Donald Trumps tolloffensiv har ikke akkurat gjort ham til venn med mangeårige allierte, økonomer eller den libertære, frihandelsorienterte høyresiden.

Men uansett hva Trump-hatende medier mener, er det en viss logikk i Trumps tollkrig. I bunn og grunn er Trumps tollpolitikk et forsøk på å reversere flere tiår med urettferdige handelsforbindelser, særlig med Europa, skriver Joel Kotkin i The Telegraph.

Han ønsker å tvinge EU, hvis handelspolitikk han har kalt «grusom», til å reformere sitt proteksjonistiske system, som innebærer at tollsatsene på amerikanskproduserte biler er fire ganger høyere enn de tilsvarende amerikanske tollsatsene på europeiske biler. Situasjonen er liknende i sektorer som mat, drikkevarer og andre landbruksprodukter. På enkelte områder er amerikanske produkter som selges i Europa, ofte beskattet med 30 prosent eller mer.

Dette vet jo opplyste mennesker. Den norske tollsatsen på landbruksprodukter er langt over ti ganger så høy som de 15 prosent som Trump nå har innført mot varer fra Norge. Men EU reagerer sterkt, og ignorerer totalt sine egne tollmurer.

Som historikeren Michael Lind har påpekt, har toll lenge vært et verktøy i arsenalet til både industriland og utviklingsland. Og det er de fortsatt. I dag innfører EU høye tariffer på elektriske kjøretøy produsert i Kina. Andre land, deriblant den voksende stormakten India, har innført tariffer på 70 til 100 prosent på elbiler fra Kina og andre steder.

Canada innførte nylig en toll på 100 prosent på importerte kinesiske elbiler og en tilleggsavgift på 25 prosent på kinesisk stål og aluminium. Hvor mye har du lest om dette i norske regimemedier? Har dette vært nevnt av NRK?

EU-toppen Ursula von der Leyen kaller tollen Trump innfører, for «et hardt slag for verdensøkonomien». «Vi vil stå sammen, enhet er vår styrke», sier hun. Norske politikere ønsker å knytte Norge til konkursboet EU, helst uten folkeavstemning, ifølge Høyre. Det var ikke nok å gi bort strømmen vår og underkaste oss for de europeiske strømprisene, for å sikre et ras av konkurser og en stadig fattigere befolkning.

USAs tradisjonelle allierte bør innse at den største trusselen mot Vesten ikke er amerikanske tollsatser, men Kinas massive satsing på å dominere verdensmarkedet. Dette har rasert millioner av arbeidsplasser, både i USA og i Europa. Men Solberg-regjeringen valgte å knele for Beijing, i håp om at kinesere fortsatt skulle kjøpe norsk laks.

I tillegg er våre verste fiender våre egne politikere. Det er våre politikere som knuser vår økonomi og ødelegger vår sikkerhet, og dette har vært en evigvarende trend omtrent siden 1970-tallet.

Samtidig kjøper mange nordmenn blindt batteribiler fra kinesiske produsenter ingen hadde hørt om for to år siden. Tysk bilindustri er hardt rammet av EUs sinnssyke idé om at politikere kan bestemme hva slags biler folk skal kjøpe, fordi klima.

I bunn og grunn er Trumps tollpolitikk et forsøk på å reversere flere tiår med urettferdige handelsforbindelser, særlig med Europa. Han ønsker å tvinge EU, hvis handelspolitikk han har kalt «grusom», til å reformere sitt proteksjonistiske system, som innebærer at tollsatsene på amerikanskproduserte biler er fire ganger høyere enn de tilsvarende amerikanske tollsatsene på europeiske biler.

Samtidig krever Trump at europeiske NATO-medlemmer må finansiere sitt eget forsvar. En av årsakene er at USA er nødt til å fokusere mer på Kina. Trump og hans rådgivere ser ikke på Russland som noen reell trussel.

Multinasjonale selskaper og finansmarkeder har lenge ignorert Beijings uttalte mål om å bli den ledende globale supermakten innen 2050. Men det er ingen tvil om at det er Kina som er Vestens største utfordrer.

Vestens handelsulempe i forhold til Beijing strekker seg fra det mest prosaiske til det mest banebrytende. Under pandemien var USA avhengig av Kina, kilden til sykdommen, selv når det gjaldt de mest grunnleggende medisinske forsyningene. «Hvorfor kan ikke den største økonomien i verdenshistorien produsere vattpinner, munnbind og respiratorer i tilstrekkelig mengde?» spurte Lawrence Summers, den tidligere lederen for president Obamas nasjonale økonomiske råd, på sosiale medier 21. mars 2020.

USAs manglende evne til å produsere selv grunnleggende varer har ikke endret seg fundamentalt siden den gang. Trump-fiendtlige medier klager over at selskaper ikke engang kan kjøpe skruer i USA. Så de innser problemet, men klikker i vinkel når Trump forsøker å gjøre noe med dette. At Trump fokuserer på varer som stål, er rent militærstrategisk: I en eventuell krig kan man ikke basere seg på å importere stål fra sin motstander.

Kinas dominerende posisjon og fremgang truer dermed USAs grunnleggende evne til å produsere avanserte militære varer. Dette er en del av den femte generasjons krigføring som Beijing har spesialisert seg på.

Når man først har forstått dette, virker det ganske vanvittig at europeere og briter kritiserer USA samtidig som de fortsetter å lukke øynene for Kina. Storbritannias Keir Starmers forsøk på å smiske med Kina for å «Trump-sikre» sitt eget rike, ser ut til å være veien til stadig større irrelevans, selv om hans Labour-parti kanskje kan dra nytte av det i sitt forsøk på å begrense ytringsfriheten fra sensurmestrene i Beijing.

Trumps ønsker er ikke revolusjonære. Han vil skape arbeidsplasser og produksjon i USA ved å tvinge bedrifter til å produsere i USA. EU og Norge gjør det motsatte: EUs klimapolitikk sender arbeidsplassene og eierandelene ut av landet. Det samme gjelder Norge, og vår skattepolitikk får milliardærene til å flykte til Sveits. Norske eiere betaler mer skatt enn utenlandske spekulanter.

Trumps politikk viser tegn til å fungere. Blackrock har sluttet med å fokusere på woke-tull som DEI (mangfold, utfallslikhet og inkludering) og ESG (miljø, sosialt, styring). Utenlandske produsenter flytter fabrikker til USA, hvor de belønnes med lave skatter og null toll.

I stedet for å raljere, må europeiske, britiske og kanadiske politiske ledere presse på for forhandlinger som tar sikte på å utjevne tollbarrierer og se etter måter å bygge opp en styrket økonomisk og sikkerhetspolitisk allianse på. Trump er tross alt en engasjert forhandlingsleder, og kanskje kan han overtales til å senke kravene sine og gi land, inkludert sitt eget, tid til å tilpasse seg.

Trump er helt sikkert villig til å rekalibrere forholdet. Men det blir ikke aktuelt med en retur til en verden hvor amerikanske arbeidere finansierer forsvaret til europeere som koser seg som evige pensjonister på ferie. EU, Norge og Storbritannia må snart innse at uten et sterkt bånd til USA, vil de sannsynligvis bli redusert til lite annet enn kinesiske vasallstater.

Kjøp Hans Rustads nye bok om Trump her!