Oslo tinghus. Foto: Lise Åserud / NTB.

I Oslo tingrett stod en skilt somalisk trebarnsfar nylig tiltalt for mishandling i nære relasjoner etter å ha overfalt sin 17 år gamle sønn, som hadde stått frem som homofil.

Det er i mars 2024 det kommer inn en melding til politiet om en gutt som er blitt brutalt slått av sin egen far.

Den fornærmede, som har en lett autistisk diagnose, har traumatisert løpt ut på gaten i fortvilelse. Han frykter for sitt eget liv og roper om hjelp, og en forbi­passerende tar hånd om ham og ringer politiet. Guttens far blir pågrepet samme kveld.

Gutten bodde sammen med sin mor og søsknene. Foreldrene har idag blitt pålagt besøksforbud, og begge ble opprinnelig siktet for mishandling i nære relasjoner. Saken mot mor er senere blitt henlagt.

Faren har tidligere blitt tiltalt for vold på en reise til Somalia, hvor kan kidnappet og slo og sparket sin egen sønn sammen med slektninger, men saken ble henlagt.

Den andre uken i mars kom saken mot faren opp i Oslo tinghus – han er samtidig tiltalt for å ha knivstukket en nabo under en krangel om oppbevaring av søppel.

Den fornærmedes mor og onkel vitner i retten, og bagatelliserer sine forklaringer om hendelsen. Det har også blitt en barnevernssak, i og med at den fornærmede nå bor fast på institusjon under barnevernets regi.

Guttens nærkontakt og miljøterapeut er vitner også i retten, og fremstiller han som en snill og ydmyk gutt, troverdig i sine uttalelser men med en veldig lav selvfølelse og et stort bekreftelses­behov. Den fornærmede ønsker ikke å oppgi navnet på institusjonen han bor på, i frykt for at foreldrene skal oppsøke ham. Han er blitt avhørt på Barnehuset, og det spilles video av samtalen i retten.

Hans far, som sitter i retten og hører på, viser ingen skyld eller skam under avspillingen av opptaket, men fremstår totalt likegyldig, som om han har gjort noe riktig.

Den tiltalte skuler mye bort på meg, og i pausen kommer han faktisk bort til meg – han fremstår truende og sint. Han lurer på hvorfor jeg skriver, hvem jeg skriver for og sier han ikke vil ha saken i media. Tre ganger spør han meg hvem jeg er, men jeg nekter å svare.

Videoen viser en nydelig og følsom gutt som snakker om rommet sitt, hobbyene og drømmene sine. Han begynner å beskrive hva som har skjedd. Han forteller at det begynte når han var 11 år og hadde sett på porno på nettet. Faren tvangssender ham da ned til Somalia, et sted hvor han hverken er født eller oppvokst.

Han kan ikke språket og har ingen penger, og de tar fra ham passet slik at han ikke kan dra tilbake til Norge. Han er rett og slett kidnappet og helt overlatt til ukjente slektninger som skal «oppdra ham», det vil si banke vett i ham, slik at han skal følge Koranen.

«Han må bli ren», de kaster varmt vann på ham, truer med kniv, isolerer ham og torturerer ham der i to år. Gutten er i sin mest sårbare alder, kun 11 år og totalt avskåret fra kontakt til sin familie i Norge, som han bare vil hjem til.

Han tror han kommer til å dø der, og går til slutt inn i en kraftig psykose. Da blir han hentet hjem og innlagt på Ahus ungdoms­psykiatri. Barnevernet er meget bekymret og mener foreldrene er inkompetente til å oppdra og ta vare på barn, allikevel blir han sendt hjem til dem.

Vi spoler frem til 2024 og fornærmedes forklaring i retten.

Gutten har tatt en blodprøve på kjønnssykdom, og hans mor får greie på dette. Han forteller henne at han er homofil, at han har hatt sex med en gutt og ville teste seg.

Moren blir svart i øynene og iskald. Hun nekter ham å røre ting i huset, som sjampoflasker, såper, matvarer… Hun sier hun ikke kan elske ham lenger fordi han er homofil og ber han pakke tingene sine og flytte ut umiddelbart. 17-åringen tilhører ikke lenger familien.

Hun vil ha det til at han har blitt utsatt for overgrep og ikke vært med på det seksuelle frivillig, for det å være homofil i islam er en dødssynd. Hun ber søsknene hans blokkere ham fra telefon og meldinger, og aldri kontakte ham for resten av livet.

Samme dag kommer faren på «besøk». Den fornærmede har låst seg inne på rommet sitt fordi han er utrygg og redd for sin far, som har slått ham mange ganger før. Faren er også veldig religiøs og tro mot islam.

Faren sparker opp døren og setter seg på gutten som ligger i underkøya. Han begynner å bokse ham hardt i ansiktet gjentatte ganger, tar kvelertak på ham og slår ham på kroppen mens han øser skjellsord over ham.

Den fornærmede forklarer inngående. Han oppleves troverdig om hvordan han i panikk forsøker å rope på søsken, for han er sikker på at han skal dø.

Søsknene kommer ikke og sier heller ingenting, de har fått munnkurv og reagerer hverken på volden eller overgreps­situasjonen.

Faren forsøker å slepe sønnen etter håret ut av soverommet mens han skriker stygge skjellsord over ham og sjikanerer ham på det groveste.

Til slutt forlater han leiligheten, men tar med seg guttens mobil. Den fornærmede har da ingen mulighet til å ringe politiet.

Gutten forteller at han løper ut i sokkelesten på gaten, brillene er slått i stykker, han ser dårlig. I sjokk­tilstand griper han fatt i en forbi­passerende dame og roper i panikk at han må ha hjelp fordi hans far vil drepe ham.

Kvinnen ringer politiet og faren blir arrestert samme kveld. Den fornærmede blir så tatt hånd om av politiet og overført videre til Barnehuset hvor han blir sittende tre timer i forhør om hendelsen.

Han er tydelig traumatisert og i sjokk, han er forslått og redd, en sårbar gutt, som nå er helt alene i verden. Kastet ut av moren fra barndoms­hjemmet, sett på som «skitten og syndig»

Den fornærmede vil bo hos sin onkel, men moren sier at ingen i familien vil ha ham lenger. Enten må han lyde moren, la henne klippe håret hans, hente ham på skolen, nekte ham mobil – ha total kontroll på ham som om han var i et fengsel, eller forsvinne totalt fra familien.

Han nektes kontakt med søsken for resten av livet, fremstilles som syk og forslått av en muslimsk far som mener han selv er skyldfri men kun fulgte Koranen…

Saken reiser viktige spørsmål om vold, religiøs intoleranse og barns rettigheter. Hvordan vil guttens fremtid bli med dette utgangs­punktet?

Barn fra fremmede kulturer vokser ofte opp med mye vold, trusler og skremming, og lite følelsesmessig nærhet – de er ofte traumatisert.

Disse foreldrene virker fullstendig blottet for empati og totalt likegyldige til ugjerningen og overgrepene. De ser ikke volden, men rett­ferdig­gjør den. De ser kun den «ugjerningen» at sønnen var blitt homofil. De virker ikke å forstå den psykiske tilstanden barna kommer i når de oppdras slik.

Faren erkjenner ikke straffeskyld, og dommen er ennå ikke avsagt.

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.