Lise Sørensen 
Tre innvandrere voldtok en 17-åring og lo hånlig av henne i retten. Likevel mener podkasteren Øyunn Krogh at den virkelige skandalen er at noen snakker om det. For de fleste ville det mest sjokkerende ved saken være brutaliteten, den totale mangelen på respekt for offeret.
I podkasten Kaffeskål med Øyunn Krogh og Frida Hollund diskuteres Documents TikTok-video om en av de mest groteske voldtektssakene i nyere tid. To somaliske menn og en afghansk mann er dømt for en grov gruppevoldtekt av en norsk 17-åring. Da jenta forklarte seg i retten, reagerte overgriperne med å le hånlig av henne.
For de fleste ville det mest sjokkerende ved saken være brutaliteten, den totale mangelen på respekt for offeret. Slike overgrep har blitt en del av den nye norske virkeligheten.
Når sannheten blir hatprat
Ikke for Krogh & co. Det som virkelig opprørte dem, var at jeg påpekte gjerningsmennenes ikke-vestlige bakgrunn. Ifølge Krogh var det at gjerningsmennene var ikke-vestlige «det mest spennende» for meg i saken. Interessant prioritering.
At tre menn voldtok en jente, skjendet henne underveis og hånet henne etterpå, er visst underordnet. Det virkelige overtrampet, ifølge dem, var at noen våget å snakke om etniske og kulturelle faktorer i kriminalitet.
Så indignert ble Krogh at hun gikk til det vanlige retoriske grepet: Hun beskyldte meg og Document for å spre «hat» og «skremselspropaganda».
Dette er ikke bare en intellektuell feilslutning. Det er et bevisst forsøk på å kneble enhver debatt om virkeligheten i dagens multikulturelle Norge.
Er det virkelig likhet for loven i Norge?
Krogh hevder at vi har likhet for loven i Norge. En påstand som, i beste fall, vitner om en grunnleggende naivitet.
Tenk følgende scenario: Dersom tre etnisk norske menn hadde gruppevoldtatt en muslimsk jente, ville reaksjonene vært helt annerledes. Pressen ville vært samstemt i sin dekning. Akademikere ville skrevet lange analyser om strukturell rasisme. Påtalemyndigheten ville sannsynligvis vurdert å legge til hatkriminalitet i tiltalen.
Men når offeret er norsk, og overgriperne har innvandrerbakgrunn, forsvinner denne analysen som dugg for solen. Da handler det plutselig om «menn» generelt. Eller, som i denne saken, om «nordfjordinger». Fordi NRK nektet å skrive at gjerningsmennene faktisk var utlendinger.
De lave forventningers justis
Hvis etniske nordmenn har begått voldtekt, blir gjerningsmennene gjerne fremstilt både som umoralske individer og representanter for en giftig mannskultur. De har hatt fri vilje og har valgt å begå en forbrytelse.
Hvis ikke-vestlige innvandrere derimot har begått voldtekt, får pipen en annen lyd. Ikke bare blir gjerningsmennenes bakgrunn nedtonet eller direkte misrepresentert. Språket går fra aktivt til passivt. Det er ikke en araber som har begått en voldtekt. En voldtekt har blitt begått. Gjerningspersonen forsvinner. De sosioøkonomiske strukturene tar hans plass. Voldtekt blir et resultat av trangboddhet og mangel på ungdomsklubber. Tvil blir sådd. Burde norske jenter kle seg mer måteholdent? Hva har vi gjort feil i integreringspolitikken? Er ikke gjerningspersonen egentlig et offer? Offer for 500 år med hvit kolonialisme?
Hver voldtekt begått av en hvit nordmann er en tragedie. 10.000 voldtekter begått av innvandrere er statistikk.
Så ja, vi har likhet for loven i Norge – men innvandrere er litt likere for loven enn etniske nordmenn. De lave forventningers rasisme, satt i juridisk system.
«Men de var jo norske»
En av kjepphestene til Krogh & co. er at de dømte var «100 % norske» fordi de hadde norsk statsborgerskap.
Men hvor norsk er du egentlig hvis du ikke engang forstår språket i landet du hevder å tilhøre? Er det en urimelig forventning at en norsk statsborger skal kunne føre en enkel samtale på norsk? At han skal forstå dommeren i en rettssak?
Likevel gikk Krogh og sidekicken hennes av skaftet da jeg påpekte det åpenbare: Hvis en tiltalt trenger tolk for å forstå hva som foregår i en norsk rettssal, på hvilket grunnlag kan han da kalles norsk – annet enn som en administrativ kategori? I så fall er «norskhet» redusert til et teknokratisk abstrahert statssyn, der kun det som er lesbart for byråkratiet teller – stempelet i passet – mens kultur, språk og lojalitet ignoreres.
Tallene lyver ikke – etnisitet er en faktor
Krogh hevder videre at «etnisitet ikke har noe med kriminalitet å gjøre», og at det er «rasistisk» å hevde noe annet. Hun argumenterer for at kriminalitet skyldes fattigdom og utenforskap – som om det finnes en lineær sammenheng mellom økonomi og vold.
Men dette stemmer rett og slett ikke.
Ifølge Store norske leksikon defineres etnisitet slik: «Etnisitet er et uttrykk for at en gruppe mennesker oppfatter seg som en særskilt gruppe i forhold til andre, basert på felles språk, kultur, religion, tradisjoner og verdier.» Det handler altså ikke, som Krogh later til å tro, om hudfarge alene.
Her er realitetene Krogh nekter å forholde seg til:
• Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn kraftig overrepresentert i kriminalitetsstatistikken.
• En rapport fra Oslo politidistrikt (2022) viste at over 70 % av alle overfallsvoldtekter i hovedstaden ble begått av menn med ikke-vestlig bakgrunn.
• NOVA-rapporten fra 2021 fant at unge jenter i Oslo stadig oftere rapporterer om seksuell trakassering og overgrep begått av innvandrergutter.
Disse tallene er ikke «rasistiske». De er statistiske. Det er harde fakta.
Likevel sitter Krogh i sin podkast og snakker om hvor forferdelig det er at noen i det hele tatt våger å påpeke dette. Mens Krogh lar indignasjonen renne over, fungerer Frida Hollund som en pliktoppfyllende papegøye på skulderen, som nikker bekreftende og gjentar Kroghs poenger med høytidelig affektert alvor.
På et tidspunkt utbryter Hollund til og med: «At hun ikke skammer seg!»
Vel, jeg skammer meg overhodet ikke over å påpeke fakta som kan beskytte fremtidige ofre. At Krogh og Hollund derimot skammer seg over virkeligheten, sier mer om deres moral enn om min.
Kriminalitet følger kulturelle normer
Dersom fattigdom var den avgjørende faktoren, burde kriminalitet være jevnt fordelt blant alle fattige grupper i Norge. Men slik er det ikke.
Hvorfor begår ikke fattige vietnamesere eller filippinere kriminalitet i samme grad? Hvorfor ser vi ikke de samme voldtektsmønstrene blant baltiske arbeidsinnvandrere?
Forskjellen ligger i kultur. Og kultur er ikke tilfeldig – den formes av normer, verdier og forventninger til adferd. Når kvinner systematisk underordnes menn i visse ikke-vestlige kulturer, er det ikke overraskende at dette også påvirker adferden til enkelte menn fra disse miljøene.
Mens Krogh poserer som en frigjort café-feminist på NRK, lever mange innvandrerjenter under strenge kulturelle og religiøse begrensninger hun nekter å anerkjenne.
Rasisme rammer ikke bare minoriteter
Krogh hevder også at nordmenn aldri kan oppleve rasisme, fordi vi er «majoriteten». Rasisme handler dog ikke om hvem som er flest, men om fordommer, diskriminering og etniske skiller.
En gruppevoldtekt med rasistiske undertoner mot en norsk jente viser nettopp at etniske nordmenn også kan rammes av rasisme.
Ifølge Store norske leksikon defineres rasisme slik: «Rasisme er ideen om at mennesker kan deles inn i raser basert på biologiske eller kulturelle trekk, og at enkelte grupper er overlegne eller underlegne andre.» Det er ikke slik at rasisme bare kan ramme minoriteter.
Når en norsk jente voldtas av menn som åpenbart ikke har noen respekt for henne, er det helt legitimt å spørre seg om etnisitet var en faktor. På samme måte som det er legitimt å spørre seg om etnisitet er en faktor i fenomenet med fornedringsran som herjer våre samfunn i masseinnvandringens tid.
Sylvi Listhaug får skylden – igjen
Ingen venstrevridd tirade er komplett uten en obligatorisk kritikk av Sylvi Listhaug.
Ifølge Krogh «lager Listhaug jord for disse kreftene». Kanskje hun mener at Listhaug gir grobunn til noe? Eller at hun legger til rette for?
Men den egentlige grammatiske blunderen her er ikke i ordvalget, men i logikken: Venstresiden leter alltid etter en syndebukk når de møter problemer de nekter å anerkjenne. Og her kommer de også med det velkjente stikkordet: høyreekstremisme.
For hva er vel mer bekvemt enn å antyde at enhver kritikk av innvandringspolitikken har mørke undertoner? Når realitetene blir for ubehagelige, tyr venstresiden til sitt favorittgrep: De kobler sammen helt vanlige konservative meninger med radikalisme og ekstremisme. På den måten kan de avvise fakta uten å diskutere dem.
Det er ikke Listhaug som har gjort norske gater utrygge. Det er ikke Listhaug som står bak den økende volden i våre byer. Det er den nye realiteten i samfunnet vårt, selv om Krogh og Hollund nekter å forholde seg til denne realiteten.
Fakta eller følelser – hva styrer samfunnet?
Hva sitter vi igjen med? En podkast der en tidligere realitydeltaker – mest kjent for å gråte på TV fordi en ku ble kalt «negerku» – belærer oss om kriminalitet, rasisme og samfunnsproblemer.
Vi har en samtale hvor fakta ikke diskuteres, men diskvalifiseres og utdefineres. Hvor en podkastvertinne kaller statistikk for «skremselspropaganda» og analyser for «hat». Hvor problemet ikke er selve voldtekten eller gjerningsmennenes totale mangel på empati – men at noen våget å nevne en åpenbar realitet: at overgriperne ikke var norske, til tross for hva et statsborgerskap på papiret måtte tilsi.
Dette er ikke analyse – det er en følelsesbasert vranglesning av virkeligheten. Det er ikke de som omtaler fakta som bidrar til polarisering og mistillit i samfunnet. Det er de som nekter å forholde seg til dem. De som mener det ikke finnes noe woke hjernevirus, bør høre på denne episoden.
Så takk for «analysen», Øyunn og Frida. Fakta kan være ubehagelige, men virkeligheten tar dessverre ikke hensyn til følelsene deres.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
