Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) er til stede under et toppmøte i Paris den 27. mars 2025, der temaet er krigen i Ukraina og sikkerhetssituasjonen i Europa. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.
Maktforskyvningen fra demokratisk valgte institusjoner til overnasjonale organer er et av de mest ødeleggende utviklingstrekkene i vår tid. Et snikende, byråkratisk kupp der folkets vilje systematisk overstyres av teknokrater i Brussel og Strasbourg.
Gjennom flere tiår har vi sakte, nesten ubemerket, sett hvordan beslutningsmakt er blitt flyttet fra parlamenter og nasjonale regjeringer til fjerne byråkratier og domstoler som ikke står direkte til ansvar overfor velgerne. Demokratiet er i ferd med å bli avviklet av krefter som forakter nasjonale grenser og folkelig innflytelse.
Nasjonalstaten – demokratiets naturlige rammeverk – er under systematisk press fra to mektige fronter: juridisk aktivisme og økonomisk innblanding. I sentrum står Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og EU-systemet.
Men heldigvis finnes det måter å bryte deres makt på.
Muligheten for å bryte menneskerettighetskonvensjonen
Jusprofessor Mads Bryde Andersen har nylig pekt på en måte å gjenvinne demokratisk kontroll over rettsaktivismen på. Danmark kan lovlig si opp Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og deretter gjeninntre med spesifikke forbehold.
Dette er en konkret handlingsmulighet basert på konvensjonens egen tekst. Artikkel 58 åpner for oppsigelse med seks måneders varsel, og artikkel 57 gir uttrykkelig adgang til å ta forbehold mot spesifikke bestemmelser.
Hvorfor er dette nødvendig?
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har gjennom aktivistiske tolkninger skapt en rettspraksis som hindrer Danmark i å utvise kriminelle utlendinger. Disse tolkningene har gitt konvensjonen et innhold som ingen kunne forutse da Danmark ratifiserte den i 1953.
Domstolen har dermed kapret et politikkområde som burde tilhøre demokratisk valgte politikere, ikke fjerne dommere. Som Bryde Andersen uttrykker det: «Det har aldri vært Europarådets intensjon å frata medlemslandene demokratisk suverenitet, slik det faktisk har skjedd på innvandringsfeltet med EU-domstolens tolkninger.»
NGO-ers forsøk på å undergrave nasjonalstater gjennom EU-finansiering
I tillegg til denne juridiske maktovertagelsen har Frank Furedi, direktør for den EU-kritiske tenketanken MCC Brussels, avdekket en annen, mer skjult mekanisme. EU kanaliserer millioner av euro til frivillige organisasjoner med det uttrykkelige formål å undergrave nasjonale regjeringer.
Det sivile samfunn er noe av det fineste vi har i vår demokratiske kultur. Man skulle tro at frivillige organisasjoner – som per definisjon er aktører i det sivile samfunn – ville være et uttrykk for en sunn demokratisk kultur. Men de er blitt det motsatte. I dag er mange frivillige organisasjoner blitt så upopulære at de bare kan overleve med støtte fra byråkratier som EU.
Konkret har EU gitt 41 millioner euro til frivillige organisasjoner i Ungarn og 38 millioner euro i Polen gjennom CERV-programmet. Dette er ikke uskyldige midler til mennesker i nød, men propagandamidler til organisasjoner som saboterer demokratisk valgte regjeringer.
Furedi viser at dette «EU-NGO-propagandakomplekset» har spunnet sitt intrikate nett siden 1980-tallet, da hensikten var å «kurere» de østeuropeiske landene for deres «tilbøyelighet til nasjonalisme» etter Sovjetunionens fall. Med andre ord: De EU-støttede NGO-ene er tuftet på en bevisst strategi for å svekke nasjonalstaten.
Konsekvensen er en parallell maktstruktur som undergraver demokratiske beslutningsprosesser uten offentlig debatt. Når EU-kommisjonen finansierer aktører som arbeider for å omstyrte nasjonalstatlige demokratier innenfra, står vi overfor et grunnleggende demokratisk problem.
Det må et sjokk til for å gjenopprette demokratisk kontroll
Den juridiske uthulingen gjennom rettsaktivisme og den økonomiske undergravingen gjennom støtte fra frivillige organisasjoner, er to sider av samme sak. Begge prosessene flytter makt fra folkevalgte forsamlinger til ikke-demokratiske institusjoner.
Veien til å frigjøre demokratiet fra dette dobbelte fangenskapet, er tosidig: juridiske mottiltak, som Bryde Andersens forslag om å gjeninntre i EMD med forbehold, og en målrettet kutting av navlestrengen på millioner av euro som holder de antinasjonale NGO-ene kunstig i live.
Over hele Europa ser vi også at befolkningen i økende grad avviser at beslutningsmakten flyttes bort fra folkevalgte forsamlinger.
Men de europeiske lederne sitter fast i en ideologisk tvangstrøye og trenger et sjokk som det Vance ga dem i München. Ellers kommer det aldri til å skje noe. Mette Frederiksen innrømmer at hun er enig med USAs visepresident J.D. Vance i at masseinnvandring er katastrofalt.
Bedre sent enn aldri, kan man si. Men handling må følge ord.
Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.
