Mikael Jalving 
Pengene sitter stadig løsere i EU, og i forrige uke mottok Sør-Afrika 30 milliarder danske kroner. Pengene skal kickstarte den grønne omstillingen på de sørlige breddegrader og inspirere andre land til å bidra slik at sørafrikanerne kan installere flere vindmøller på verdenshavene. Kort tid i forveien donerte EU 30 millioner danske kroner til politisk korrekte NGO-er for å bekjempe islamofobi og såkalte hatefulle ytringer i den europeiske offentligheten gjennom aktiviteter i Brussel og Dublin.
Denne uken overrakte Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen 600 millioner danske kroner til det nye shariaregimet i Syria på en giverkonferanse, også den i Brussel, der EU overførte til sammen 2,5 milliarder euro til disse edle jihadistene i dress.
Dette er bare et utvalg av de siste donasjonene fra Europas politiske makthavere. Gavmildheten utstråler tilsynelatende overflod, men er et tegn på en kultur i åndelig forfall og en sivilisasjon uten kontakt med virkeligheten.
Det er unormalt å gi bort formuer bare fordi man kan. Men det unormale er blitt det normale, særlig i stratosfæriske organisasjoner som EU. Her har medlidenhetskulturen seiret. Eller sagt med andre ord: EUs gavmilde gaveregn er snarere et uttrykk for imperial selvforståelse forkledd som medlidenhet, det vil si en ideologisk eskapade, eller flukt.
En flukt fra hva? kan man spørre seg. En flukt fra naturen som sivilisasjonens grunnlag. En flukt mot et dekadent alternativ, konstruert i en overnasjonal, overfornøyd, overopphisset union som streber etter å realisere et Europas forente stater i en kontinuerlig fornektelse av kontinentets røtter og all skam og forakt for de skattebetalerne som har bidratt med midler som nå gis bort som fantasiløver. Det er «høyst unaturlig», som spøkelset sier til Hamlet, som krever hevn i Shakespeares stykke om den danske prinsen og drapet på hans far.
Fra å være negativt ladet har dekadanse blitt en politisk ideologi som progressive eliter har revitalisert etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning. Mens kommunismen for lengst er forsvunnet, har dekadansen år for år blitt gullstandarden i de vesteuropeiske hovedstedene: Jo mer vi sløser, desto større blir vi. Jo større donasjoner, jo mer fortjeneste. Jo mer rikdom vi sløser bort, desto større selvfølelse.
Dekadent er egentlig et mildt ord for Unionens selvoppfatning og atferd. For atferden truer normaliteten i det offentlige liv og perverterer europeernes patriotiske dydsfølelse. Med andre ord utvider unionen kløften mellom lokal borgerdyd og imperial korrupsjon, og skaper det idéhistorikere en dag vil kalle et klassisk machiavellisk øyeblikk som krever politisk restaurering.
Når det unormale blir det nye normale, blir virkeligheten forvrengt. I en ny og krystallklar bok av den svenske etnologen Karl-Olov Arnstberg , Ordet är fritt – ett försök att diskutera svåra samhällsfrågor (Karneval förlag), forklarer han denne forvrengningen som patologisk altruisme. Patologisk altruisme kjennetegnes for eksempel ved at man streber etter å maksimere «global velferd» fremfor nasjonal velferd, ved at man som engelsk politiker interesserer seg mer for forholdene i Burundi enn i Birmingham, eller at man som svensk tenker alt mulig rart om Sudan mens alt går bra i Södertälje. Arnstberg forklarer denne patologiske altruismen med en henvisning til Charles Dickens’ roman «Bleak House» fra 1853, der vi møter en karakter, fru Jellyby, «hvis vakre øyne hadde en merkelig vane med bare å se langt; det var som om hun ikke kunne se noe nærmere enn Afrika».
EU ledes ikke av én fru Jellyby, men av mange av hennes slags. Teleskopiske filantroper, bedre kjent som globalister, som ikke ser eller forstår sine landsmenn, ikke sine naboer, ikke engang sin egen familie. Globalistene er de nye kongene og dronningene, hevet over folket, med utsikt til den andre verden. De har ikke øyne og ører for det umiddelbare, aktuelle og akutte; de har teleskoper og zoomobjektiver. Deres grå, kjedelige og velkjente livsverden er erstattet av en eksotisk systemverden.
Langbortistan-humanistene tror verken på nasjonal identitet eller statssuverenitet, som de arbeider for å erstatte med bredere transnasjonale identiteter, institusjoner, regler og kommisjoner, samtidig som de sørger for at ingen kan holde dem politisk ansvarlig for deres ideologiske dekadanse. De bryr seg ikke om nasjonens felles beste; de føler seg kalt til noe større. Derfor forstår de ikke hvordan et halvt århundre med masseinnvandring vil påvirke fremtiden til deres egne barn i Europa, og at deres egne samfunn beveger seg mot økende segregering, vold og interne konflikter. Eller de innser dette, men velger egoistisk å ignorere det fordi de fortsatt har sine egne liv og karrierer å ta hensyn til.
For patologiske altruister er verden enkel, til tross for at alle andre kan se og innse at den er enormt komplisert, full av problemer, dilemmaer og ubehageligheter, sosiale, religiøse, etniske, nasjonale, regionale – herfra og til Timbuktu. Og enda galere: De tror at verden kan formes i deres bilde. Klubbene jobber med det: Bilderberggruppen, World Economic Forum, Open Society Foundations, Soros Fund Management osv. Det er Hollywood på speed og Coca-Cola-kapitalisme.
Men patologiske altruister er barnefilosofer. De tror på det gode i mennesker, men viser samtidig at de må vite svært lite om mennesker hvis de våger å være så programmatiske. Virkelige ting som mennesker er ikke enkle. De kan se enkle ut, men skinnet bedrar. Hvis man virkelig vil forstå mennesker, må man være forberedt på at de er vanskelige å lese, vanskelige å forstå og vanskelige å forutsi. Denne antropologiske ydmykheten ligger langt unna patologiske altruister.
Noen vil hevde at altruister elsker mer fordi de elsker menneskeheten. Den britiske forfatteren C.K. Chesterton ville svart at den som hevder å elske alle, egentlig ikke elsker noen. På samme måte som kosmopolitten som hevder å bo her, der og overalt, ikke har noe hjem noe sted. Forestillingen om å heve seg over det lokale, det historiske og det tilfeldige, det vil si livet i konkret forstand, har noe ikke-menneskelig ved seg.
Dekadansen ville være ufarlig hvis fenomenet var begrenset til noen få – rike mennesker, poeter, kunstnere, narkomane. Men når tidsånden omskriver dekadansen til godhet, får grep om makthaverne og blir en politisk ideologi, får den en helt ny, annerledes og subversiv effekt, og gjør dekadanse til degenerasjon.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
