Takk til Aksel Tveråmo, som har skrevet en interessant artikkel med tittelen «Modernitetens psykologi og postmoderniteten (del 1)» (del 2 finnes her). Jeg tenker at hans artikler kan være et godt utgangspunkt for det jeg håper vil kunne bli en fruktbar samtale. Tveråmo berører et problemkompleks som angår oss alle, av den enkle grunn at det påvirker samfunnsutviklingen.
Nedenfor finnes en drøftelse av en del utvalgte sitater fra hans første artikkel.
Postmodernisme
Tveråmo skriver helt innledningsvis (lenke i original): «Postmoderniteten er en kulturell epoke i Vesten som løser opp tidligere samfunnsstrukturer fra moderniteten, og etablerer løsere definisjoner og rammer for livet som individ og gruppe.»
Hans bruk her av en lenke til SNL-artikkelen om postmodernisme som filosofisk retning, ideologi eller tendens, får meg til å anta at han bruker «postmodernitet» og «postmodernisme» som synonyme begreper, og jeg legger dette til grunn i min videre drøftelse (v.g. korriger meg om det skulle være nyanser jeg har gått glipp av her).
Litt senere skriver han (under overskriften Kognitiv dissonans): «Når den ytre verden ikke samsvarer med den indre verden, oppstår det ‘kognitiv dissonans’. […] Postmoderniteten bringer alle individer og samfunnet som helhet til dette stadiet.»
Ja, postmoderniteten/postmodernismen gir opphav til kognitiv dissonans (dvs. at man ikke lenger får ting til «å stemme»), noe som er alvorlig for både enkeltmennesker og samfunnet.
For noen måneder siden skrev jeg to essay om dette for Document, nemlig «Postmodernisme versus vitenskap, fornuft og sannhet» (som Tveråmo henviser til i sin artikkel #2) og «Postmodernisme versus jødedom, kristendom, islam og humanisme» (forkortede og mer lettleste versjoner av begge essay er siden blitt publisert her og her; mange takk til Julie Dahle i HRS, som foreslo en slik fremgangsmåte). Her forsøker jeg bl.a. å vise hvorfor postmodernisme skaper så store problemer.
Forholdet til naturvitenskap
Tveråmo skriver (lenke tilføyd av meg): «Fysikeren C.P. Snow beskrev i 1959 den vitenskapelige tenkningens ‘to kulturer’, som nærhet og avstand mellom naturfaglige og kulturfaglige tankemodeller.»
Ja, det er et stort tankekors at vi sliter med de samme problemene 66 år etter at Snow satte fingeren på disse tingene. Selvsagt vil man innen humaniora trenge andre forskningsmetoder enn dem som brukes i naturvitenskap. Problemet, slik jeg ser det, er at mange humaniora-folk nekter å ta inn over seg at naturvitenskapelig erkjennelse så å si setter rammer for hva som er gangbare hypoteser innen deres egne fagområder.
Naturvitenskap beskjeftiger seg med problemer som gjerne er mer avgrensede og veldefinerte enn hva som er tilfelle innen humaniora. Men på de områdene der naturvitenskap er gyldig, uttaler den seg derfor også med en annen tyngde enn hva humaniora kan gjøre.
Ikke bare har humaniora-folk en lei tendens til å neglisjere naturfaglig erkjennelse som ikke passer inn i deres foretrukne narrativ om dette eller hint, de har også en tendens til å være selektive når det gjelder hvilke humaniora-ting de legger vekt på.
Et velkjent eksempel i så måte er at mange fagfolk (for ikke å snakke om politikere, journalister og redaktører) er av den oppfatning at når visse innvandrergrupper er overrepresentert innen alvorlig kriminalitet – ja, da er det sosioøkonomiske forklaringer (trangboddhet, rasisme fra majoritetsbefolkningen, etc.) som gjelder. At det i vel så stor grad kan ha å gjøre med kulturer og/eller verdisett som er inkompatible med våre vestlige ditto, er noe man behendig utelukker allerede i utgangspunktet. Hylende intellektuelt uredelig, men noe mange er villig til å gjøre i den gode saks tjeneste.
At én bestemt forklaringsfaktor kan ha en viss innflytelse, utelukker selvsagt ikke at flere andre også kan gjøre seg gjeldende. Dels er dette innlysende for enhver som tenker seg om, dels har folk som jobber innen humaniora en betydelig mengde faglitteratur (av Max Weber, Jon Elster og en rekke andre) som understreker viktigheten av å ta alle relevante faktorer med i sine forklaringsmodeller.
Og i tillegg til å utelukke kulturelle, religiøse eller verdimessige forklaringer som er politisk ukorrekte, er mange allergiske mot naturvitenskapelige årsaksforklaringer. Et stjerneeksempel i så måte er kjønnsforskerne, som så vidt jeg kan bedømme standhaftig holder fast ved sine antivitenskapelige forklaringsmodeller, noe som ikke minst har banet veien for tanken om kjønn som noe valgfritt, og mer generelt Pride-ideologiens økende innflytelse i samfunnet.
Et tankevekkende eksempel som viser hvilken ideologisk fanatisme som preger akademia på dette feltet, er at Kathleen Stock i 2021 i praksis ble tvunget til å fratre sin stilling som professor i filosofi (!) ved University of Sussex. Hennes forbrytelse? Hun hadde skrevet en saklig og god bok om kjønnsproblematikk, nemlig «Material Girls – Why Reality Matters for Feminism» (kan varmt anbefales). Altså ikke helt ulikt skjebnen til Anne Kalvig, tidligere professor ved Universitetet i Stavanger, som sa opp sin stilling etter omfattende mobbing og trakassering (jf. hennes bok «Kjønnstru – Kampen om røynda»).
Om du tror jeg overdriver når det gjelder kjønns-«forskernes» og -aktivistenes manglende etterrettelighet og svake forståelse for hva naturvitenskap er, og hva den kan fortelle oss om menneskenaturen generelt og menn og kvinner mer spesielt, anbefaler jeg den debatten jeg hadde med dem på Forskning.no om disse tingene i 2004–2005 (stadig like sørgelig aktuell, 20 år senere); se her, her, her, her og her (annenhver artikkel av meg og av dem).
Så vidt jeg kan bedømme, kan de neppe ha lært så mye av sin manglende evne til å svare på helt grunnleggende spørsmål den gangen, og heller ikke ser de ut til å ha lært stort av det at de falt fullstendig igjennom i NRK-serien Hjernevask fem år senere.
Men for all del, de må gjerne komme på banen med en redegjørelse dersom det nå er slutt på «kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer», som to av deres frontfigurer, Anne Jorunn Berg og Beatrice Halsaa, på postmodernistisk vis 17. juni 2003 utbasunerte i Dagbladet («Kjønnsforskning – det er da ingen heksekunst»).
Evolusjonspsykologi, arv og miljø
Tveråmo skriver:
«For husfredens skyld kan vi si at et menneskes utviklingsmuligheter i livet er 50 % genetisk bestemt og 50 % bestemt av miljøbetingelsene. Men noen er bedre tilpasset til et gitt livsmiljø enn andre, og før postmodernismen formet miljøet som menneskene lever i, har vi gått igjennom en kulturell utvikling fra jeger-sanker-samfunn, industri-samfunn og service-samfunn til dagens høyteknologiske kunnskapssamfunn.
I de ulike kulturformene vil den som har best forutsetninger, ha størst mulighet til å greie seg best, i betydningen å oppnå sosial status og avle fram reproduksjonsdyktig avkom. Dette innebærer å sende videre genene til individene som den aktuelle sosiale gruppen lar slippe fram. Tradisjonelt har gener som koder for fertilitet blitt valgt ut, dvs. synlige tegn på mannlig og kvinnelig forplantningsevne.»
Ja, i situasjoner der vi vet med stor grad av sikkerhet at både genetiske og miljømessige forhold påvirker det fenomenet vi ønsker å studere, kan en antagelse om 50 % innflytelse fra hver av de nevnte faktorene være en fornuftig null-hypotese (altså en hypotese vi innledningsvis starter med, før nærmere granskning viser om vektingen bør forskyves i den ene eller andre retningen).
Dessverre har humaniora-folk en lei tendens til å utelukke (eventuelt bagatellisere) den genetiske komponenten allerede i utgangpunktet. En slik fremgangsmåte er kjent som Standard social science model (SSSM), et begrep som ble introdusert av John Tooby og Leda Cosmides i 1992.
SSSM vektlegger særlig samfunnsvitenskapelige filosofier knyttet til relativisme, sosialkonstruktivisme, kulturell determinisme og tanken om at vi fødes som blanke ark uten iboende tendenser i den ene eller andre retningen (jf. begrepet tabula rasa). Tooby og Cosmides argumenterer for at disse filosofiene, oppsummert av SSSM, utgjorde det dominerende teoretiske paradigmet i utviklingen av samfunnsvitenskapene i løpet av det 20. århundret.
Jeg er neimen ikke så sikker på om denne naive tenkningen helt har sluppet taket ennå, jf. Steven Pinkers bok «The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature»; utgitt i 2002, men stadig aktuell.
Ellers bør vi alle ha klart for oss at gener og kultur gjensidig påvirker hverandre. Altså slik at genetiske anlegg i en populasjon vil påvirke kulturen i den populasjonen. Og, motsatt, at kulturen i en populasjon vil påvirke hvilke genetiske anlegg som forekommer mer eller mindre hyppig.
Dette følger av elementær evolusjonsteori, siden visse typer oppførsel vil øke reproduktiv suksess (altså hvor mange barn man får) i visse kulturer, men minske den i andre. Og mennesker med gener som koder for visse personlighetstyper, vil selvsagt prege den kulturen de er en del av.
To aktuelle (og relaterte) faguttrykk her er Gene-environment interplay og Gene-environment interaction.
Dette er i manges øyne ubehagelig erkjennelse. Ja vel. Men er det bedre å late som om verden er annerledes enn hva den faktisk er? Er det ikke nettopp konsekvensene av 80 år dominert av ønsketenkning, skjønnmaling og bortforklaringer vi i Vesten nå høster de bitre fruktene av?
Tveråmo fortsetter:
«Dermed er det intet nytt under solen. Evolusjonspsykologien hevder derfor at det er gener og ikke samfunnet som styrer menns og kvinners tanker, følelser og atferd som angår sex. Den postmoderne kulturen som fremmer flytende kjønnsidentitet, vil på sin side hevde at det er samfunnsforholdene som styrer våre seksuelle preferanser.»
Nettopp, og mens kjønnsrelativistene stort sett er tåkefyrster som mangler bakkekontakt, har evolusjonspsykologene solide kort på hånden.
Tanken om at mennesket er et «kulturelt vesen», hevet over biologiens lover (slik Erna Solberg for en del år siden var uforsiktig nok til å påstå), er først og fremst ønsketenkning og virkelighetsflukt, slik jeg ovenfor har antydet.
Vil du har mer kjøtt på beinet, anbefaler jeg «To kjønn – evolusjonens største gåte» av Glenn-Peter Sætre, samt «Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon» av Terje Bongard og Eivin Røskaft.
En annen god og relevant bok, er «Gener – en personlig historie» av lege og forsker Siddhartha Mukherjee (drøyt 600 sider: originaltittel: «The Gene – an intimate history»), samt «The Sexual Paradox: Men, Women and the Real Gender Gap» av Susan Pinker (NB: sistnevnte bok er tydeligvis utgitt i flere (reviderte?) utgaver med ulike undertitler).
Konklusjoner
Aksel Tveråmo tar opp interessante og viktige problemstillinger i begge sine artikler. Ovenfor har jeg drøftet de avsnittene i hans første artikkel som jeg særlig festet meg ved.
Jeg tar sikte på å følge opp med en drøftelse av hans artikkel nummer to, som blant annet handler om hvilken rolle religion og metafysiske forestillinger (eller mangel på sådan) spiller i utviklingen av samfunn og sivilisasjoner.
Av Ole Jørgen Anfindsen, forfatter og pensjonert lektor
