Den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan (1904–2005) var en av USAs ledende utenriks­politiske tenkere under den kalde krigen. Stillbilde: Inter­national School History Teacher / YouTube.

I en artikkel i New York Times i februar 1997 advarte George Kennan mot å begynne å utvide NATO østover. Han hevdet at «det ville være den mest skjebne­svangre feilen i amerikansk politikk i hele etter­krigs­tiden». Har vi nå grunn til å tro at Kennan hadde rett, og at han forutså noe lignende det som har utspilt seg i opptakten til Russlands angrep på Ukraina i februar 2022?

Hvis vi ser på NATOs ekspansjon østover, har den foregått i flere etapper. Den begynte i 1999, da Polen, Ungarn og Tsjekkia ble medlemmer. Den fortsatte i 2004, da Bulgaria, Romania, Slovenia, Slovakia og de baltiske landene ble med. Begge gangene protesterte Russland, men var for svakt til å yte effektiv motstand. I 2008 vedtok NATO et kommunike der det ble slått fast at det var enighet om at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer av NATO. Russland var sterkt imot dette, og allerede i 2008 ble landet involvert i en krig i Georgia. Og i 2014 invaderte Russland Krim og ble involvert i en krig i Øst-Ukraina. Likevel besluttet NATO i 2018 å opprett­holde løftet om fremtidig medlemskap for Ukraina og Georgia. Og 24. februar 2022 gikk Russland inn i Ukraina direkte mot Kiev.

Er det berettiget å se denne utviklingen – og særlig Russlands angrep på Ukraina – som en bekreftelse på Kennans advarsel? Ville krigen i Ukraina ikke ha funnet sted dersom NATO ikke hadde fortsatt å uttrykke et ønske om å gjøre Ukraina til medlem, men i stedet hadde gått med på at Ukraina skulle ha en nøytral status?

For å kunne svare på dette spørsmålet, må vi begynne med å se nærmere på motivene bak den suksessive NATO-utvidelsen med de tidligere sovjetiske vasall­statene. Og her må vi skille mellom hva som var de tidligere vasall­statenes motiv og hva som var NATOs – og særlig USAs – motiv.

Motivet til de tidligere vasall­statene må i hovedsak betraktes som frykt. Frykt for at det nye Russland, som var i ferd med å reise seg fra ruinene av det falne Sovjet­unionen, skulle forsøke å gjen­erobre det tapte imperiet. For å avverge denne trusselen, ønsket de å komme inn under NATOs sikkerhets­garanti.

Så hva var NATOs motiv for å ta opp de tidligere sovjetiske vasall­statene? Ved å ta dem opp, viste NATO at man tok frykten deres på alvor, og at man måtte tro at det var grunn til å frykte at det gjen­opp­ståtte Russland ville ha imperiale ambisjoner. Men i realiteten var motsetningen fra den kalde krigen ikke overvunnet. NATO utvidet også sin egen innflytelses­sfære, slik at de sto i en bedre posisjon i forhold til Russland enn de tidligere hadde gjort i forhold til Sovjet­unionen. Innlemmelsen av de tidligere vasall­statene i NATO innebar at NATO – og USA – nå kom nærmere Russlands grense, og at Russland derfor ville stå svakere i forhold til NATO og USA.

Men denne utviklingen hadde også en bakside. Ettersom NATO og USA fortsatte å oppføre seg som om Russland var en trussel selv etter Sovjet­unionens fall, var det naturlig for Russland å oppfatte NATO som en trussel i retur. Like naturlig som det er for de tidligere vasall­statene å oppfatte det gjen­opp­ståtte Russland som en trussel mot deres suverenitet, like naturlig er det for Russland å oppfatte det faktum at NATO (og USA) rykker sin innflytelses­sfære stadig nærmere, som en eksistensiell trussel. Når NATO letter trusselen mot de tidligere vasall­statene, skaper det også en tilsvarende trussel mot Russland.

Det er et dilemma – et dilemma som politikerne ikke har råd til å ignorere hvis de ønsker å skape en fredelig utvikling for Europa. Men NATO har ignorert dilemmaet, ignorert at organisasjonens egen ekspansjon østover kan bli oppfattet som en trussel mot Russland. Det var dette Kennan innså da han advarte mot NATOs ekspansjon. Hvis Vesten ikke hadde ignorert Kennans advarsel, men i stedet tatt på alvor Russlands gjentatte uttalelser om at landet ikke kunne akseptere Ukrainas inntreden i NATO, kunne krigen i Ukraina høyst sannsynlig vært unngått.

I det hele tatt burde man ha innsett at NATO (og USA) måtte ta like mye hensyn til Russlands sikkerhets­behov som Monroe-doktrinen krever at USA skal ta hensyn til sine egne sikkerhets­behov. På samme måte som USAs naboer må innse at de ikke har råd til å inngå forsvars­samarbeid med land som utgjør en trussel mot USA – slik vi så under Cuba-krisen – må et land som Ukraina innse at selv om det har suverenitet, har det som Russlands nabo ikke råd til å inngå i en forsvars­allianse med en stormakt som Russland anser som en trussel mot sin egen suverenitet. I en slik situasjon må Ukraina betale for sin suverenitet med sin nøytralitet, slik Finland og Østerrike gjorde under den kalde krigen. Det er den politiske virkeligheten.

Men overser jeg ikke noe viktig her? Ignorerer jeg ikke det faktum at NATO og USA står for andre og bedre verdier enn Russland? Er det ikke slik at NATO og USA står for frihet og demokrati, mens Russland står for autokrati og under­trykkelse? Bør vi ikke se situasjonen slik at utvidelsen av NATO er et ledd i en kamp for å sikre demokratiet – og den politiske friheten – mot trusselen om auto­kratisk under­trykkelse fra Russland? Det er flere ting å si om dette.

For det første begrunner Kennan sin advarsel mot NATO-utvidelsen med at den vil «ha en negativ effekt på utviklingen av det russiske demokratiet», og at den «kan forventes å oppflamme nasjon­al­ist­iske, anti­vestlige og militar­ist­iske tendenser i den russiske opinionen». Så selv om en NATO-utvidelse ville bidra til å sikre demokratiet i et land som Ukraina, ville den også ha en negativ effekt på muligheten for å bygge et levedyktig demokrati i Russland. Og hva ville være best?

For det andre skaper man ikke en levedyktig demokratisk kultur med militære midler – med utvidelsen av en militær­allianse. En slik kultur må bygges gjennom tålmodig selv­opp­læring av befolkningen. Det må skapes et utdannings­system som gir innbyggerne den nødvendige kunnskapen og de nødvendige verdiene. Fra et demokratisk synspunkt er det derfor viktigere å bygge opp et slikt utdannings­system i både Russland og Ukraina enn at Ukraina blir medlem av NATO. Tvert imot kan en slik integrasjon virke mot sin hensikt hvis den fører til en selvtilfreds holdning til folke­opplysning.

For det tredje kan det stilles spørsmål ved måten det vestlige demokratiet har utviklet seg på. Har vestlige demokratier ført seg selv inn på utviklings­veier som under­graver forut­setning­ene for at de skal kunne opprettholde seg selv? Har de utviklet en økonomisk ulikhet som truer den politiske likheten? Er USA nå et pluto­krati? Har vestlige demo­kratier utviklet en kultur­relativ­isme som under­graver oppslutningen om demo­kratiske verdier og rasjonell debatt? Har de ført en asyl- og inn­vandrings­politikk som forsterker denne relativismen? Dette er reelle politiske spørsmål som gjør de vestlige demo­kratiene mer utfordret enn de ser ut til å være klar over i dag.

I denne artikkelen har jeg forsøkt å kaste lys over hvorfor George Kennan advarte mot å utvide NATO østover i 1997. Mens utvidelsen innebar å ta hensyn til den trusselen som de tidligere sovjetiske vasall­statene fortsatt følte at Russland utgjorde, så man bort fra det faktum at NATO-utvidelsen også kunne oppfattes som en tilsvarende trussel fra russisk side. Dette gjorde det vanskeligere å fremme en rolig demokratisk utvikling i Russland.

Legg merke til at alt dette er sagt uten å nevne Putin. Kennan kom med sin advarsel uten å innse at Putin ville bli Jeltsins etter­følger. Tvert imot kan Putins utvikling fra en relativt mer åpen og demo­kratisk holdning til en mer auto­kratisk og lukket holdning forklares som en reaksjon på at NATO var beredt til å fortsette sin ekspansjon østover – inkludert Ukraina – til tross for at Russland gjentatte ganger hadde gjort det klart at landet anså en slik utvidelse av USAs innflytelses­sfære som en eksistensiell trussel.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.