Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert! Jesaja 5:20
Mens verden i 2002 i spenning bivånet USAs mobilisering og opptrapping av militær styrke foran den andre Gulf-krigen, fikk FN det travelt med å trekke oppmerksomhet i retning av Israel. Det ble svært om å gjøre ikke å tape fokus på det egentlige hinderet for fred i verden. Påstanden om «ulovlig okkupasjon av palestinske områder» ble gjentatt som et litani, og FNs generalsekretær, Kofi Annan, ble sendt ut i mediene med følgende avklaring: «Hele verden krever at Israel trekker seg tilbake. Jeg tror ikke at hele verden, inkludert vennene til Israels folk og myndigheter, kan ta feil.»
Også i Norge var man raskt ute med å flytte hovedfokus over til israelernes forsvarskamp mot terror og selvmordsbombere som med sine handlinger skapte krise blant Israels sivilbefolkning. FNs daværende visegeneralsekretær for Midtøsten, Terje Rød-Larsen, slo an tonen i Dagsrevyen med sin hysteriske reportasje fra Jenin om en massakre som det etter hvert viste seg aldri hadde funnet sted. Men dét betød ingenting i øyeblikket. Oppgaven var å innprente i folkets sinn et bilde av Israel som en ondskapsfull krigsforbryter og hvis nærvær i deres eget land er et hinder for fred, slik det så ofte senere ble sagt fra Stortingets talerstol.
Det er kanskje naturlig for FNs lederskap å ta «hele verden» til inntekt for sine standpunkter når de til daglig omgås representanter for hele den «verden» som har samlet seg i FNs gemakker. Der pågår det kontinuerlig forsøk på å delegitimere den jødiske statens eksistensberettigelse med løgn og falske anklager som foretrukne virkemidler. Slike utbrudd fra FNs «verden» kommer regelmessig og har som regel sine utspring i Israels forsøk på med tilgjengelig makt å hindre terrorangrep mot sitt sivilsamfunn.
Et eksempel som mange ennå husker, er den israelske marinens avvisning av det tyrkiske skipet «Mavi Marmara», som lastet med væpnede terrorister forsøkte å bryte den fullt lovlige og nødvendige våpenblokaden av Gaza-stripen. Hendelsen ble møtt med sterke protester og fordømmelse, især fra europeiske myndigheter, organisasjoner og medier. Reaksjonene fra EU og FN sto i skrikende kontrast til deres fortielse av brutale brudd på menneskerettigheter i land som Libya, Iran, Tyrkia, Kina og Russland. Når det gjaldt Israel, derimot, kom fordømmelsene uten forsinkelser og forbehold. Det skjedde og skjer fortsatt forutsigbart og automatisk.
Det vi er vitne til, er en atferd som av flere er blitt karakterisert som en inversjon av virkeligheten. Den automatiske anti-israelske reaksjonen vi observerer hver gang den jødiske staten forsvarer seg mot angrep, har vært illustrert som en bekreftelse på at europeerne aldri vil tilgi Israel for Auschwitz. Dette fenomenet hvor virkeligheten settes på hodet har vært trukket frem av skribenter som Henryk Broder, og har også en bakgrunn i den tyske Nobelpris-vinnende forfatteren Günther Grass, som til tross for sin ungdoms tjeneste i Waffen SS, ikke var fremmed for å stille seg kritisk til Israels kamp for sin eksistens.
Der hvor de europeiske antisemittenes årtusenlange historie har avstedkommet en viss reaksjon og forsiktighet i fremstillingen, finner vi ingen tilsvarende tilbakeholdenhet hos den jødiske statens arabiske naboer. De legger ikke noe som helst skjul på formålet med sin kamp mot Israel: Jøder har ingen rett til å leve! Det er dette striden står om når det gjelder den arabiske aktivisten Mahmoud Khalil, som er arrestert i USA for sin medvirkning til de antisemittiske demonstrasjonene ved Columbia-universitetet i New York. Det mobiliseres internasjonalt for å hindre de amerikanske myndighetene i å sende ham tilbake dit han kom fra. Hans mål er jo ikke bare å utslette Israel og jødene, men i tillegg å gi Amerika tilbake til indianerne.
Inversjon av både sannhet og virkelighet i det endeløse forsøket på å avslutte det jødiske folks tilværelse, er ikke et nytt fenomen. Som virkemiddel har det vært praktisert gjennom hele historien. Vi kan følge dette ondet tilbake til faraoenes dager. Når et hvilket som helst regime fikk et problem som skapte misnøye i folket, var det bare å projisere sine egne feil og mangler på jødene. Ved å legge skylden på jødene og arrangere en pogrom, kunne herskerne få fred en stund til. De som led – jødene som europeere hadde drevet ut fra sitt hjemland og som levde under trelldom –, hadde ingen rettigheter. Det spesielle er at denne metoden fungerer fremdeles, ikke bare i tilbakestående utviklingsland, men midt i «vestlig sivilisasjons» mest «avanserte» samfunn.
Fordi jødehatet er så veletablert i verden og har den årsak og virkning det har, kan vi ikke påregne at forsøk på å utrydde antisemittismen kan lykkes på samfunnsnivå. Da måtte det i så fall oppstå et politisk lederskap i de infiserte deler av verden som har mot, innsikt og ryggrad til å ta opp kampen både mot folkelig overtro og kunnskapsmangel og mot medienes kyniske utnyttelse av dette. Vi ser ingen tegn til en slik utvikling på denne siden av Atlanterhavet.
Av Per Antonsen
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
