www.aamund.dk
Det er tid for fest. De glade dagene fra Vietnam-demonstrasjonene vendte tilbake i helgen, da mer enn tusen «progressive» holdt asfaltball foran den amerikanske ambassaden med sang, taler, slagord og for å vise den store Satan vår inderlige kjærlighet til det grønlandske folk. Tidligere var Grønland bare noe som svakt dukket opp i den danske bevisstheten da dronning Margrethe sendte sine varmeste hilsener til det grønlandske folk på nyttårsaften. Kanskje kan vi holde kjærligheten til grønlenderne ved like frem til sommeren, når Tour de France starter og danske hjerter bare har plass til Vingegaard.
Grønlandshetsen i mediene og blant politikerne nådde sitt foreløpige klimaks i slutten av mars, da visepresident Vance nok en gang vred om kniven ved å uttale at Danmark ikke er en god alliert og har tatt dårlig vare på Grønland. Nok en gang lød det rasende rop fra medier og politikere, som alltid med henvisning til de falne danske soldatene som på usmakelig og pinlig vis nok en gang ble brukt som avlatsbrev for å viske ut de triste fakta om at Danmark i løpet av de siste 50 årene gradvis har bygget ned sitt forsvar, og at vi har forsømt å utvikle Grønland strukturelt, økonomisk og samfunnsmessig.
Det hele begynte så godt. I 1953 ble imperier oppløst, kolonier ble avviklet, og frihetsbevegelser vokste frem. Danmark gikk i spissen og endret Grønlands status fra koloni til dansk amt med den nye grunnloven samme år. Nå er amtene borte, og i dag vil vi kalle Grønlands endrede status for en storkommune med de samme rettigheter og privilegier som andre danske kommuner. Med den nye strukturen for Grønland var intensjonen å integrere den nye kommunen fullt ut i resten av samfunnet, uavhengig av den lange avstanden. Grønland skulle utvikles til en moderne region parallelt med resten av Danmark. Det ble imidlertid bare snakk. Politikerne valgte å investere rikets ressurser i det danske økonomiske mirakelet som skjøt fart på 1950-tallet, og den påfølgende velferdsstaten.
I stedet for å integrere den grønlandske kommunen fullt ut, ga politikerne etter for ekstreme bevegelser som krevde frihet for den store øya. Dette førte til hjemmestyreloven i 1979, Grønlands utmelding av EU i 1982 og selvstyreloven i 2009. Uten å spørre danskene i en folkeavstemning om vi syntes det var rettferdig at én prosent av den danske befolkningen kunne stemme for å annektere 98 prosent av Danmarks territorium, ble denne voldtekten av Moder Danmark en realitet gjennom et simpelt parlamentarisk flertall. Representativt demokrati i arbeid.
Danske politikere er ikke interessert i hva som skjer sør for Kruså, med mindre det er for å spørre hva andre mener om oss. Vi kunne ha lært mye av hvordan andre moderne demokratier håndterer sin urbefolkning. I Australia bor det 500.000 aboriginer, et nomadisk jeger- og samlerfolk. Aboriginene er statsborgere, men har spesielle rettigheter og privilegier som gjør at de kan leve som de naturlige menneskene de er. New Zealand er hjemsted for 900.000 maorier, et polynesisk stammefolk som utgjør urbefolkningen, for tiden konsentrert i den nordligste delen av landet. Maoriene er bedre integrert i den øvrige befolkningen enn aboriginene, men er anerkjent av myndighetene som et eget kulturfolk med visse særrettigheter.
I tillegg til 65.000 inuitter bor det også 635.000 metis-indianere i Canada, som i realiteten er en etnisk blanding av landets opprinnelige indianske befolkning og hvite nybyggere fra Europa. Metis er kanadiske statsborgere, men er anerkjent som et eget kulturfolk, og parlamentet har gitt dem visse privilegier og jakt- og fiskerettigheter. Det finnes metisindianere i alle de kanadiske provinsene, men de fleste bor i provinsene Manitoba og Alberta. Inspirert av Grønlands nye status som et fylke i det danske riket i 1953, anerkjente den amerikanske regjeringen Hawaii og dets 500.000 polynesiske innbyggere som USAs 50. stat i 1958. I dag er de 640.000 innfødte hawaiianerne uten tvil den mest integrerte urbefolkningen, og de er sysselsatt i næringslivet, offentlig sektor og ikke minst i lokal og nasjonal politikk.
Historien viser oss at det er mulig å gi plass til og ta vare på en urbefolkningsgruppe innenfor rammene av et nasjonalt fellesskap uten å splitte fellesskapet ved å gi etter for krav om selvstendig statsdannelse for etniske minoriteter. Danmark har derimot begått en stor bommert ved å love de 50.000 grønlenderne, som tilsvarer befolkningen i Silkeborg, retten til å løsrive seg fra det danske kongeriket hvis det passer dem. Grønland er et samfunn på understøttelse, og det vil det være i minst 10–15 år til, uansett hvor mye som investeres i økonomi, utdanning og infrastruktur. Grønland ligger hjelpeløst ubevoktet, uten militært forsvar, og er dermed USAs største mareritt: et arktisk Cuba kontrollert av fiendtlige makter.
President Trump er godt klar over at en amerikansk overtakelse av Grønland ikke er mulig, men han har til hensikt å bruke sine harde provokasjoner til å sikre Grønlands faste forankring i de vestlige demokratiene. Ved å sette Grønland på utskytningsrampen, har danske politikere lagt en felle for seg selv, og nå sitter vi fast: Grønlenderne bestemmer selv om de vil være en selvstendig nasjon, men Danmark har myndighet til å føre utenrikspolitikk. Med andre ord: et komplett kaos. Selvstyreloven ble vedtatt med simpelt flertall i Folketinget, og derfor bør et folketingsflertall oppheve den og gjøre Grønland til en dansk kommune igjen, slik det var meningen i 1953.
I stedet for å sutre som en gjeng piskede aper som passivt tvinges til å spille det spillet Trump har satt i gang, burde Mette Frederiksen ta initiativet og legge frem en plan for den amerikanske regjeringen som sikrer Grønlands sikkerhet, utvikling og forankring i det vestlige demokratiet. Vi kunne tilby USA et bidrag på 1 milliard dollar per år for å styrke forsvaret av Grønlands territorium til lands, til vanns og i luften. Det vil ikke dekke hele regningen, men det vil være et konstruktivt bidrag til felles sikkerhet. Tilby amerikanerne kontrakter på kommersielle vilkår for utvinning av mineraler og energi, og foreslå et samarbeid med USA om utvikling av Grønlands økonomi og infrastruktur. Ikke som en tåkete politisk intensjonserklæring, men i form av et gjennomarbeidet konkret forslag. Trump liker en god avtale, og han vil med glede akseptere den.
Det blir slutten på krisen, og vi kan kanskje se frem til en ny demonstrasjon med tusenvis av mennesker foran den amerikanske ambassaden. Denne gangen med nye, friske skilt: YANKEE COME HOME!
30. mars 2025
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!
