Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum snakker i telefonen på vei til NRK-studio på Marienlyst etter å ha brutt regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet den 30. januar 2025. Foto: Cornelius Poppe / NTB.
Høyre og Venstres ekstreme EU-propaganda, angivelig for å berge Norge og Europa mot «uhyret» Donald Trump, fører Norge inn i nok en EU-valgkamp med EU-medlemskap som en hovedsak. Senterpartiet kaster seg gladelig inn i krigen, takker Vårherre for redningen og garanterer at en norsk inngang i unionen blir over partiets lik.
Høyre mener sågar at en folkeavstemning ikke er nødvendig å gjennomføre; folket skal ikke få anledning til å ta stilling til saken denne gangen. Den skal avgjøres eksklusivt i Stortinget, og helst uten to tredjedelers flertall, mener partiet. Og Venstre er enig. Partiene vil inn, koste hva det koste vil, for å gjøre EU og Norge sterkere mot stadige angrep fra Donald Trumps USA. Så løgnaktig, søkt og bisarr ser den politiske virkeligheten i Norge ut akkurat nå.
Gavepakke til Sp
Senterpartiet jubler selvsagt for første gang på lang tid. Etter tiden i regjering med Arbeiderpartiet, som skulle bli tre og et halvt års helvete med EU-overkjøring daglig for Sp, kan partiet endelig smile.
Nå kan Sp kjøre sin egen politikk igjen, som for eksempel å kreve fjerning av helseforetakene, og på toppen har de fått forært EU-spørsmålet i fanget av Høyre og Venstre. Det er nesten ikke til å tro – så flaks kan nesten ikke et parti ha som nærmest befant seg på sotteseng for bare kort tid siden. Men skitt au, Trygve Slagsvold Vedum og hans kumpaner tar den flaksen de får, fortjent eller ikke.
Når det er sagt: Sp er bare til å stole på i få saker; det er at de er bøndenes og småbrukernes forlengede arm og inntektsgarantist. Dernest er Sp skeptisk til virkemidlene i det grønne skiftet som angår landbruket. Og så er partiet klippefast imot norsk medlemskap i EU, og vil på toppen av det hele skrote EØS-avtalen.
Fløyene møtes
Her – i EU-saken – møter partiet de to såkalte ytterfløyer i norsk politikk: Rødt (raddisene/pseudo-kommunistene) og utrolig nok dem på stikk motsatt side (ifølge språksvake raddiser og mainstream), det såkalte ytre høyre – Norgesdemokratene (ND), Konservativt (K) og Andre.
Parti-ytterpunktene som ellers er uenige om absolutt alt, er altså ganske så samkjørt i EU-saken, om enn på litt forskjellig grunnlag.
FrP imot – enn så lenge
Også Fremskrittspartiet sier seg EU-skeptisk, men det varer trolig akkurat så lenge partiet ikke vurderer å gå i regjering med Høyre. Straks et slikt ekteskap er forestående, legges EU-motstanden langt ned i ryggsekken.
Så selv om partiet er motstander av EU-medlemskap nå, trenger ikke Listhaugs parti være det i regjeringsposisjon. Det så vi sist da vi ga bort vannkraften, bygde eksportkablene og gikk inn i Acer – med FrPs stemmer, så vel i regjering som på Stortinget.
Et mareritt for Ap
For Ap er et nytt EU-valg ingen god nyhet, de siste gode meningsmålingene til tross. Her er ledelsen sterkt for, mens tradisjonelt er minst en tredjedel av partiets potensielle velgere motstandere av EU-medlemskap.
Nok et EU-valg vil bare kunne synliggjøre splittelsen i partiet og de skarpe motsetningene mot nei-fløyen, representert ved Trond Giske – og denne gangen fra stortingssalen. Et skrekkscenario for ja-folket med Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide i spissen – og alle deres lydige, de såkalte nikkerne i Ap.
Close race
Skal en regne opp ståa – for og imot EU i øyeblikket og frem mot valget – så ser den noenlunde slik ut:
Rødt kan få fem prosent pluss/minus ved valget, godt over sperregrensen, mens SV kaprer rundt ni–ti prosent. Sp kan etter en god valgkamp i gammel mot EU-ånd få tilbake noe av det partiet tapte under Ap’s jernhæl og ende på ti prosent de også. FrP, som enn så lenge stiller seg på nei-sida, kan fort få over tjue prosent og endatil tjuefem – om vinden blåser deres vei.
Alt her ser vi at nei-siden kan få et sted mellom førti og femti (optimalt og lite sannsynlig i øyeblikket), vel å merke uten at Arbeiderpartiets EU-motstandere (ca. 30 prosent av partiets velgere, men obs for gamle målinger) og Andre (ca. fem prosent i alt, og EU-motstandere hele bunten) er tatt med. Men denne gruppen er nesten uten stortingsrepresentasjon når vi ser bort fra Trond Giske og noen «slengere».
Hverken Norgesdemokratene eller Konservativt – og ganske sikkert ikke et splittet INP – har noen sjanse til å få stortingsrepresentasjon uten at de går sammen i en form for listesamarbeid, noe som ikke virker sannsynlig. Når det faktisk er slik at det fremdeles er flertall i Norge mot EU-medlemskap, og nei-partiene Konservativt og Norgesdemokratene ikke klarer eller evner å samarbeide til folkets beste, mener jeg de har sviktet sin oppgave.
Det er et sannsynlig flertall for EU i Stortinget, og ganske stort dersom Ap gjør et godt valg. Men det er fremdeles et flertall mot EU i folket. Ap har sagt at partiet ikke ønsker ny EU-kamp, og i alle fall krever folkeavstemning for at en inngang i unionen kan skje. Men med Høyre ved roret trengs altså ikke dét.
Bare hør, som Erna Solberg sa det da hun ble spurt om saken: Folket vil basere sitt svar og sin stemme på følelser, og det kan vi ikke ha.
OK. Da svarer jeg Erna Solberg på direkten: Har du ingen nasjonale følelser, Erna, så får du komme deg hjem til Bergen og opprette din egen EU-republikk der.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
