Man må nesten sukke. Igjen er det en eller annen profil som finner det nødvendig å breke høyt om kommentarfeltene.

Denne gangen er det håndballspiller Ola Hoftun Lillelien fra Svelvik som er opprørt over at debatten om den såkalte «mangfoldsuka» starter i god tid før selve arrangementet. Det virker nesten som om enkelte har spesialisert seg på å føle seg forfulgt.

Lillelien, som for noen år siden valgte å dele sitt privatliv med offentligheten, har siden den gang vært en ivrig deltaker i debatter om «likeverd» og fremhevet seg selv som et «forbilde». Helt greit, folk får leve som de vil. Men når han stadig vekk klager over de «uhyggelige meldingene og kommentarene» han mottar på nettet, begynner man å undre seg over om det finnes en grense for hvor mye oppmerksomhet man skal generere på denne måten.

Han har tidligere vært åpen om hets og negative tilbakemeldinger, og det virker som denne dynamikken gjentar seg hver gang temaet «mangfold» dukker opp.

Han sier selv til Drammens Tidende at han føler seg «veldig alene i det» og tviler på om det var verdt det å stå frem. Vel, kanskje man burde reflektere over hvorfor enkelte reagerer negativt? Kan det ha en sammenheng med at denne «mangfoldsuka» og hele Pride-sirkuset blir stadig mer påtrengende i samfunnet, også i skolenes fra før av trygge rammer?

Lillelien er spesielt opprørt over en mors bekymring for sønnen sin. Han kjenner seg visstnok igjen.

Det bør være lov, om man virkelig har ytringsfrihet, å ytre sitt ubehag over den eksponeringen homofile forlanger i dagens samfunn. Foto: Pexels

Igjen denne identifikasjonen med offerrollen.

Han siterer også noen stygge kommentarer fra sosiale medier. Det er beklagelig at folk tyr til slike uttrykk. Men er det representativt for folk flest, eller er det et lite, høylytt mindretall som står for disse ekstreme utsagnene?

Kanskje det også er en reaksjon på det mange oppfatter som et overdrevent fokus på «mangfold» på bekostning av andre, kanskje mer tradisjonelle verdier?

Lillelien savner støtte i kommentarfeltene. Tja, kanskje folk er lei av å bli belært om «mangfold» og inkludering hele tiden? Kanskje de mener at man skal få være i fred med sine egne tanker uten å bli stemplet som intolerant eller hatefull?

Han trekker også frem selvmordsrisiko og diskriminering i andre land. Det er viktige temaer, men det spørs om det er relevant i debatten om en lokal «mangfoldsuke».

Om 20 år håper han på en annen debatt.

Mange av oss håper på en tilbakevending til mer normale tilstander hvor man kan respektere hverandres forskjeller uten å måtte lage store nummer ut av det hele tiden.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!