I norsk presse er det ramaskrik over Trumps utdannelsespolitikk og mediepolitikk. Det sier alt om hvor de selv står. Amerikanske universiteter og medier er for lengst overtatt av venstresiden og de forsvarer sine revirer med nebb og klør, slik venstresiden alltid gjør.

Det er bare ett virkemiddel som får de til å bøye kne: Å slå dem på pungen.

Det er det Trump gjør og de kapitulerer, én etter én.

Norske akademikere, journalister og politikere får det til å høres ut som tredveårene i Tyskland. I virkeligheten er det deres egne posisjoner og ideologiske dominans de forsvarer. De norske er like ensrettede, selvrettferdige og selvgode som de amerikanske. Trump får dem til å se rødt. De forstår at han representerer en dødelig trussel mot deres hegemoni.

Når det stort universitet som Columbia i New York faller for fote får de panikk og forsøker å mobilisere mot trusselen mot «akademisk frihet».  Men Columbia var blitt et røverreir for venstreradikale og islamister som var forent i deres hat mot den jødiske staten. Da kan man ikke forvente å få 400 millioner dollar i året fra føderale myndigheter. At norske medier ikke nevner denne sammenhengen sier alt om hvor korrumpert de selv er blitt. De lever også på staten i en eller annen form og synes det er en selvfølge.

De ønsker ikke svare på hvorfor skattebetalerne skal behøve betale for aktivister som trakasserer og sjikanerer annerledestenkende og jødiske studenter slik at de ikke tør gå på universitetet som deres foreldre har betalt 100.000 dollar i året for på deres vegne.

Pytt, pytt, slike bagateller bryr ikke norske medier seg om. De studerende her til lands som måtte føle ubehag ved synet av pro-palestinske demonstranter har ikke noe sted å gå med deres ubehag og er de jødiske er de redde for å vise det. På overflaten ser alt normalt ut og Espen Barth Eide kan fortsette å snakke som om han også er utenriksminister for Palestina.

Trump river teppet vekk under bena deres. Det er dette Erna Solberg kaller å være «aggressiv mot sine allierte».

Alan Blinder skrev i New York Times at Trumps tukling av Columbia kan forandre amerikanske universiteter og forskningsmiljøer. Samme dommedagstoner som i norske medier. Men de glemmer å nevne hva Trumps utspill var et svar på:

Dessverre for Blinder og andre med en pornografisk avhengighet av å se Trump gjennom den mørkest mulige linsen, er deres versjon av Armageddon et stort skritt nærmere.

Få timer etter at artikkelen ble publisert, gikk Columbia University med på alle Trumps krav om å beskytte borgerrettighetene til jødiske studenter og andre som ikke abonnerer på skolens harde venstreindoktrinering mot USA og Israel.

Ved også å gå med på å forby ansiktsmasker under demonstrasjoner, gi 36 politibetjenter på campus fullmakt til å arrestere studenter og utnevne en høytstående tjenestemann til å føre tilsyn med to fakultetsavdelinger som er arnesteder for antisemittisme, får Columbia antagelig beholde de 400 millioner dollarene i stipend og kontrakter som Trump truet med å kansellere.

Money talks, hvem visste det?

Michael Goodwin I New York Post påpeker at prestisjeuniversitetene har trodd de kan få i pose og sekk: De  har latt radikale studenter overta campus med et antiamerikansk budskap, samtidig som pengestrømmen fra føderale myndigheter fortsatte:

Viktigst av alt, med rundt 60 andre skoler i det føderale søkelyset for lignende forseelser, deriblant Harvard, Penn og Northwestern, er det nå etablert et klart mønster for oppgjør.

Du kan vedde på at de andre skolene vil følge etter.

De har ikke råd til å la være.

I likhet med Columbia er de avhengige av føderale penger.

Uten dem ville mye av forskningen de driver med, ikke være overkommelig.

Hvilke land er det som lar skattebetalerne finansiere sin egen undergang? Det samme spørsmål kan stilles til norske myndigheter, men der er antihumanistisk, antikristen, antisemittisk politikk blitt en del av deres politiske program. Ingen reagerer. Kirkene overgår hverandre i å invitere til avslutning av ramadan i kirkene. Det skal bygges megamoske i Bergen.

Akademia og mediene har for lengst innordnet seg denne politikken og er de siste til å reagere. Enkeltindivider har få utløp for sin bekymring som kan få karrieremessige konsekvenser.

Alliansen venstre-islam er blitt sterk og venstresiden er villig til å dele makten med muslimene. På Norges bekostning.

Ikke så rart de hater Trump.

Det er uanstendig hvor langt eliteuniversitetene har fjernet seg fra sitt grunnleggende oppdrag.

Mange skoler har blitt propagandafabrikker som vender unge, lettpåvirkelige sinn mot sitt eget land og selve den vestlige sivilisasjonen.

At skattebetalernes penger har vært avgjørende for denne vederstyggeligheten, var en skandale som få utenforstående satte pris på før Trump så sammenhengen.

Heldigvis nøyde han seg ikke med å klage over de terroriststøttende professorene og de kaffiyeh-bekledde studentene som oppfordret til utslettelse av Israel.

Og han anså det ikke som akseptabelt at undervisningen ble avbrutt, bygninger beslaglagt og jødiske studenter trakassert og skremt mens galningene levde ut sine hatefulle fantasier.

Trump nøyde seg heller ikke med å true melkekua.

Hans dobbeltsidige tilnærming ble tydelig med arrestasjonen av og planen om å deportere Mahmoud Khalil, en Columbia-student som ledet protester på campus i fjor og på Barnard campus så sent som denne måneden.

Selv om venstresiden vil ha deg til å tro at forsøket på å inndra Khalils oppholdstillatelse og sende ham ut av landet bryter med det første grunnlovstillegget, oppgir administrasjonen hans påståtte «Hamas-relaterte aktiviteter» som grunn for utvisningen.

De forsøker også å utvise en Cornell-student på lignende grunnlag.

Momodou Taal, som har studentvisum, har blitt bedt om å overgi seg til ICE.

Norske medier og politikere sto inne for Biden og Demokratenes politikk. De avslørte aldri at han arbeidet for å undergrave Netanyahus regjering som de selv var mot. Samtidig var de åpne mot Hamas på venstre flanke og klarte ikke grensesette. Det offisielle Norge beveget seg mot islamisme og jødehat. For et lite land er dette alvorlig, men Støre-regjeringen syntes ikke å bry seg og de såkalt borgerlige partiene er ikke stort bedre. De har mottatt Espen Barth Eides Israel-fiendtlige politikk med et skuldertrekk.

I USA har man vært opptatt av at campus er blitt åsted for en politikk som river ned USA og er i strid med amerikanske interesser.

Biden ignorerte de radikale når han ikke stilltiende var enig med dem i at Israel, ikke Hamas, var problemet i Gaza, som om grusomhetene under invasjonen den 7. oktober aldri hadde skjedd.

På samme måte så Kamala Harris, da hun ble partiets kandidat, bort fra angrepene på jøder i et leflende forsøk på å vinne støtte fra muslimske velgere i vippestatene.

Med unntak av New Yorks representant Ritchie Torres og noen få andre, fordømte nesten alle toppdemokratene samtidig Israel og forholdt seg tause i møte med den antisemittiske mobben på hjemmebane.

Mens republikanerne i Kongressen fordømte Ivy League-rektorer for ikke å beskytte jødiske studenter i møte med klare trusler, ba minoritetslederen i Senatet, Chuck Schumer, privat de samme menneskene om å «holde hodet lavt» fordi deres «problemer egentlig bare finnes blant republikanerne», ifølge en melding Schumer sendte som ble offentliggjort i forrige uke.

Selv nå motsetter de fleste demokratene seg Det hvite hus’ forsøk på å kvitte seg med dem som åpent støtter terrorister og oppfordrer til drap på jøder.

Trumps konsekvente politikk – han sitter pengesekken – gjør at Demokratene nå er involvert i en intern borgerkrig hvor de mest radikale – Alexandria Ocasio Cortez og Bernie Sanders – tar føringen. De solidariserer seg med Mahmoud Khalil.

Men vanlige amerikanere er ved å våkne. De ser at «nok er nok».

De kommer til samme erkjennelse som høyesterettsdommer Arthur Goldberg som var oppe i 1963:

-Forfatningen er ikke en selvmordspakt.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.