Russlands og Ukrainas skjebner har vært uløselig knyttet sammen i århundrer, men de siste tiårene har konflikten eskalert til et geopolitisk oppgjør med globale konsekvenser. Fra historiske røtter i Kyiv-riket til stormaktsrivalisering mellom Russland og Vesten, har krigen i Ukraina utviklet seg til en skjebnesvanger kamp om territorium, sikkerhet og verdensorden.
Russlands og Ukrainas skjebner har vært vevd sammen siden middelalderen, da Kyiv-riket – grunnlagt av nordiske vikinger på 800-tallet – oppsto som den første østslaviske staten. Kiev-riket, kristnet på Krim, regnes som «Russlands moderjord». Gjennom århundrene vokste Moskva-fyrstedømmet frem og tok over hegemoniet etter Kyivs storhetstid.
Kyiv og Moskva deler altså felles røtter, men ulike historiske veivalg har skapt to nasjoner. I vest ble deler av dagens Ukraina styrt av Polen og Østerrike-Ungarn, mens de sentrale og østlige områdene etter hvert havnet under det russiske tsardømmet. Allerede på 1600-tallet søkte kosakkene beskyttelse under tsaren, og i 1654 ble det inngått en union som knyttet det sentrale Ukraina til Russland. De sørlige områdene langs Svartehavet hadde frem til 1900-tallet liten tilknytning til Ukraina – disse kystregionene var en integrert del av Russland frem til de av Lenin i 1920-årene administrativt ble overført til den ukrainske sovjetrepublikken.
Slik ble et kunstig skille trukket: Etter Sovjetunionens dannelse fantes det plutselig en indre grense som adskilte russisktalende Sør- og Øst-Ukraina fra moderlandet. Vest-Ukraina fulgte en annen kurs. Dette området – på størrelse med Nord-Norge – ble i århundrer delt mellom skiftende imperier og nasjonalstater: Polen-Litauen, Habsburg-monarkiet, det russiske imperiet. Befolkningen i Galicia, Volhynia og andre vestukrainske regioner var ofte undertrykt av fremmede herskere, noe som ga grobunn for en sterk nasjonalisme. På 1800-tallet våknet en ukrainsk nasjonal bevissthet, inspirert utenfra særlig fra Wien og Budapest. Egen stat fikk de imidlertid ikke før i det 20. århundret, til tross for kortvarige uavhengighetsforsøk i kjølvannet av revolusjonen i 1917 og Første verdenskrig. Vestukrainerne forble under andre lands styre mellom krigene, noe som næret hat mot både de polske, rumenske og sovjetiske myndighetene.
Andre verdenskrig ble et blodig kapittel i denne historien. I vest ønsket radikale ukrainske nasjonalister etnisk renhet og en egen stat, og under ledelse av Stepan Bandera allierte Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) seg med Hitlers Tyskland i håp om støtte. Banderas styrker (UPA) deltok i omfattende pogromer og massakrer. I Lviv sommeren 1941 ble rundt ti tusen jøder drept på få dager av ukrainsk milits i samarbeid med tyske Einsatz-grupper. I 1943–44 kulminerte det i et folkemord på polakker i Volhynia og Galizia, der om lag 120 000 polske sivile ble slaktet ned.
Banderas milits tok også del i nedslaktingen av jødene ved Babij Jar ved Kyiv, hvor titusener ble skutt og kastet i massegraver. Selv nazistene skal ha reagert på brutaliteten i vestukrainernes voldskampanje. Etter krigen ble Vest-Ukraina innlemmet i Sovjetunionen – «endelig ydmykelse» for banderistene, som svarte med geriljakrig mot sovjetmakten til utpå 1950-tallet. Arven fra denne tiden preger fremdeles Ukrainas vestlige nasjonalister. Stepan Bandera ble sågar utnevnt til «offisiell nasjonalhelt» i 2010 av Ukrainas daværende president, noe som viser at russofobien og dyrkingen av det ultranasjonalistiske arvesølvet lever videre.
Sovjetunionens periode brakte nye omveltninger. Etter Stalins død i 1953 grep Nikita Khrusjtsjov makten i Moskva. For å styrke sin stilling innad i partiet og vinne støtte fra den mektige ukrainske partiorganisasjonen, kom Khrusjtsjov på en idé: han ville gi Krim-halvøya i «gave» til Ukraina. I 1954 ble Krim overført fra den russiske føderasjonen til den ukrainske sovjetrepublikken. Siden dette bare var en intern administrativ grense i Sovjetunionen, fikk det ingen praktiske konsekvenser den gang – men det la grunnlaget for en fremtidig konflikt. I dag ser mange russere på Khrusjtsjovs beslutning som landsforræderi. Krim, «Svartehavets perle», har enorm symbolsk betydning for Russland – stedet var tsarens sommerresidens, skueplass for store slag og for Jalta-konferansen i 1945, ja selve symbolet på Russlands storhet og lidelser. At halvøya uten folkeavstemning ble overført til Ukraina, ble en tidsinnstilt konflikt mellom de to sovjetrepublikkene.
På 1980-tallet forsøkte Mikhail Gorbatsjov å reformere det stagnerte Sovjetunionen gjennom perestrojka og glasnost. Hans mål var å overføre makt fra det kommunistiske partiet til folkevalgte organer, markedsøkonomien og republikanske regjeringer. Gorbatsjov lyktes langt på vei i å avvikle partiets diktatur uten borgerkrig – en enestående bragd. Men reformene svekket sentralmakten, og krefter som Boris Jeltsin i Russland og nasjonalistiske ledere i unionens utkanter presset på for raskere endringer. I desember 1991 oppløste Sovjetunionen seg. Gorbatsjov – «eneveldig diktator i verdens største land» – hadde ironisk nok gjort mer enn noen for frivillig å gi fra seg makten. Russlands president Jeltsin tok over etter sammenbruddet, og det russiske imperiet ble partert i 15 nye stater. Russerne ble dermed historiens største delte folkegruppe: Millioner av etniske russere befant seg plutselig utenfor Russland, mange av dem i Ukraina.
1990-tallet ble en tung tid for både Russland og Ukraina. Jeltsin kastet det russiske folket ut i en «sjokkterapi» for økonomien, en brutal markedsliberalisering få nasjoner har overlevd maken til. Statsbedrifter ble solgt for en slikk og ingenting til oppfinnsomme direktører og partifunksjonærer – oligarkenes tidsalder var i gang. Rikdom og politisk makt samlet seg hos noen få superrike, mens folk flest opplevde inflasjon, arbeidsledighet og sosial nød. Ukraina gjennomgikk et liknende ran: Oligarkene tok over industrien, statsfinansene forsvant i privatlommer, og korrupsjonen gjennomsyret samfunnet. Begge land ble styrt av «mafiakapitalister» i denne perioden. I Russland kulminerte kaoset i en statsbankerott i 1998. Ukraina, med sin fruktbare jord og tunge industri, forfalt også. Mot slutten av 1990-tallet var landet praktisk talt bankerott, ute av stand til å betale sine regninger uten hjelp. Ukrainas hær råtnet på rot: Utstyr ble solgt på svartebørs, soldater manglet vedlikehold og moral, og i 2014 hadde de bare 6000 stridsklare soldater igjen i hele landet.
År 2000 markerer et vendepunkt. Vladimir Putin tok over roret i Russland og lovet å «føre skuta trygt hjem». Han strammet inn tøylene på oligarkene, gjenreiste statens autoritet og fikk økonomien på fote. Russlands forsvar, som ved millenniumskiftet lå som en «rusten ruin», ble gradvis modernisert. Russiske borgere gjenvant stoltheten over sitt land, og Putin innledet et nasjonalt gjenreisningsprosjekt. Målet hans var å gi Russland den internasjonale statusen en stormakt med 145 millioner innbyggere fortjener, og å skape en stabil sikkerhetsorden i Europa i samarbeid med Vesten. Samtidig ønsket han forsoning: Putin aksepterte de nye grensene etter 1991, selv om det betød at millioner av russere bodde i utlandet. Han håpet at Russland og dets «broderfolk» i Ukraina fortsatt kunne leve side om side.
I Ukraina derimot fortsatte oligarkene å dominere politikken. Etter et mislykket forsøk på reform under «Oransjerevolusjonen» i 2004 – en folkelig protest mot korrupsjon og valgfusk – endte makten bare opp hos et nytt sett oligarker. Folket krevde slutt på vanstyre, men de nye lederne (som Julia Tymosjenko) var selv dypt innblandet i økonomisk kriminalitet. Ingenting ble bedre for folk flest. Da Viktor Janukovitsj igjen ble president i 2010, balanserte han mellom øst og vest. Han fikk vedtatt lover mot glorifisering av fascisme – et tilsvar på Bandera-dyrkingen i vest – og han søkte både tettere bånd til EU og fortsatt vennskap med Russland. Men i november 2013 valgte Janukovitsj å utsette en EU-assosieringsavtale av hensyn til økonomien og forholdet til Russland. Dette utløste voldsomme protester på Majdan-plassen i Kyiv høsten 2013.
Majdan-opprøret 2013–2014 begynte som en folkelig protest mot korrupsjon og fattigdom, men ble raskt utnyttet av nasjonalistiske og vestligstøttede krefter. Ytre høyre-grupper som Høyre Sektor tok kontroll på bakken: Velorganiserte svarte uniformer med balltrær, skjold og molotovcocktails dukket opp i Kyivs gater. Snart eskalerte volden. Maskerte ekstremister okkuperte offentlige bygninger i Vest og Sentral-Ukraina, og lokale tjenestemenn ble dratt ut, banket opp og ydmyket offentlig.
I februar 2014 brøt det ut skuddvekslinger i Kyiv. Ifølge russiske kilder (og til og med en lekket samtale bekreftet av EUs utsending) skjøt snikskyttere fra opprørernes side både mot politi og demonstranter for å skape kaos. President Janukovitsj nektet å be hæren skyte mot folket. Han inngikk 21. februar 2014 et kompromiss med opposisjonen, undertegnet og garantert av EU, om nyvalg og maktdeling. Men de væpnede nasjonalistene brøt avtalen neste dag – de tok over regjeringsbyggene mens EU-meglerne så en annen vei. Janukovitsj flyktet fra Kyiv for å unngå samme skjebne som Gaddafi, uten å formelt fratre presidentembetet.
Et nytt regime tok makten i Kyiv i slutten av februar 2014. Opposisjonslederne utropte seg selv til regjering uten konstitusjonelt grunnlag. Den folkevalgte presidenten og forfatningen ble tilsidesatt av et parlament hvor den tidligere minoriteten kuppet flertallet. De to store partiene som hadde støttet Janukovitsj (Regionspartiet og kommunistene) ble i praksis forbudt – deres ledere måtte flykte for livet, partikontorer ble brent ned, og journalister og TV-kanaler som ikke støttet det nye regimet, ble stengt. De aller første vedtakene det nye kuppregimet gjorde, var å fjerne russisk som offisielt språk – å snakke russisk offentlig skulle kunne straffes – og oppheve lovforbudet mot fascistisk propaganda. Det sendte et sjokk gjennom den russisktalende befolkningen. For mange i øst og sør fremsto disse grepene som et angrep på deres identitet og rettigheter.
Krim og Donbass reagerte umiddelbart. På Krim, hvor flertallet er russere, nektet man å anerkjenne det nye, ultranasjonalistiske styret i Kyiv. Krims lokale parlament, som alltid hadde vært prorussisk, erklærte seg som autonom myndighet og avsatte den Kiev-utnevnte regionslederen. En folkeavstemning om løsrivelse ble hasteinnkalt. For første gang på lenge fikk innbyggerne på Krim velge sin kurs, og resultatet var overveldende: Krim ville tilbake til Russland. I mars 2014 ble Krim innlemmet i den Russiske Føderasjon. Prosessen foregikk uten kamphandlinger – lokale selvforsvarsgrupper og russiske soldater (som allerede var stasjonert der på Svartehavsflåtebasen i Sevastopol) sørget for ro og fred. Moskva forsvarte annekteringen med at folket på Krim hadde rett til selvbestemmelse etter kuppet i Kyiv, mens Ukraina og Vesten kalte den folkerettsstridig. Uansett hadde Russland sikret seg sitt historiske kjerneområde Krim, som også huser landets eneste varmhavnsflåte. For Russland var dette et «slag under beltestedet» fra Vesten, som hadde støttet kuppet i Kyiv.
Samtidig ulmet det i Donbass-regionen i Øst-Ukraina, hvor majoriteten også er russisktalende. Her så lokalbefolkningen med gru på hva som skjedde i hovedstaden – de følte seg truet av det nye regimet, som de anså som illegitimt og fiendtlig innstilt mot dem. I byer som Donetsk og Lugansk tok prorussiske demonstranter over offentlige bygg. De krevde autonomi eller tilknytning til Russland dersom ikke Kyiv respekterte rettighetene deres. Svaret fra den nye ukrainske regjeringen var å kalle dem «separatister» og sende militæret for å knuse opprøret. Men det ukrainske forsvaret var i elendig forfatning: I 2014 talte landets stridsklare styrker knapt 6000 mann. Mye av utstyret var solgt som skrapjern eller havnet på svartebørsen gjennom de korrupte årene. Kuppregimet mobiliserte derfor frivillige ultranasjonalistiske bataljoner – inkludert åpent nynazistiske grupper som Azov – for å slå ned opprøret. Det brøt ut borgerkrigslignende kamper i Donbass sommeren 2014. Etter store tap på begge sider og fare for russisk intervensjon ble det forhandlet frem en våpenhvile. Minsk-avtalene i 2014–2015, garantert av Europa og godkjent av FN, la en plan for fred i Øst-Ukraina. Disse avtalene erkjente et særskilt selvstyre for Donetsk og Lugansk innenfor Ukraina. Men de ble aldri implementert – Kyiv maktet ikke eller ville ikke oppfylle vilkårene, og nasjonalistene så på Minsk som et svik. I årene som fulgte, fra 2015 til 2022, var det stillstand i konflikten, men ingen fred: stilltiende krig med sporadisk artilleriild fortsatte langs fronten i Donbass.
Russland, på sin side, avsto lenge fra direkte militær intervensjon i Donbass. Kreml håpet ennå på en diplomatisk løsning og la vekt på Minsk-prosessen. Men samtidig rustet begge parter opp. Fra vestlig hold begynte man å trene og bevæpne Ukrainas hær. USA og NATO pumpet inn penger, instruktører og våpen, offisielt for å styrke Ukrainas forsvar. I virkeligheten bidro de til å bygge opp en betydelig militær styrke rett på Russlands dørstokk. I løpet av åtte år ble Ukrainas hær forvandlet fra et falmende forsvar til en styrke på angivelig «1,3 millioner» med alle reserver inkludert. Nye brigader ble opprettet, og de mange frivillige nasjonalistbataljonene ble integrert i den regulære hæren. Ukraina fikk dessuten en enorm nasjonalgarde og territorielle reserveenheter. Alt dette skjedde med massiv vestlig støtte. For Moskva ble situasjonen stadig mer uholdbar: NATO rykket nærmere, og i russiske øyne ble Ukraina gjort om til et «Anti-Russland».
Høsten 2021 ga Vladimir Putin et siste ultimatum til USA og NATO: Russland krevde garantier for at Ukraina skulle forbli nøytralt og at NATO ikke utvidet seg ytterligere østover. Putin ville ha vestlige offensive våpen trukket tilbake til der de sto i 1997, før den store NATO-utvidelsen østover. Svaret fra Washington og Brussel var negativt: NATO holdt fast på «åpen dør»-politikken og avviste å love noe som helst. Dette ble for Putin sannhetens øyeblikk. Alle forsøkene hans i 22 år på å skape en felles sikkerhetsordning med Vesten hadde strandet. I Kreml konkluderte man at krig var uunngåelig om ikke Russland skulle kues fullstendig. Den 24. februar 2022 iverksatte Russland det de kalte en «spesiell militæroperasjon» i Ukraina, med erklærte mål om å beskytte Donbass, «demilitarisere» Ukraina og fjerne den trusselen de mente ultranasjonalister og NATO-styrker utgjorde. For første gang siden 1945 var en storkrig brutt ut i Europa.
Russiske styrker rykket inn på flere fronter: fra nord mot Kyiv, fra øst mot Kharkiv og dypt inn i Donbass, og fra sør fra Krim-halvøya. Håpet var trolig å tvinge frem et raskt ukrainsk sammenbrudd eller forhandlingskapitulasjon. I begynnelsen så det ut til at Kyiv kunne falle; Russlands militærmakt overmannet den ukrainske på åpen mark. Ukraina mobiliserte imidlertid alt de hadde, og Vesten kastet seg inn i konflikten med full tyngde – om enn indirekte. USA og europeiske land innførte omgående «sjokk og vantro»-sanksjoner mot Russland og begynte å sende store mengder våpen til Ukraina. Konflikten antok karakteren av en stedfortrederkrig mellom NATO og Russland på ukrainsk jord. President Zelenskyj nektet forhandlinger på betingelser som innebar territorielle innrømmelser, oppmuntret av at Vesten lovet støtte «så lenge det trengs». I Moskva var man på sin side sjokkert over omfanget av vestlig engasjement – langt mer enn i noen tidligere konflikt. Krigen i Ukraina ble raskt mer enn en regional konflikt: Den ble arena for en global maktkamp mellom USA og Russland, akkurat det FN ble skapt for å hindre i 1945.
Utover 2022 ble krigen intens og blodig. Russlands første fremstøt mot Kyiv strandet; de trakk seg tilbake fra Nord-Ukraina i april 2022 etter at det ble klart at en rask seier var uoppnåelig. I stedet fokuserte Russland på å «frigjøre» Donbass. Etter harde kamper erobret de byen Mariupol og tok kontroll over hele Lugansk fylke sommeren 2022. I september annekterte Kreml offisielt Donetsk, Lugansk, Kherson og Zaporizjzja – fire ukrainske regioner delvis okkupert av russiske styrker – etter hastige folkeavstemninger. Verken Ukraina eller det internasjonale samfunn anerkjente dette, men det signaliserte at Russland ikke hadde tenkt å gi fra seg de områdene de hadde tatt. Samtidig mobiliserte Putin 300.000 reservister hjemme for å stabilisere fronten. Ukraina på sin side fikk høsten 2022 innvilget tunge langtrekkende våpen fra Vesten, som høyteknologiske artillerisystemer. Det hjalp dem å gjennomføre en lynoffensiv i Kharkiv-området i september, hvor de presset russiske styrker tilbake og blottstilte svakheter i Russlands krigsplanlegging. Dette «sannhetens øyeblikk» utløste skarp intern kritikk i Russland – ikke mot Putin personlig (som fortsatt nyter bred støtte), men mot militærets ledelse og «systemet» som hadde undervurdert fienden. Flere av Putins støttespillere påpekte at operasjonen hadde vært feil beregnet og krevde en tøffere linje.
Høsten 2022 endret den russiske krigføringen karakter. 10. oktober svarte Moskva på ukrainske angrep (blant annet en eksplosjon på Krim-broen) med en massiv bombekampanje mot energi-infrastruktur over hele Ukraina. Strømnett, transformatorstasjoner og jernbaneanlegg ble truffet av presis og koordinert russisk bombing. Vinteren 2022/23 satt store deler av Ukraina i mørke og kulde som følge av disse angrepene. I vestlige medier ble dette fremstilt som blind «ondsinnet» bombing av sivil infrastruktur, et forsøk på å knekke folkets vilje. Fra russisk perspektiv var det en militær nødvendighet: å lamme fiendens logistikk og kommunikasjonslinjer for å hindre Ukraina – som «fører krigen med andres penger, andres våpen og under andres kommando» – i å fortsette offensivene. Angrepene på kraftnettet viste at Russland var villig til å eskalere og bruke sin teknologiske overlegenhet til å påføre Ukraina strategisk skade, samtidig som de holdt seg under terskelen for direkte NATO-inngrep.
Innen våren 2023 sto krigen i en slags fastlåst balanse. Begge sider planla nye offensiver. Vesten besluttet på nyåret 2023 å sende moderne stridsvogner (tyske Leoparder, britiske Challenger og amerikanske Abrams) for å styrke Ukrainas kommende fremstøt, noe som var uhørt noen måneder tidligere. Samtidig begynte tonen å endre seg i vestlige hovedsteder. «Ukraina kan ikke seire!» innrømmet militæreksperter i USA, Tyskland, Frankrike og Storbritannia. De sanksjonene som skulle «knuse» Russland, hadde ikke virket etter hensikten – rubelen stabiliserte seg, og Russland fant nye markeder i Kina, India og det globale sør. Derimot begynte lagrene av ammunisjon i NATO-land å gå tomme etter titusenvis av artillerigranater daglig til Ukraina. USA måtte skrape sammen raketter og granater fra baser verden rundt for å opprettholde leveransene. Allerede i januar 2023 fastslo enkelte at USAs proxy-krig mot Russland i praksis var tapt på sikt – den var «allerede avgjort». Russlands økonomi tålte påkjenningen bedre enn forventet, mens Ukraina var fullstendig avhengig av ekstern støtte for å overleve. Ingen i NATO var rede til direkte intervensjon av frykt for direkte krig med en kjernefysisk stormakt. Så selv om kampene fortsatte med uforminsket styrke, mente flere observatører at sluttutfallet – en slags russisk seier eller i det minste oppnåelse av Russlands minimumsmål – bare var et tidsspørsmål.
Midt under disse verdenshistoriske omveltningene kom enda en dramatisk prøvelse for Russland innenfra. Den 24. juni 2023, midt under krigen, gjorde lederen for den russiske Wagner-gruppen, Jevgenij Prigozjin, mytteri. Wagner-leiesoldatene marsjerte nordover fra fronten mot Moskva i protest mot det de kalte inkompetansen i forsvarsledelsen. Putin kalte det «forræderi i ryggen på nasjonen» og beordret raske tiltak. Etter et døgn med kaos ble mytteriet avblåst; en avtale sørget for at Wagner trakk seg tilbake og Prigozjin dro i eksil til Belarus. Putin holdt en tale til folket der han forsikret at de skyldige ville bli straffet, men også la vekt på nasjonal enhet og tilgivelse for dem som ombestemte seg. Krisen ble løst uten store kamper, og Putin sto tilsynelatende sterkere etter å ha avverget den indre trusselen. I Vesten håpet man at dette var begynnelsen på sprekkdannelser i Kreml, men det russiske folk – som i årevis har vært vant til Putins fire timer lange direktesendinger og spørretimer – sluttet i hovedsak opp om sin leder.
Krigen i Ukraina i 2022–2023 markerte et vannskille i internasjonal politikk. Russland vendte seg nå definitivt mot øst og sør. Forholdet til Kina hadde allerede vært nært, men ble enda tettere. Kina fordømte ikke Russland, og både kinesiske og indiske ledere kjøpte russisk energi på billigsalg, til tross for vestlig press. I den «nye verden» som tok form, vokste BRICS-samarbeidet (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) i betydning, og mange land i det globale sør nektet å slutte seg til vestlige sanksjoner. Fra Moskva og Beijings synsvinkel gryr en multipolar verdensorden der vestlig hegemoni brytes opp. Russiske kommentatorer ser på Vestens konflikt med dem som et mislykket forsøk på å bevare en unipolar verden som nå er i ferd med å svinne hen. Samtidig har krigen revet bort illusjoner i Europa. EU-landene, særlig Tyskland, var avhengige av billig russisk gass – nå strever de med energikrise og dyrtid som en pris for konfrontasjonen med Moskva. Polen ruster kraftig opp og snakker åpent om gamle drømmer (Intermarium-konseptet) der de kanskje kunne få en rolle i et fremtidig vestlig Ukraina, noe som uroer mange. USA har på sin side styrket båndene til sine allierte, men krigen har også avslørt grensene for amerikansk makt: Supermakten makter ikke engang å forsyne Ukraina alene med nok ammunisjon, langt mindre utkjempe en storkrig mot Russland uten å risikere atomkrig.
Informasjonskrigen har rast like intenst som kampene på bakken. I Vesten er Vladimir Putin demonisert – mange medier framstiller ham som en ny Hitler i vår tid. Russiske synspunkter slipper knapt til; alternative stemmer blir ofte stemplet som desinformasjon eller propaganda. På russisk side er mediene strengt kontrollert: Kritikk av krigens gjennomføring finnes, men Putin selv er «forgudet» og fredet mot direkte angrep. Begge sider hevder å ha sannheten, mens motpartens narrativ avfeies som løgn. I denne orwellske virkeligheten – der «løgn er sannhet og krig er fred» – er det vanskelig for vanlige mennesker å vite hva som faktisk foregår. Ytringsfrihetens kår er svekket, i øst som i vest, når samfunnet mobiliseres for krig. Myndighetene utsteder dekreter og direktiver om hva som er «patriotisk» å mene, og mediene marsjerer ofte i takt.
Ved inngangen til 2025 har krigen i Ukraina ennå ikke funnet sin endelige løsning. Likevel står vi allerede ved et historisk vendepunkt. Russland og Ukraina – to broderfolk med felles opphav – har havnet i en blodig konflikt som har endret verdenspolitikken for alltid. Russland har vist at det ikke lar seg knekke av vestlig økonomisk krigføring, og at landets militærmakt fortsatt er formidabel. Ukraina på sin side har vist et uventet sterk forsvarsvilje og kunnet gjøre motstand takket være massiv vestlig hjelp. Men prisen er forferdelig: byer i ruiner, titusener av unge liv tapt, og millioner av ukrainere spredt som flyktninger. I skyggen av denne tragedien fødes en ny verdensorden – en multipolar orden der ingen stormakt lenger kan diktere eneveldig. Krigen har tvunget frem sannhetens øyeblikk for mange land: Hvilken side står man på? Hva slags fremtidig sikkerhetsarkitektur ønsker man? For Europa betyr det farvel til illusjonen om evig fred etter den kalde krigen; kontinentet er igjen delt i blokker og opprustning. For Russland betyr det et endelig oppgjør med ettervirkningene av 1991 – en kamp for å gjenreise sin maktposisjon og sikre sine grenser. Og for Ukraina betyr det kampen for nasjonal overlevelse og identitet, midt mellom stormaktene.
Historien har ført Russland og Ukraina fra felles røtter til bitter rivalisering. Fra januardagen i 1814 da storeuropeiske makter (inkludert tsarens Russland) dikterte Norges skjebne over hodet på nordmennene – analogt til hvordan Lenin, Stalin og Khrusjtsjov tegnet om grensene på Krim og Svartehavet uten å spørre folket – til dagens brutale oppgjør i 2020-årene. Begge eksempler viser hvordan vanlige menneskers skjebne formes av stormakters geopolitiske spill. Nå utkjempes i Ukraina det mest dramatiske kapittelet i europeisk historie siden 1945. Utfallet vil prege verden i tiår framover. Russland og Ukraina vil uansett måtte leve side om side; de er bundet sammen av geografi og historie. Spørsmålet er om de kommende generasjoner vil klare å forsone seg etter denne katastrofen. Europas historie har vist at fiender kan bli forsonte naboer – men da må sannheten erkjennes, sikkerhetsbehov respekteres på alle sider, og stormaktene avstå fra å påtvinge mindre land sin vilje. Krigen i Ukraina minner oss om kostnadene ved å ignorere disse lærdommene. Når våpnene tier, gjenstår det å bygge en varig fred som gjenspeiler den nye multipolare virkeligheten. Det kan bli den ultimate prøven – «sannhetens øyeblikk» – for både Russland, Ukraina og hele verdenssamfunnet.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
