Den 22 år gamle ukrainske sanitets­soldaten Anton Gladun ligger på sykehus i Tsjerkasy den 5. mai 2022 etter å ha mistet begge bena og en arm i en mine­eksplosjon ved krigs­fronten øst i Ukraina. Foto: Emilio Morenatti / AP / NTB.

«Eller hvilken konge vil dra i krig mot en annen konge uten først å sette seg ned og overveie om han med ti tusen mann kan møte den som kommer mot ham med tjue tusen? Hvis ikke, sender han utsendinger mens den andre ennå er langt borte, for å be om fred.»

Lukas 14, 31–32

Det har skjedd noe med svært mange kristne i Norge. Stadig oftere hører vi at det er en kristen plikt å hjelpe Ukraina til en rettferdig seier, selv om det innebærer krig med Russland. En realpolitisk tilnærming til inter­nasjonal politikk oppfattes som knefall for destruktive regimer. Troen på gode verdier holdes fram som idealet, men i motsetning til tidligere er dagens idealister klare til storkrig. Troen på forhandlinger er borte.

Jesus hadde ikke inter­nasjonale konflikter i tankene da han fortalte lignelsen om hvordan en klok konge vurderer sin motstander før han går i krigen. Utgangs­punktet for lignelsen var at Jesus ville at folk skulle forstå at det å følge ham ikke er en impulsiv avgjørelse, men en vei som krever ettertanke, dedikasjon og offer. Lignelsen utfordrer oss til å spørre oss selv: Er vi villige til å betale prisen for å være Jesu disipler? Lignelsen viser også at Jesus forholder seg til oss som rasjonelle skapninger: Vi skal ikke glemme fornuften, heller ikke i politikken og konflikter. Og Jesu spørsmål kan derfor også reises til våre politikere: Er de villige til å betale den prisen deres engasjement i Ukraina kan føre til?

Thomas Aquinas (1225–1274) kommenterte denne konflikten slik: Tro og fornuft kommer fra samme Gud og kan derfor ikke være i reell konflikt. Mens den kjente teologen R.C. Sproul (1939–2017) ofte sa: «Det som strider mot fornuften, strider også mot troen».

Men vi kan ikke stole på Putin, sier Europas ledere, som er villige til å bruke store summer for å ruste opp og gi Ukraina muligheten for det de kaller en rettferdig fred.

Det er ikke vanskelig si seg enig i at Russlands angrep på Ukraina er et brudd på folkeretten og et overgrep mot landet. Men i inter­nasjonal politikk kommer vi ikke langt med å basere oss på hvordan vi mener verden bør være, vi er nødt til å ta hensyn til hvordan den faktisk er, og inter­nasjonal politikk er i utgangs­punktet et anarki. Men i dette anarkiet må også vi kristne opptre. Vi tar med oss vår kristne etikk, men er nødt til å anerkjenne andre lands regimer.

Det finnes altså ingen overordnet myndighet som kan sørge for at avtaler overholdes, og at de ulike aktørene opptrer slik de har lovet. Allikevel preges verden av orden, og årsaken er aktørenes rasjonalitet. Alle handler slik at deres egennytte maksimeres, og derfor blir avtaler det lønner seg å overholde, overholdt. Det handler ikke om å stole på staters ledere, det handler om å inngå avtaler alle parter finner det fornuftig å overholde.

USA inngikk en avtale med Sovjet­unionen etter Cuba­-krisen, selv om Khrusjtsjov, Sovjets leder, hadde invadert Ungarn i 1956 og brutalt slått ned håpet om frihet. Allikevel valgte USA forhandlinger. USA hadde en real­politisk tilnærming og visste de måtte få til en avtale som begge parter hadde nytte av, selv om Sovjet var aggressoren. På den måten avverget de en tredje verdenskrig.

Så sier mange at Ukraina må få en rettferdig fred og at Russland ikke må bli belønnet for sin bruk av vold. Det er vanskelig å se hva man mener med dette, og fortiden forteller stort sett en historie om maktens betydning. Etter andre verdenskrig ble Europas framtid formet av seier­herrene USA, Storbritannia og Sovjet­unionen. Hverken Finland eller andre land i Øst-Europa fikk det vi kan kalle en rettferdig fred. Baltikum ble invadert av Sovjet, og Finland mistet store områder til Sovjet, som angrep dem i 1939. Slik kan vi holde på. Skulle vi bedt dem kjempe videre? Det er ikke mulig å komme unna maktens realiteter, og inter­nasjonal politikk er ikke en søndags­skole der vi møter våre motstandere med krav om neste­kjærlighet og rettferdighet.

Men nå krever våre ledere at vi skal bygge på idealismen og avvise real­politikk fordi den oppfattes som en aksept av ondskap. Det slår meg at motivet også kan være et annet: Det er vanskeligere å fremheve sine moralske kvaliteter i en real­politisk debatt enn i en debatt dominert av ideal­politikk. De mener vi bør opptre slik vi mener at verden bør være. Vi opplevde dette for eksempel da Norge bombet Libya i 2011. Våre bomber, som drepte uskyldige sivile, var gode, ettersom vår intensjon var beskyttelse av sivile og deres menneske­rettigheter.

De som foretrekker en real­politisk tilnærming, peker på at vi er nødt til å forholde oss til verden slik den er. Det betyr ikke at vi i 1940 skulle bøyd oss for Hitler. Det handler om hva målet vårt var og hva vi anså som den beste strategien for å komme dit. Danmark forstod at de ikke hadde mulighet for å kjempe. For dem var det mest fornuftig å kapitulere. Vi fortsatte kampen. Begge avgjørelsene var et resultat av real­politikk. Det interessante er at det var Arbeider­partiets idealisme, deres pasifisme og «det brukne geværs politikk» som gjorde det lett for Tyskland å ta oss. Samtidig var det vår real­politiske tilnærming som lå til grunn for byggingen av Oscarsborg festning, en festning som forsinket den tyske invasjonen, slik at vi kunne kjempe videre.

En realpolitisk tilnærming innebærer altså ikke at vi belønner aggressoren, men at vi vurderer hvilke handlinger som vil lede til det beste utfallet. Vesten kunne ha reagert med å gå til krig mot Sovjet etter deres angrep på Ungarn i 1956 og Tsjekko­slovakia i 1968, men valgte å avstå fra å gjøre det. Var det umoralsk av USA, og belønnet de da en aggressor?

Et annet spørsmål er hva folket i Ukraina ønsker. Forskeren Volodymyr Isjtsjenko sier til avisen Klassekampen 11. mars at det er stadig flere som ikke vil dø for en stat som ikke gir dem noe, og som ønsker å avslutte krigen, samtidig som de er villig til å gi bort land for fred. På samme tid presses Ukraina av Vesten om at de skal mobilisere unge under 25 år. Men er det moralsk av Europa nærmest å tvinge Ukraina til å fortsette krigen fordi vi misliker Putins politikk? I tre år har Vestens svar til Ukraina vært at våpen og sanksjoner mot Russland er den eneste veien til fred; ingen har pekt på forhandlinger. Hele tiden har budskapet vært at Ukraina må vinne, for ellers kan også Europa rammes. Men Ukraina vinner ikke, og tragisk nok tyder alt på at også deres forhandlings­posisjon svekkes.

Donald Trump har en annen tilnærming til konflikten enn sin forgjenger Joe Biden og Europa. Han er tydelig på at han ønsker fred nå, samtidig som han advarer mot en eskalering av krigen som kan føre til en tredje verdenskrig. For dette får han altså sterk kritikk i Europa. Europa vil fortsette krigen, men synes ikke å forstå at det er umulig uten støtte fra USA.

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn, sa Jesus i Bergp­rekenen, men det er ikke nok for dagens idealister. De synes villige til å akseptere krig mot Russland fremfor en såkalt urettferdig fred med Putin.

USA oppfatter heldigvis en storkrig som det verste utfallet, og vi bør derfor ikke bli overrasket dersom USA vurderer å trekke seg ut av NATO for å forhindre at konflikten utvikler seg til en verdenskrig Europas ledere kan akseptere.

Det er skremmende å oppleve hvor lett mange forholder seg til denne krigens lidelser. Det ideal­politiske ståstedet, koblet sammen med en ekstrem vilje til bruk av våpen, er en irrasjonell tilnærming til inter­nasjonal politikk, og svært farlig. Det er i det hele tatt vanskelig å se at denne ufornuften kan forsvares ut fra kristen tro.