I begynnelsen i primitive jordgammer. Etter hvert ble det satt opp hvitmalte trehus og et fiskemottak. Handelsmennene Juell og Pihlfeldt etablerte handel med brennevin de solgte til de russiske fiskerne, som gjorde dem like blakke da de dro som da de kom.
Våningshus ble bygd etter finsk skikk, med boligkvarter og fjøs under samme tak.
Her grodde det fram et samfunn og en samhandel hvor hver folkegruppe bidro med sine komparative fortrinn.
Nordmennene hadde spisskompetanse på fiskeri. Finlenderne tok poteten med seg og behersket jordbruk. Samene leverte reinkjøtt og pelsverk. Guttene gikk i fiskebåten da de var 12, og ved 18-årsalderen var de fullbefarne – ikke bare fiskere, men seilere og navigatører, en ferdighet som krevdes når de skulle på langfart. Det ble fisket med håndsnøre (juksa), line og garn. Kvinnenes oppgave var å lage egne linstamper som alltid sto klare til neste sjøvær. De små sanket måseegg og ederdun og plukket moltebær på høsten. Høyet ble slått og lagt til tørking i utløer på finsk vis. Deretter hentet med rein og slede på vinterføre. Her snakker vi om en verden som var tilnærmet selvforsynt med kjøtt, fisk, melk og smør. Brød ble bakt av mel levert fra Aleksandrovsk, hvor nærmeste landhandel lå. Kull fantes i handelen, men ble sjelden brukt, da det ble ansett som unødvendig luksus. Rekved ble samlet og torv stukket og tørket til brensel.
Russerne bygde og bemannet en fyrlykt på Tsyp Návolok, «Kyllingodden». I begynnelsen lærte barna morsmålet hjemme. Etter hvert som det kom det en russisk lærer til bygda, og de lærte norsk hjemme og russisk på skolen. Dette samkvemmet kunne gi aparte utslag i perioder med landligge forårsaket av uvær. Når brennevinet da kom innabords og det brygget opp til slagsmål på lokalet, var det mulig å skjelne nasjonalitetene på valg av redskap. Finlenderne dro kniven. Russerne sloss med stokker.
Nordmennene valgte å slåss på tørre nevene. En arrest fantes, hvor de verste bråkmakerne fikk sove ut rusen. Det var gamle dagers kulturutveksling. Hvis nybyggerne skulle støte på hindringer, var gamlelandet bare to timers båtreise unna. På denne tida var Russland alliert med Frankrike og England gjennom trippelententen, og handelsstedene Vardø og Vadsø blomstret. Sosietetsfruene fulgte siste mote fra Paris.
Fiskekjøperne sendte sønnene sine til Arkhangelsk for at de skulle lære seg flytende russisk. Den jevne fisker klarte seg med pidgin- og fingerspråk.
Kommandanten på Vardøhus festning inviterte byens elite til kammerkonserter i kommandantboligen. Kvænbyen Vadsø var mer tiltrekkende for de finske nykommerne, siden det allerede fantes en stor finsktalende befolkning her. Men også Vardø hadde sine finske boligkvarter med «tusenhjem» hvor sju familier kunne i på ett-og toromsleiligheter. Denne trangboddheten var et aspekt som drev noen til å flytte videre til steder med mer livsrom. De tøffeste dro på overvintring til Novaja Zemlja og på selfangst i Østisen. Etter at de vendte hjem med fangsten, ble de inviterte til å holde foredrag om sine eventyr i isødet. Russerne befolket sine ubebodde øyer med nenetser, tidligere kjent som samojed – i dag antikvert,
da det betyr kannibal, «selv-eter». Særlig slike sel- og hvalrossfangst-ekspedisjoner var det ettertraktet å være med på, da man kunne tjene det tredobbelte av i en Lofot-sesong, som også kunne gi en kjempelott.

Dette selvbergerlivet til både fiskere, jordbrukere og fangstfolk får en til å grunne på den følelsen av frihet de må ha kjent på. De var ikke avhengige av noen sterk statsmakt for å overleve. Det holdt med selvtilit, sterk fysikk og at de utøvde sine ferdigheter og var villig til å jobbe hardt i sesongene. Det peker tilbake på det fenomenet som nevnes i åpningssitatet.

Frihet gjennom mestring.

Men med frihet følger risiko. Alle visste at fiskeryrket var et hardt og farlig yrke som kunne ende med døden ved den minste feilvurdering. Den fallhøyden ble fatal for Kristian Berger. Fra gammelt av kunne fiskerne kunsten å lese på været. De observerte skydekket, luktet på eimen i lufta og lyttet til sjødraget.

Denne kunnskapen gikk i arv fra far til sønn.

Med tiden fikk de drahjelp av barometeret.
Rett før en slik høststorm bestemte Kristian og to andre seg for å ta en råsjanse og berge lina de hadde satt ut. Sambygdingene prøvde å snakke dem fra det, men de hadde bestemt seg. Det gikk ikke bra. Bygdefolket sto maktesløse og så på mens båten ble tatt av stormen og knust mot brenningene.

Noen spiller sjakk med Vårherre. Kristian Berger spilte russisk rulett med Fanden og tapte alt i første runde. Slik er frihetens natur.

Et annet fenomen som spiller inn til sjøs, er overtro. Samboer til morsan, som var fisker, var ikke spesielt skvetten ellers.
Men én ting sverget han dyrt og hellig, at han hadde aldri gått på havet på en fredag den trettende. Det er lett å le slikt bort, men her trer det psykologiske aspektet inn: Når man begynner å tenke på hvilken dag det er, blir man stresset, og da gjør man feil. Det blir en selvoppfyllende profeti.
I en fiskebåt er det ikke rom for feil.

Garnfiske med kveil krever en del skills. Gjør man noe feil der, får man armen slitt av eller blir dratt over bord. Det forklarer samtidig hvorfor kvinnfolk i båten alltid har vært tabu. Samantha Fox om bord ville vært en utålelig distraksjon.

Men ved noen anledninger måtte de ta kvinnene i huset med, eksempelvis da de skulle på handletur inn til byen. Da hadde fiskerne på Sørøya lagd seg et eiendommelig angstfordrivende ritual: Damene måtte sette seg på rekka og ake seg over med samlede bein.
De fikk ikke skreve over rekka. Slik ble forbannelsen midlertidlig opphevet for handleturen. En tredje eiendommelighet var hvorfor noen fiskere bosatte seg på øde steder. Ikke bare med kort vei til fisket, men òg på grunn av henne der hjemme. Når han var lenge borte på Lofot-fiske eller på Finnmarka, var det for å avverge utroskap. Under slike forhold som vi har berørt, er det ingen mannfolk som vil risikere livhanken for å fø en unge som kanskje ikke er deres egen. Det lokale kyskhetsbeltet. Dette er ikke bare nostalgiske drømmer, men dagens økonomiske realiteter. Nordlandsbåten er riktignok erstattet av motorbåter som gjør fisket tryggere og mer effektivt. Men i skrivende stund er fisk fortsatt en gedigen pengemaskin. Norges tredje største eksportnæring, med olje og gass på topp. I 2024 eksporterte Norge sjømat for den svimlende sum av 1754 milliarder norske kroner. Uforandret i volum fra året før, men med god drahjelp av den svake norske krona. Eksportindustriens strategiske oppgave er å skape overskudd på handelsbalansen med utlandet, slik at vi kan leve av å klippe hverandre.

Tørrfisk eksporteres fortsatt til italienerne, som behersker kunsten å bløte den opp, men det må gjøres rett. Vannet må være kaldere enn 5 grader og må skiftes hver dag for at ikke fisken skal bli bedervet.

Men klippfisk troner over tørrfisken som en bestanddel i bacalao. Stoca fisco. Portugiserne er verdens mest torskespisende folkeferd. De spiser en femdel av all torsk i verden. Men hvis de får valget, sies det at de foretrekker den norske i sin nasjonalrett.

Til gjengjeld selger de portvin til verden, en vare som var utsatt for en handelskrig på tampen av første verdenskrig som få husker i dag. Grunnet press fra avholdsbevegelsen ble portvin forbudt i årene 1917–1923. De portvinsproduserende landene kontret med å true med å stoppe fiskeimporten hvis ikke forbudet ble hevet. Presset virket. Men traktaten var så omdiskutert at den var på nippet til å framkalle regjeringskrise. Her et utdrag fra Arbeider-Avisen datert 20. november 1934.

Foto: Jon Olav Eikenes

Hjernen viser et annet bilde. En marsdag i 1985 stiller naboen, som er telegrafist, på kystradioen inn kanalvelgeren på mellombølgen og lytter til den sovjetiske sendingen.

«De har spilt sørgemusikk i hele dag». Jeg kunne ikke språket da, men skjønte ut fra tonen at noe spesielt hadde skjedd. Ikke lenge etter (11. mars) fikk vi vite at den aldrende Konstantin Tsjernenko var død, og at Mikhail Gorbatsjov hadde kommet til makta. Fra da av begynte det sakte men sikkert å sive ut informasjon om hva som hadde skjedd med de Kola-nordmennene som var sperret inne bak jernteppet. Noen ble myrdet av NKVDs bødler. Andre ble sendt til Sibir og Stalins Gulag. De som overlevde, måtte holde sin bakgrunn skjult. Fiskerhalvøya ble avfolket for sivile og militarisert etter krigen.

Bjarne Jørstad var 73 år i 1990 og fikk æren av å stå frem i riksmediene som en av Norges siste vikinger. Det ble innledet arbeid med at de skulle få opphold i Norge, men for Bjarne selv var ikke dette så enkelt. Kona var russisk, sønnen kunne ikke norsk. Han selv hadde grodd litt for hardt fast i Russland. Men for etterkommerne var det håp. I 2001, etter mye byråkratisk tautrekking, hadde ca. 100 Kola-nordmenn fått opphold. Men den byråkratiske balladen endte ikke der. I 2017 fikk operasangerinnen Lilly Jørstad – hvis oldefar Emil ble myrdet av NKVD og lagt i en massegrav i Karelen – endelig innvilget norsk statsborgerskap, noe som forenklet operastudiene og arbeidet hennes, et levende eksempel på at av henfarne generasjoners slit og livsforsakelse, kan noe vakkert vokse frem.

Tornekronen vorder roser – Profeten Jens (fred være med ham).

Her hører vi Lilly mellom øst og vest fremføre «Carmen».