Yan Friis 
Artikkelforfatteren på sin første flytur, nesten 16 år, sommeren 1968. Det var propellfly, og mye mindre flyterminaler enn nå. Men koselige kunne de ikke beskyldes for å være. Foto: Privat
Går det an å like seg i en flyterminal, dette arkitektoniske monsteret av glass og nerver, blant hastende mennesker som man aldri kommer til å se igjen?
Allerede i drosjen frykter man køene, disse motbydelige, saktegående blokkeringen av portalene som man må gjennom. I kø ved innsjekkingsskranken. I kø i taxfree-marerittene. I kø på vei til passkontrollen. I kø i passkontrollen hvor det automatiske systemet som vanlig ikke virker, selv om du husket å ta av deg brillene denne gangen. Sittende i kø mens du venter på boarding-signalet og ergrer deg over de som står der borte ved boarding-skranken og henger, og stiller den travle flydamen (eller mannen) hemmelige spørsmål, sikkert i forsøk på å sikre seg fordeler, benplass, kanskje til og med et business-sete, noe du ikke unner noen, særlig ikke hvis du skal sitte på business selv.
Og der ga de boarding-signalet, og alle var på bena øyeblikkelig, også riff-raffet som har de dårligste plassene, de ved toalettene. Hvorfor spretter de opp? DERE SKAL SIST OM BORD! Hvorfor står ingen med ropert og informerer dem om det. Så ville boarding-køen vært litt lettere å håndtere. Og hvorfor er det boarding når man bare kommer noen skritt inn i korridoren, så må man vente fordi ryddegjengen ikke er ferdig. Snakker ikke boardingfolket og ryddefolket med hverandre? Og sannelig er det kø i flyet også.
Men det var flyterminalene dette skulle handle om. De er jo stort sett ganske like over hele verden, like ukoselige. Man slentrer på måfå rundt i gigantiske komplekser av butikker og skranker og barer og rullebånd og toaletter og endeløse korridorer med lysskilt som peker mot gate ditt og gate datt. Alt gjort så ukoselig at det ikke finnes et hjørne noe sted som du orker å bebo i mer enn fem minutter. Alt er så taust også, ingen snatrende stemmer som roper opp avganger, slik de gjorde den gang flyene hadde propell. Nei, nå er det taust og hemmelig, og man må holde øye med monitorene.
Reisende på Oslo lufthavn Gardermoen. Foto: Javad Parsa / NTB
Flyplasser har mange barer. Der kan man ofte overvære verdensmestrene i patetisk utfolde seg. Finnes det noe mer patetisk enn menn som forsøker å sjekke opp damer i flyplassbarer? Hallo? Flyet ditt går om en halv time!
Finnes det drinker som smaker flatere enn dem man hiver innpå før man boarder flyet hjem? Er det ikke rart hvor forskjellige drinken på utreise smaker fra drinken på hjemreise.
Ta en kikk i terminal-pubene. Det finnes mange av dem verden over. Vinner man venner over en halvliter der? Absolutt ikke. Der sitter hver og én alene med sin øl og holder blikket lavt og nakken krum, mens de vokter på håndbagasjen og forsikrer seg om at lommeboken er på plass med stjålne håndbevegelser.
Noe annet som ikke funker på flyplass, er utfordrende litteratur, også kalt verdenslitteratur. Jeg kan ikke tenke meg et mer malplassert sted å gyve løs på Kafkas «Slottet». Flyplasser er for tegneserier og kriminalromaner (med mye action).
Finnes det forretninger i hvilke man kjøper mer desperate (og kostbare) presanger? Finnes det toalettseter man kvier seg mer for å plassere akterspeilet på? Finnes det noe annet sted i verden hvor til og med pertentlige gamle damer legger igjen manerene hjemme og plasserer føttene i hvilestolene uten å ta av seg skoene?
Og lyset. Lyset i all verdens flyterminaler! Dette halvdimme, helskingrende, ekle lyset som tærer blikket i filler når man er så uheldig å måtte vente fem timer på neste fly. Det får svetten til å piple. Det får menneskene til å ligne dødninger ute på perm. Det er like før de begynner å røke igjen også.
Man skal ikke ha det koselig på flyterminaler. Man skal lide. Man skal være kvalm. Man skal være for godt eller for tynt kledd (alt etter hvor man kommer fra). Man skal vandre kilometer på kilometer, korridor opp og korridor ned, på leting etter gate’n, en tralle eller rett og slett noe som kan få tiden til å gå. Og knærne blir ømme og føttene trange, og hele den fordømte tiden sleper du på all den helvetes håndbagasjen (og hvorfor kjøper du tunge ting som det ikke er plass til i trillekofferten, og som nå er stappet i en rekke plastposer som du forsøker å balansere på trillekofferten, men som sklir dinglende ut på siden HELE TIDEN!).
Mennesker overalt. Men ikke ett vennlig blikk. Man styrer unna hverandre. Man ser en annen vei. Man vedkommer hverandre ikke med en slik intens selvfølgelighet at hjertesvake ville segnet om hvis noen spurte dem hva klokka er. Riktignok forsøker man å fremstå som en verdensmann om man oppnår blikkontakt med en svært søt ung dame (som det er påfallende mange av på flyplasser, jeg må si det), som ikke gjengjelder blikket med et smil, men med et avvisende svepeslag av et blikk som er på grensen til dødelig. Ikke lett å fremstå som i sitt reisevante og mandige ess da. Man setter i stedet opp farten og håper at de årvåkne sikkerhetsvaktene så en annen vei.
Lange køer på Bangkoks hovedflyplass, Suvarnabhumi international airport. Foto: Apichart Weerawong / AP / NTB
Det er forresten påfallende hvor mange av båsene på flyplasstoalettene som er opptatt av herrer som må bæsje. Virkelig. Er det nødvendig å avskyeliggjøre oppholdet i terminalbygningen ytterligere for oss andre. Har dere ikke do hjemme? Eller er de doene så fæle at dere holder igjen avskyelighetene til dere kommer på flyplassdoen? Hva er det med dere?
Likevel. For meg er flyterminaler det hyggeligste sted på jord. Når jeg er på utreise, vel å merke. Og det er selvfølgelig et viktig poeng. Det understreker også hvor subjektive våre sympatier og antipatier er bygget opp. Flyterminalene i seg selv, altså objektivt sett, er nitriste, fæle, lammende grusomme. Tegnet av arkitekter som må ha gått på ett eller annet, og innredet av mennesker med klare sado-masochistiske trekk.
Men når man skal av sted. Helst langt. Da forvandles dette redselskabinettet av stål, glass og betong til en utskytningsrampe mot eventyret, et sitrende skall av forventninger, et paradis som holder alle muligheter åpne.
Lyset, den underlig summende lyden av travle mennesker, de stumme mumiene som glor på tv-monitorene, det numne fraværet av menneskelig varme og vennlighet, myriadene av unge, vanvittig vakre kvinner av alle raser og nasjonaliteter som jeg aldri kommer til å veksle to ord eller et halvt kjærtegn med, de håpløst glorete forretningene med sine elendige luksusgjenstander, de kjempeukoselige barene og spisestedene. Jeg suger disse lutrende lidelsene inn med bankende hjerte: Jeg er på vei!
Og det er nettopp hva reiser dreier seg om. Ikke ankomst. Ikke hjemkomst. Men det tumlende vektløse øyeblikket da du egentlig ikke er noen steder. Bare på vei.
Et av mange høydepunkter er stresset når du omsider er fremme og skal gjennom passkontrollen. Hvor enn i verden du havner, er passkontrollen alltid underbemannet. Og akkurat når du tror du har funnet den korteste køen, åpner de en ny luke. Det er velsignet frustrerende alltid å havne i den verste køen. Selv når alt tegner til å bli en rask joggetur forbi den morske kontrolløren, dukker det opp en langreist type med flakkende blikk, som ikke har passet i orden. Og så står vi der. Og det kan ta tid.
Når man vakler ut i friluft, helst tropisk, etter et halvt liv i flyterminaler og fly, skal man være så himmelsk utslitt og svimmel at man går på det gamle «Hei, mister! Taxi?»-trikset og blir rundlurt av piratsjåfører i bulkete rustkjerrer. Det er fullkomment. Jeg gir til og med driks.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.
