I Norge hersker det en massiv konsensus om krigen i Ukraina, basert på et systematisk ensidig og mangelfullt informasjonstilfang og en like ensidig fokusering på enkelte prinsipper til fortrengsel for andre. Tungt fakta-lastede amerikanske fagfolk som John Mearsheimer og Jeffrey Sachs blir bare sjaltet ut fra den norske offentligheten. Norske Glenn Diesen blir avfeid som Putin-agent.
Det er god grunn til å være kritisk til Putin, men uansett hva man måtte mene om ham, kunne og burde krigen vært unngått med en politikk fra Vestens side som tok et minimum av hensyn til Russlands sikkerhetsinteresser. Det er USA – med de neo-konservative krefter, det militær-industrielle kompleks og utenriks- og sikkerhetspolitikkens «Blob» som de førende – som har definert Vestens linje i forhold til Russland i tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd. Denne linjen styrte også politikken overfor Ukraina, der CIA spilte en vesentlig rolle i å påvirke den politiske utviklingen i landet. Et åpenbart tilfelle av å blande seg direkte inn i andre lands indre anliggender for å fremme egne interesser. Det politiske ledersjiktet og de store mediene velger å la være å bry seg om dette.
Etter 2014 ble Ukraina rent faktisk stadig mer integrert i NATOs militære styrker, og for absolutt alle med ansvar for den russiske staten, framsto utviklingen i økende grad som en trussel mot selve denne statens eksistens. Her er det selve potensialet for å bli utsatt for dominans, press eller i ytterste fall erobring, som er det avgjørende poeng. En stor makt vil aldri – hvis den kan hindre det – tillate at den kan utsettes for en slik mulighet. Det er ikke fordi den er ekspansjonistisk, men fordi den vil bevare seg selv.
Den opprustningen som nå settes i gang i Vest-Europa, har som sin viktigste uttalte forutsetning en opphausset forestilling om et aggressivt Russland som vesteuropeiske ledere har overtatt fra de militaristiske kreftene som har dominert i USA fram til Trumps andre periode (også under Trump 1 hadde de mye makt). Det er forbløffende hvordan disse europeiske lederne her klarer å få med seg store deler av den opinionen som tidligere, med god grunn, har vært sterkt kritiske til amerikansk maktpolitikk, herunder ikke minst CIAs lyssky aktiviteter over hele verden.
Nå når USA – gjennom en langt mer kraftfull, selvbevisst og velorganisert administrasjon under Trump 2 – snur helt om på politikken, kaster ut det etablerte maktapparatet fra dets posisjoner og søker fred i Ukraina basert på et ønske om sameksistens, ikke krig, med Russland, så burde dette møtes med begeistring fra den liberale venstresiden og sosialdemokratiet i Europa. Men 68-erne, som er vokst opp med budskapet i Bob Dylans «Masters of War» og en til margen kritisk holdning til amerikansk utenrikspolitikk, er blitt krigshissere. I forhold til Russland høres de ut som et ekko av Bush sr. og jr.
Hvorfor?
Her kommer vi til hva jeg ser som en av de u-uttalte forutsetninger for opprustningsiveren, som også omfatter opptrappingen av støtten til Ukraina, nemlig at dette er en del av den intense kampanjen mot Donald Trump og alt MAGA-bevegelsen i USA står for.
Hatet mot Trump er langt fra bare, og i hovedsak ikke, bestemt av hans Ukraina-politikk, men av at hans politiske prosjekt representerer en trussel mot makthaverne også i vår del av verden. Makthavere som har beveget seg lenger og lenger vekk fra interessene og ønskene til den befolkningen de styrer over, og som har en stadig svakere demokratisk legitimitet.
I USA har den folkelige opposisjonen mot det statskapitalistiske, korrupte og korporative regimet vokst seg så sterk at de har klart å ta makten over de viktigste statlige (føderale) institusjonene. I Europa er denne opposisjonen – ikke minst ved en stadig mer manipulert offentlig opinion, men også ved rene repressive tiltak – holdt unna makt og innflytelse. Men det er klart at Trump og MAGA utgjør en enorm inspirasjon for de folkelige og demokratiske kreftene i Europa, og derfor har de herskende sjikt definert dem som fiender.
J.D. Vances tale på München-møtet i februar, og reaksjonene på denne, viste dette med stor tydelighet. Vance sa at den største trusselen mot de europeiske landene og deres demokratiske verdier, i dag ikke kommer fra fremmede makter, verken Russland eller Kina, men fra Europa selv. Talen var et sannhetens øyeblikk som blottstilte den europeiske tilstand – og kontrasten til det reelt folkelig forankrede nye styret i USA – på en måte som kan bli stående som et historisk vendepunkt.
Den vedvarende gjennomføringen av en innvandringspolitikk som er i ferd med å rive Europa i filler, en energipolitikk og et «grønt skifte» som plyndrer befolkningen økonomisk, en stadig mektigere og mer totalitær offentlig sektor som, i tillegg til en gjennomgripende bruk av «soft power», også tyr til naken undertrykking av ytringsfriheten. Dette er de største truslene mot de europeiske verdier i dag!
Ikke underlig at Støre og de andre tilstedeværende lederne avsto fra applaus (et markert brudd med vanlige høflighetsnormer i slike sammenhenger), og at den tyske utenriksministeren utbrøt: «Dette er uakseptabelt.» Hvorfor? Fordi Vance gjennom denne talen målbar en nasjonal-populistisk opposisjon mot dem som har makten i EU og de fleste av de europeiske landene. Og dette ser de åpenbart som en trussel.
Når de europeiske land samler seg til mobilisering for å holde gående en imperialistisk stedfortrederkrig mot Russland, som den opprinnelige driveren, USA, nå isteden vil ha slutt på, kan det ikke forklares uten at man ser det i lys av kampen mot Trump.
I den kampen kan det etablerte europeiske maktsjiktet kapitalisere på den krigsstemningen som er skapt i befolkningen. Frykten og hatet som er dyrket fram mot Putins Russland – basert på ensidig demonisering av Putin og en tilsvarende ensidig glorifisering av Zelenskyj – blir også brennstoff i krigen mot Trump og hans politiske visjon.
Den andre viktige u-uttalte forutsetning for at man i de vesteuropeiske hovedsteder nå setter fullt trykk på forsvars-sektoren, henger nært sammen den første: Fokuset på en ytre trussel bidrar til å styrke regimer hvis innenrikspolitiske basis er svekket. Dette er klassisk maktpolitikk, og historien viser at dette virker så å si hver eneste gang – i hvert fall en viss tid.
I Norge ser vi i dag hvordan kombinasjonen av russofobi og anti-Trump-mani suger opp nær sagt alt det lille som har vært av politisk-ideologisk opposisjon og bidrar til styrket oppslutning, nærmest et nytt liv, for en regjering som i kraft av sine selvskadende handlinger lenge så ut til å være fortapt ved neste valg. Vi ser også hvordan disse faktorene gir en kraftig stimulans til den styrende kastens langvarige drøm om full norsk integrasjon med den europeiske union.
Selv om det uansett kan være gode grunner for å styrke forsvaret, og selv om det uansett har vært strategisk feil å la forsvaret forfalle gjennom tiår, bør en forståelse for den aktuelle konteksten for denne nye plutselige opprustningsviljen tilsi at vi ikke lar oss forføre.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!
