Hun drev en privat barnehage hjemme, hvor hun tok vare på barn som var nigerianske, somaliske, jamaicanske, bangladeshiske, litauiske og polske, i tillegg til hvite, britiske barn. «Det er som de forente nasjoner her inne», skal Lucy ha sagt.
Lucy hadde selv mistet et barn, men dette hjalp henne ikke i rettssalen. Hun hadde diagnosen PTSD, men det ble ignorert. Så nektes hun standard permisjon for å holde kontakten med det overlevende barnet sitt og ektemannen som er alvorlig syk.
Er det dette man kaller et liberalt demokrati?
Storbritannia kalles United Kingdom, eller Great Britain på originalspråket.
Nå er det hverken united eller great. Det blir samtidig stadig mindre britisk, så snart er det ingenting igjen.
Kjøp Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!
