Hans Rustad 
Dommen i saken om de tre Palestina-aktivistene som var tiltalt for å ha trakassert Sylvi Listhaug, er uvirkelig. Dommeren og meddommerne tar Palestinas parti. Retten sier det var Listhaug som var nedlatende som ikke snakket med aktivistene. Dommen er en underkjenning av bestemmelsen i paragraf 115 om at de folkevalgte har krav på beskyttelse.
Etter en gjennomgang av saksforløpet blir stillingtaken for Palestina utilslørt. Retten kjøper aktivistenes versjon:
Matthew Dillon Ozuna har i sin vitneforklaring for retten framholdt at han er venn av alle de tre tiltalte. Ifølge Ozuna er de tiltalte empatiske og ikke voldelige personer med innlevelse og lidenskap for palestinernes sak. De ønsker å vekke norske politikere, og få dem i tale. Spesielt er det ifølge Ozuna viktig at politikere med stor makt og innflytelse blir forespurt om sine holdninger og stillingtaken til de massive overgrep og lidelser som den palestinske sivilbefolkningen blir utsatt for fra Israel og deres allierte. Da de ved en tilfeldighet ble oppmerksom på at Fremskrittspartiets leder passerte dem utenfor UD, tok de «øyeblikket». De gikk etter for å stille spørsmål til Sylvi Listhaug. De «forfulgte» henne ikke, men gikk etter for å stille spørsmål til henne som politiker og «maktfigur». Det ble aldri framsatt noen trusler eller gjort fysiske tildragelser. De holdt også hele tiden fysisk avstand. I liket med tiltalte nr. 1. Javaid, og tiltalte nr. 2, Malik, filmet også vitnet deler av gangturen. Ifølge vitnet var dette bevisst. Dels blir det gjort for å dokumentere hva politikere uttaler, dels blir det gjort for å beskytte demonstrantene, som er uten noen beskyttelse. Palestinademonstranter blir ifølge vitnet ofte forsøkt marginalisert.
Ifølge Ozuna var det ikke noe ønske fra demonstrantene at Sylvi Listhaug skulle føle verken frykt eller ubehag. Hun svarte imidlertid ikke på noen spørsmål. Hun bare «ignorerte oss» og snakket uavlatelig i telefonen. Av den grunn ble spørsmål etter hvert avløst av slagord.
Retten gir aktivistene medhold i at de hadde rett til å stille Listhaug spørsmål og at de hadde krav på svar.
Dette er en gammel fremgangsmåte aktivistene bruker for å trakassere og intimidere sine ofre. Listhaug hadde alle mulig grunn til å føle ubehag.
Men dommerne går over til å kritisere Listhaug for ikke å vise empati for palestinerne!
Som det framgår ovenfor, har så vel de tiltalte som vitnet Ozuna beskrevet at de oppfattet Sylvi Listhaugs opptreden som ignorerende og nedlatende. Hun besvarte ingen spørsmål og snakket bare uavlatelig i mobiltelefonen.
Dette synes også retten er nedlatende!
Ved vurderingen av nærværende sak tar retten utgangspunkt i at hver av de tiltalte har et ekte og dyptfølt engasjement for det palestinske folk og de altomfattende lidelser som sivilbefolkningen blir utsatt for fra Israel og deres allierte.
Retten «kjøper» aktivistenes engasjement som ektefølt. Hvor naiv går det an å være som dommer? Er de tre i retten ukjent med venstresidens aktivisme de siste 70 år, hvor pågåenhet og krav om engasjement dyttes over på omgivelsene? Det er ikke lov å være så naiv. Venstresiden har trakassert omgivelsene i årtier. Dette er ikke noe nytt. Men Oslo tingrett mener det er Listhaug som er nedlatende!
Sylvi Listhaug var redd. Derfor snakket hun i telefonen. Hun ville forsikre seg om at hun hadde en i den andre enden som kunne slå alarm. To av aktivistene fulgte henne inn i slusa til Stortings-kontorene.
Listhaug er en profilert stortingspolitiker. Oslo tingrett underkjenner hennes krav på beskyttelse.
Det er etter bevisførselen ingen holdepunkter for at Listhaug under den aktuelle spaserturen fra 7. juni-plassen utenfor UD og fram til inngangen til Stortingets kontorlokaler på Wessels plass, verken ble hindret, stanset, berørt fysisk eller truet i verken ord eller handling.
Fremskrittspartiet har en egen historie i forhold til norsk venstreside. Deres tillitsvalgte er blitt angrepet i form av bilder, slagord og fysisk helt siden Carl I. Hagens dager. Oslo tingrett nevner det ikke med ett ord. Retten sier rett ut at den er på aktivistenes side, og at disse har en god sak. For å bli tatt alvorlig av retten, måtte Listhaug gjort anskrik.
Hun ga beviselig ikke på noe tidspunkt under spaserturen noen anvisning om eller uttrykk for at demonstrantene måtte fjerne seg eller holde større avstand. Hun ga heller ikke uttrykk for at hun misbilliget å bli filmet.
Hva var det demonstrantene ropte?
«FrP hør, barn i Gaza dør», «Blod på henda, blod på penga», «Shame on you», «Hvordan er det å vite at barn dør?», «Du jobber for oss, ikke sant?» og «Hører du, eller gir du faen?».
Vi kjenner ropene. Mener retten at de inviterer til samtale? Skulle Listhaug gått i dialog med disse? Det er nok å se på deres oppførsel i retten for å forstå Listhaugs situasjon.
Gaza-aktivismen har nå slått inn også i rettsapparatet. Tingrettsdommerne tar utgangspunkt i aktivistenes dypfølte engasjement for palestinernes lidelser og synes Listhaug skulle delt den.
Rettssaken ender med frifinnelse av aktivistene og en anklagende pekefinger mot Listhaug.
Dette er en dom som må ryste alle offentlige personer som har bevart et snev av selvstendig tenkning.
Vi er alle Hamas nå.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.
Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!
