LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-direktør Ole Erik Almlid. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Igjen er det lønnsforhandlinger, såkalt mellomoppgjør. Og igjen kom bruddet etter få dagers forhandlinger. LO og motparten NHO har fullstendig stivnet og mistet evnen til å opptre selvstendig, og kjører seg fast i et rituelt løp som umulig kan havne noe annet sted enn i grøftekanten.

Det er som vanlig de såkalte frontfagene (industrien ved Fellesforbundet og YS parallelt) som starter forhandlingene. Det som en gang var forbundsvise oppgjør i ordets rette forstand, er i praksis forlatt og erstattet med en slags pyramidemodell, der resultatet fra forhandlingene mellom LO/YS og NHO legger listen og standard (kalt «rammen» på fagspråket) for resten av oppgjørene.

Frontfagene avgjør alt

Med få unntak ender alle de øvrige oppgjør i og utenfor LO-regi med om lag tilsvarende resultat som det frontfagene klarer å oppnå. Unntakene utgjøres stort sett av enkeltstående særgrupper som f.eks. legene.

I år som nesten alltid ellers (med noen ytterst få unntak) er kravet fra LO/frontfagene som fremmes, forbedret kjøpekraft for arbeidstakerne, hva nå dét vil si. Det har de nemlig ikke sagt noe om selv, av såkalt forhandlingstaktiske årsaker. Men når forventet prisstigning er satt til 2,5 prosent, men garantert ender på nærmere 3, og renten fortsatt henger på fem–seks prosent (pluss) for alle praktiske formål, siden nedsettelsene nå ser ut til å være avblåst, er det ganske klart at LOs krav må ha ligget på minst fire–fem prosent. Alt lavere vil tilsi en nedgang i kjøpekraften. Husk en må ikke glemme meget høy prisstigning i offentlige, politisk styrte avgifter i en slik sammenheng.

Brudd – et LO-ritual

Man må tilbake til året 2017 for å finne ett år uten brudd i forhandlingene, da oppgjøret gikk greit for seg uten tuer og hull i veien mot målet – et godkjent og underskrevet lønnsoppgjør. I et mellomoppgjør, som nå, forhandles det ikke om tariffavtalen som helhet, i prinsippet bare om lønn og godtgjørelser (ulempesatser lokalt). Sånn sett skal det per definisjon være langt enklere å forhandle frem lønnsavtalen i et mellomoppgjør enn i et hovedoppgjør, der hele arbeidsavtalen er forhandlingstema og under potensiell revisjon.

Forhandlet i to dager

Men nei da. Det ble brudd igjen, etter hva LO sier etter fire forhandlingsdager. Ja, svarer jeg, hvis vi tar med helgen. Egentlig var det jevnt stopp etter forhandling mandag 17. og tirsdag 18. mars. Altså, det rituelle bruddet kom allerede etter to dager. Og som det heter: Partene skal møtes hos riksmeklingsmannen Mats Ruland den 31. mars. Så vet vi dét. Vi vet også at statens mann har relativt lite spillerom og i realiteten minimalt å tilby LO i en mekling. Så et brudd er neppe i LOs favør, økonomisk.

«Den norske modellen» for fall

Så var det dette med økt kjøpekraft, da. For hvem? I praksis vil det gjelde de delene av industrien som gjør gode penger for tiden, det vil stort sett si eksportindustrien. Og selvsagt staten og offentlige stillinger/ansatte, i den grad de dekkes av frontfagparaplyen. I praksis gjør hele det offentlige Norge det, da de alltid får den samme prosent som frontfagene ender på.

Men NHO ser det annerledes. Her vet man at den private innenlandsindustrien og de mindre bedriftene har vanskelige tider, delvis avhengig av import, og definitivt er svimeslått av høye strømpriser, høye renter og et avgiftsnivå generelt som ikke tjener andre enn stat og kommune.

Så når LO har krevd pluss-minus fire–fem prosent, er og blir det vanskelig å forhandle for hele Norge under ett, noe man i praksis gjør med den norske modellen. Den er mer eller mindre garantert å ende i grøften, slik vi nå har sett for niende året på rad (!). Så kan man lure på hvem som tjener på det, med stor sannsynlighet for streiker, der tusener av plassoppsigelser og streikevarsler allerede er sendt ut … Det er det ikke godt å svare på. For brorparten av folket blir det tap, uansett hvordan en vrir og vender på det.

Men la det være sagt: Vi skal definitivt ha full forhandlingsfrihet her i landet, per prinsipp. Men det spørs om man oppnår det med «den norske modellen», som LO tilber, både politisk og i inntektssammenheng. For folk som ikke har høytlønte LO-lederbriller på, er det tydelig at den norske modellen er mer enn moden for en betydelig ansiktsløfting og dertil skjerping. En kan ikke sjangle som en halvfull mann inn i brudd hver eneste gang en skal forhandle lønn. Det kreves mer enn det, Peggy Hessen Følsvik og Jørn Eggum. Betydelig mer.

Et «bolverk»

Apropos: Jeg leste for en drøy uke siden en sak i herværende avis om at LO vil kjempe for at den norske modellen rent politisk skal bli et varig bolverk mot ytre høyre-bevegelsene, som hevdes (av stuerene raddiser og mainstream) å være voldsomt på gang i Europa. Jeg vet ikke hva disse nedsnødde ritualistene mener med ytre høyre – det er vel formodentlig omtrent alle andre enn dem selv, som er en smule kritisk til deler av deres virksomhet, og særlig utøvelsen av den. Nei, det er vel tvert om på høy tid at LO forlater ritualene, «avruser» seg og bretter opp ermene, og begynner å gjøre det de er satt til: sikre lønn og arbeidsforhold for nordmenn flest.

LO-modellen: De rike får det doble

NB: En skal ikke glemme at langt de fleste av dem LO akkurat nå forhandler lønnen for, er middel- og til dels høytlønnede innenfor vårt ordinære lønnsspekter, mange av dem med tilleggsgoder som «avspasering» og hjemmekontor på fredag annen hver uke, bare for å nevne et par eksempler.

Senere ut i forhandlingene kommer «hotell og restaurant», for eksempel, og andre lavtlønnsbransjer. Med bruddet forrige uke kan vi regne med at mekler Mats Ruland ikke klarer å strekke pengestrikken lenger enn pluss-minus tre og en halv prosent, skal jeg anslå. Og dersom det hele ender med kostbare streiker og tvungen lønnsnemnd, gis det bare knapper og glansbilder i tillegg.

Bare for å vise bildet: Om vi sier at en person med lavere middelinntekt tjener 400.000–500.000, og vi legger på tre prosent her, så vil en i de øvre midlere og høyere sjikt, SSB-beregnet fra 750.000 og oppover, fort sitte igjen med det doble av «fattigfolket», som i høyden kan vente seg anslagsvis 15.000–17.000 kroner.

En må nødvendigvis gi et visst slingringsmonn og ta noen små forbehold her rent tallmessig. Men «den norske modellen» som Eggum og co. skryter opp i skyene både arbeidsfaglig og politisk, er åpenbart i ferd med å rakne for langt de fleste andre enn LO-adelen og deres nærmeste politiske venner – «vi som til enhver tid styrer Norge».

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.