Norge har lenge vært kjent for sitt fredsarbeid og rollen som internasjonal megler. Dette har vært en del av vår nasjonale stolthet, og vi har høstet respekt for evnen til å være nøytrale, humanitære og løsningsorienterte i vanskelige konflikter. Men i møte med dagens situasjon i Midtøsten, og spesielt konflikten mellom Israel og Hamas, er det på tide å stille spørsmålet: Når glir idealismen over i farlig naivitet?

7. oktober – et brutalt vendepunkt

Angrepet fra Hamas den 7. oktober 2023 var ikke bare et terrorangrep – det var et historisk sjokk. Brutaliteten, kaldblodigheten og målrettingen av sivile mål, inkludert barn og eldre, overskred alt vi tidligere har sett. Over 1200 mennesker drept, flere hundre tatt som gisler – og alt dette feiret av enkelte som «motstand».

Dette var ikke et uttrykk for undertrykt frustrasjon. Det var et kynisk, demonisk angrep uten et snev av moralsk rettferdighet. Det er da også forståelig at Israel svarte kraftig, med mål om å utslette Hamas som maktfaktor. Selv om dette har ført til store lidelser for befolkningen i Gaza, må årsaken aldri glemmes.

En bistandspolitikk uten styring

Norge er blant verdens største bistandsytere per capita – noe vi ofte er stolte av. Men hvordan kan vi forsvare at milliarder av kroner over tid har gått til et regime som i praksis er kontrollert av en terrororganisasjon? Har vi ingen krav til hvem som forvalter hjelpen, hvordan pengene brukes eller hva som undervises i skolene?

Barn i Gaza vokser opp med lærebøker som fornekter Israels eksistens. De indoktrineres i hat, og samtidig brukes de som skjold av Hamas i militære konflikter. Dette vet vi, og likevel fortsetter pengestrømmen. Det er et svik, både mot Israel og mot det palestinske folk, som fortjener frihet fra både okkupasjon og undertrykkelse.

Dialog med ekstremister

At norske myndigheter har samtaler med Taliban i Afghanistan – en gruppe som fratar kvinner alle rettigheter, steiner homofile og styrer gjennom religiøst tyranni – burde i seg selv vekke kraftige reaksjoner. Det gjør det ikke. Det begrunnes i stedet med at man «må snakke med alle parter».

Men må man virkelig det?

Når utenriksminister Espen Barth Eide i tillegg fører dialog med Houthi-militsen i Jemen, en gruppe som angriper internasjonal skipsfart og mottar støtte fra Iran, begynner bildet å bli mørkt. Vi fremstår ikke lenger som brobyggere, men som naive sponsorer av ekstremisme.

Norge og Palestina – en selektiv solidaritet

Norge har lenge vært ivrige støttespillere for anerkjennelsen av Palestina som egen stat. Problemet er ikke tanken om en palestinsk stat, men hvem som skal bygge den. En stat bygget på hat, kontrollert av Hamas og ideologisk influert av Iran er ikke en vei mot fred. Det er en vei mot mer konflikt, mer lidelse og mer ustabilitet.

Å anerkjenne Palestina uten krav til demokrati, nedrustning og menneskerettigheter, er som å vanne et giftig tre og håpe at fruktene blir spiselige.

En løsningsorientert konklusjon

Så hva er løsningen?

1. Ingen anerkjennelse av en palestinsk stat før Hamas er borte som maktfaktor. Dette er en forutsetning for enhver fredelig fremtid.
2. Stans all direkte bistand til områder styrt av ekstremistiske grupper. Pengene må kanaliseres gjennom kontrollerbare og nøytrale aktører.
3. Revurder dialogen med ekstremister. Å samtale med ulver og tro de blir sauer er ikke diplomatisk kløkt, det er livsfarlig ønsketenkning.
4. Støtt moderate krefter i Midtøsten. Både blant palestinere og israelere finnes stemmer for forsoning og samliv. Disse må styrkes, ikke marginaliseres.

Vi må tørre å stille spørsmål ved vårt eget lands politikk – også når den er godt ment. For noen ganger fører de beste intensjoner til de verste konsekvenser.

Fred er målet. Men uten ærlighet, mot og realisme vil vi aldri nå dit.